Siste stikk til Hardyguttene

<< Forrige bok
      Neste bok >>

Nummer: 14
Original tittel: The Hidden Harbor Mystery
Originalnr: 14
Utgitt i USA: 1935
Utgitt på norsk: 1953
Sider: 152
Skrevet av: Leslie McFarlane
Synopsis: Edna C. Stratemeyer
Oversatt av: Olav Vedeld
Forsideillustrasjon: Sten Nilsen

Les boka online her!

Revidert utgave:
I 1961 ble boken utgitt på nytt i USA, da James Buechler skrev den om til en mer moderne utgave. Den reviderte utgaven forteller en helt annen historie enn originalen - bare elementet med en familiefeide i sørstatene er felles for de to bøkene.

Den reviderte utgaven kom ut på norsk i 1971 som nummer 51, med tittelen «Hardyguttene i farlig farvann».

Handling:
Frank, Joe og Chet er på vei hjem med ferge fra en jobb i sørstatene for faren, da det blåser opp full storm.

Ferden ender på tragisk mulig vis; båten synker, og flere mennesker omkommer faktisk i forliset. Joe og Chet frykter at Frank også har druknet, men Hardyguttene dukker opp igjen til slutt.

Problemene er imidlertid ikke over av den grunn. En mann guttene traff ombord før skipet sank, og som Frank reddet fra en sikker død, anklager dem for å ha stjålet 6000 dollar fra ham.

I forsøket på å renvaske seg, drar de tre guttene tilbake til sørstatene, der de innblandes i en familiefeide som er i ferd med å kreve enda flere menneskeliv.

   I dette øyeblikket banket det på døren, og Chet Morton spaserte inn, gumlende på et eple.
   - God aften, god aften, god aften! ropte han muntert. Men da han fikk se tante Gertrude, stivnet den muntre hilsenen, og han ble langsomt blek. Chet hadde ved flere anledninger fått erfare damens skarpe tunge.
   - Unge mann, sa hun, - da jeg så deg for tre måneder siden, holdt du på å spise på et eple, og nå spiser du fremdeles på et eple. Er det det samme eplet, eller kjøper faren din tønnevis av dem til deg? Aldri i mine levedager har jeg sett en slik evig-tyggende eplesluker. Og er det ikke et eple, så er det en pai. Og det minner meg om at du stjal en eplepai som jeg la på kjøkkenbordet en ettermiddag forrige gang jeg var her.
   Chet svelget og rødmet.
   - Jeg stjal den egentlig ikke, sa han. - Den så så ensom ut, og det var en slik deilig pai at jeg syntes det var en skam ikke å smake litt. Og da jeg hadde tatt et lite stykke var jeg klar over at det var den beste pai jeg noen gang hadde smakt, og før jeg visste ordet av det, så var hele paien borte. Tante Gertrude så fornøyd ut.
   - Ja, jeg vet hvordan en god pai skal lages, sa hun, - om jeg så skal si det selv.

Trivia:
// I likhet med «Hardyguttene på sporet» ble denne boken kritisert for et sterkt rasistisk innhold. Så godt som samtlige svarte mennesker i boka er kriminelle, og hovedskurken beskrives av Frank som «den verste skurken vi noen gang har kommet i berøring med».

Hovedkarakterer:
Frank Hardy
Joe Hardy
Chet Morton

Andre faste karakterer:
Fenton Hardy | Laura Hardy | Tante Gertrude

Gjestekarakterer:
Samuel Blackstone | Alice Fox | Ruel Rand | Ewald Rand | Fru Rand | John Rand (omtales) | Frøken Pennyweather | Amos Pennyweather (omtales) | Joel Warner (omtales) | Edward Heator | Luke Jones | Herr Jones | Dr. Forester | Jed | Abner (omtales)

Locations:
Bayport | Croston | Rocky-viken | Larchmont, Georgia | Skjulte Havn, Georgia

Liams vurdering:
Hva skjer her? Boka innledes med et grusomt forlis som tar livet av mange, mange mennesker, og man kan føle fortvilelsen og sjokket som følger med. Deretter flyttes handlingen til sørstatene, og et miljø som beskrives godt. Mellom dette kan boken stoppe litt opp, men dette er god lesning likevel.

Paals vurdering:
Denne boken plasserer seg på 16. plass på min topp 20-liste. Den åpner meget sterkt men følger dessverre ikke helt opp, men den har en dramatisk avslutning. Enkelte kilder spekulerer i at denne boken, samt nr. 12 og 13, ikke kan ha vært skrevet av McFarlane fordi de er preget av påfallende annerledes skrivestil. Av forskjellige grunner er jeg enig i disse antakelser når det gjelder nr. 12 og 13, men jeg kan ikke se noe konkret i denne boken som klart skulle tilsi at den ikke er skrevet av McFarlane.

Boken er, i likhet med nr. 12 og 13, beskyldt for rasisme. Sorte blir fremstilt noe stereotypisk og den sorte bande- og sektlederen er klart en slyngel. Men han viser seg til sist å være snarere mer ufrivillig patetisk/komisk enn direkte farlig. Til gjengjeld synes boken å ta et oppgjør med lynsj-mentalitet, noe som var uhyggelig aktuelt på den tiden boken ble skrevet. De hvite lynsjerne viser seg etter hvert å være lang farligere enn de sorte skurkene, og det er lynsjerne som til slutt utgjør den helt store trusselen for Hardy-guttene.

Det verserer rykter om at Harriet Stratemeyer Adams nærmest krevde at bøkene skulle være rasistiske. Dette kan selvfølgelig bare være svarmaling av henne (hvis det ikke kan dokumenteres). Setningen som beskriver sektlederen som den verste skurk Hardy-guttene noen gang hadde være ute for er meningsløs. Hva med Snackley i «Hardyguttene på nye eventyr»!? Setningen kan ha vært lagt til av en av redaktørene før boken gikk i trykken.

Har du lest 'Siste stikk til Hardyguttene'? Legg igjen en kommentar under!