Dødelig farvann


<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

      Kapittel 5: DÅRLIGE NYHETER

«Nei!» skrek Franks hode i protest idet Carlos svingte balltreet mot ham. Frank rykket til siden for å unngå slaget før han kastet seg mot mannen, tok grep om balltreet, og dunket skulderen inn i mellomgulvet hans.
      Carlos gispet av overraskelse, før han trykket kneet sitt opp mot Franks bryst. Frank gispet og vaklet bakover, men klarte å holde fast på balltreet og vri det ut av mannens grep.
      Den svære mannen i bilen ropte mot partneren sin fra baksetet. «Carlos! Jeg har henne! La oss dra!»
      Tilbake på verandaen åpnet Joe øynene sine. Et lite øyeblikk visste han ikke hvor han var. Så husket han det. Han var i Anitas hus. Ute i hagen syntes han at han så broren Frank i kamp mot en høy mann. Han så en bil også.
      Så løp en hund over hagen, bjeffende og ulende. Den høye mannen løp mot bilen. Frank og hunden løp etter bilen idet den begynte å bevege på seg. Noen rørte på seg i baksetet.
      Da kom Joe helt til seg selv, og synet var tilbake for fullt. Det var Anita som var i baksetet! De kidnappet henne! Nå var hodet klart, og han hoppet opp og begynte å løpe etter bilen. Anita må ha slått godt ifra seg, for bilen styrte fra den ene siden av veien til den andre og sneiet borti en brannhydrant.
      Bilen rettet seg opp igjen og kjørte fremover, men ikke før Frank hadde hoppet opp og landet på panseret med armer og bein spredt. Han klamret fingrene til den lille glippen mellom biltaket og sidevinduet, og strevde med å holde seg fast mens bilen økte farten.
      Frank kunne se Carlos gjennom vinduet. Han beveget hodet frem og tilbake, og prøvde å se forbi Frank og på veien foran dem. I baksetet sloss Anita med den andre mannen.
      Joe nådde bilen igjen, grep tak i dørhåndtaket til bakdøren, og rev i den så hardt han klarte. Den rørte seg ikke. Inne i bilen gliste mannen mot ham, men gliset forsvant plutselig da pannen hans ble slått inn mot vinduet og han dumpet ned i setet. Anita må ha dyttet ham bakfra og slått ham bevisstløs. Sekundet senere ble døren revet opp på den andre siden av bilen, og Anita snublet ut.
      Da Frank så at Anita var ute av bilen, kastet han seg av panseret og landet på asfalten. Han rullet rundt inntil han nådde fortauskanten og stoppet. Bilen fortsatte hvinende nedover veien. Baloo fulgte etter og bjeffet etter den, helt til den forsvant ut av syne rundt et hjørne.
      «Frank! Anita!» ropte Joe. «Er dere ok?»
      Frank reiste seg opp og gned seg mot skulderen. «Det går bra.»
      Anita satt midt i veien og stirret ned i asfalten. Hun hadde et sår i pannen, og mange flere på armene, men utenom det syntes Joe at hun så ut til å greie seg.
      «Jeg er ok,» insisterte hun. Pusten hennes var kort og rask. «Hadde ikke dere to vært her, ville jeg aldri klart å komme meg unna.»
      Baloo kom løpende og hoppet opp i Anitas fang. «Ja, du hjalp meg også,» sa hun og klemte hunden. «For en god og flink hund du er.»
      Flere av naboene hadde samlet seg i gaten nå. «Jeg har tilkalt politiet,» sa en kvinne mens Frank, Joe og Anita gikk sakte tilbake mot huset.
      «Karene fikk tak i bestefars dagbok,» stønnet Anita da de gikk inn døren. «Nå finner jeg ham aldri.» Så lystnet ansiktet hennes noe opp. «Men de fikk ikke fatt i notatet.»
      Hun tok den sammenbrettede lappen opp fra lommen.
      «Dagboken forklarer alt,» leste hun høyt. «Selv om det er lenge siden, skulle du kunne huske stedet slik jeg beskriver det.»
      Anita presset hodet mot hendene. «Jeg skulle ønske jeg visste hvilket sted det er han snakker om.»
      Joe la hånden sin på skulderen hennes. «Slapp av. Vi skal finne ham, på en eller annen måte.»
      Politiet kom noen minutter senere. Anita begynte med å fortelle om bestefarens oppringing to dager tidligere, og ga dem hele historien om forsvinningen hans. Politibetjenten, Darcie Williams, lyttet til historien hennes.
      «Dersom noen virkelig har gjort noe med bestefaren din, slik du antyder,» sa Williams, «hvorfor skulle de forsøke å ta deg i tillegg?»
      «De må ha vært ute etter pakken,» svarte Joe. «Dersom de bortførte herr Mann mens han snakket med Anita på telefonen, kan de ha overhørt ham fortelle henne om den. Dessuten kan hun regnes som et vitne til forbrytelsen, på en måte.»
      Betjent Williams vinket dem mot politibilen. «Dere får bli med ned til stasjonen.»
      Frank, Joe og Anita tilbrakte flere timer på politistasjonen. Betjent Williams forhørte hver av dem, og tok flere telefoner.
      «St. Augustine-politiet leter etter bestefaren din i forbindelse med et tyveri,» sa hun til Anita. «Uansett om han er et offer eller en tyv, er han åpenbart innblandet i noe farlig. Jeg foreslår at du lar politiet ta seg av dette.»
      Frank, Joe og Anita takket betjent Williams og forlot politistasjonen. «Hun kjenner oss ikke særlig godt hvis hun tror at vi vil la politiet ta seg av saken,» sa Joe mens de kjørte tilbake til Anitas hus.
      «Enig,» sa Frank. «Har vi fortsatt tid til å besøke Payne?»
      Anita nikket. «Jeg håper han fortsatt bor på samme sted. Jeg har ikke sett ham på mange år.»
      De ryddet raskt opp i rotet i stua og fikk en av naboene til å passe på Baloo. Så steg de inn i Jeepen igjen, kjørte flere kilometer gjennom byen, og parkerte foran et lite toetasjers hus.
      Ingen svarte da de ringte på dørklokken. Da de forsøkte på nytt, stakk en kvinne hodet ut av et vindu i første etasje. De spurte henne om Payne, og hun pekte mot baksiden av huset. «Han er sannsynligvis ute på sin daglige svømmetur.»
      De gikk rundt huset og til svømmebassenget på baksiden, omringet av et høyt tregjerde. Frank åpnet porten og vinket Anita inn. «Damene først,» sa han.
      «Å nei!» gispet Anita da hun gikk inn. Bak henne fulgte Frank og Joe blikket hennes.
      En kropp lå flytende i bassenget med ansiktet ned. Armene og føttene lå og duppet i vannet. Til tross for det sterke sollyset lå det en nifs ro i luften. Joe kjente det knøt seg i magen mens han betraktet synet.
      Anita grep tak i Franks arm. «Tror du han er... –» Hun klarte ikke å fullføre setningen.
      Med klærne fortsatt på stupte Joe ut i bassenget. Med førstehjelpskurset i bakhodet passet han på å holde hodet over vannet og offeret i syne. Han rakk frem til den flytende kroppen med ett svømmetak og strakte seg mot ham med begge armer, og med et fast, men skånsomt, grep rundt brystet og hodet rullet han kroppen over på ryggen.
      Han skvatt til da en albue traff ham hardt i kinnet. «Ligg unna!» Den gamle mannen sparket og plasket mot Joe med ungdommelig styrke.
      «Unnskyld, jeg trodde du var... jeg mener... –» Joe svelget flere munnfuller med vann mens han forsøkte å forklare seg. Mannen svømte mot den grunne enden av bassenget, kom seg opp på land, og pekte mot porten.
      «Kom dere ut av svømmebassenget mitt!» ropte han.
      Anita løp bort til mannen. «Vi beklager, men vi trodde du trengte hjelp,» forklarte hun. «Jeg er Alvin Manns barnebarn.»
      Mannen gikk bort til håndkleet sitt. «La meg sette inn høreapparatet mitt,» sa han. Han satte en liten innretning i øret, og snudde seg mot henne.
      «Jeg er Anita Mann, Alvin Manns barnebarn,» gjentok hun. «Du må være Waldo Payne.»
      Payne tok et steg tilbake og målte henne med øynene. «Men i alle dager... – jeg syntes at jeg kjente deg igjen. Hvor lenge er det siden, tro?»
      Joe hadde også kommet seg opp fra bassenget nå. Han beklaget seg igjen mens han og Frank ble introdusert for mannen. «Du svarte ikke da jeg ropte.»
      Payne gryntet. «Kan ikke en gammel mann ta seg en svømmetur i sin egen hage uten å bli overfalt? Jeg holdt på med pusteøvelsene mine. Du ga meg nesten hjerteinfarkt. Og hjertet mitt er svakt nok allerede.»
      Joe så fårete ut der han sto, dryppende våt, ved siden av broren. «Det var nok førstehjelpskurset mitt som instinktivt våknet,» sa han.       «Hva med den delen av kurset som lærte oss at man skal forsøke å kaste ut en redningsbøyle før man kaster seg ut i vannet med klærne på?» sa Frank, og dunket broren i siden.
      «Bare glem det, ingen skade er skjedd,» sa Payne til dem, og dro på seg skjorten sin. «Hva kan jeg gjøre for dere tre?»
      «Bestefaren min er savnet,» sa Anita ærlig. «Jeg er redd han er i skikkelig trøbbel denne gangen. Jeg tror han fant U-317.»
      Payne så på henne. «Vi har trodd det før også, og vi har alltid endt opp tomhendt.»
      «Jeg tror det virkelig er noe denne gangen. Bestefar ba til og med Ted Branson om hjelp til å heve vraket. Nå sier Ted til politiet at bestefar stjal utstyr verdt tusenvis av dollar fram ham.»
      Payne snøftet. «At Mann skulle stjele fra Branson – nå har jeg hørt det óg.»
      «Vi tror at Branson kanskje kan ha satt ham opp,» sa Joe, «for å kunne beholde gullet selv.»
      «Har bestefar forsøkt å ringe deg nylig?» spurte Anita.
      «Jeg har ikke snakket med ham på flere måneder,» svarte Payne. «Jeg beklager at jeg ikke kan hjelpe deg på noen måte.»
      «Forsøk å komme på sist du snakket med ham,» presset Frank videre. «Sa han noe om vraket, eller ga han noen hint som kan hjelpe oss med å finne ham?»
      Plutselig virket Payne interessert i å avslutte samtalen. «Om det ikke er noe annet, burde jeg komme meg inn igjen,» sa han. «Kona lurer nok på hvorfor jeg er i bassenget så lenge.»
      «Vær så snill og ring oss dersom du kommer på noe annet,» sa Anita før de forlot ham, og ga ham et stykke papir med telefonnummeret hennes skrevet ned.
      «Ikke vær engstelig for bestefaren din,» sa Payne. «Han er en tøff gamling, akkurat som meg.» Han trykket hånden hennes. «Han har alltid vært så stolt av deg. Og forresten, gratulerer med den reklameprisen du vant. Han fortalte meg om den.»
      Payne tok raskt farvel med Hardy-guttene før han forsvant inn i huset. Frank, Joe og Anita gikk tilbake til Jeepen. Anita virket sliten, så Frank tilbød seg å kjøre tilbake til St. Augustine slik at hun kunne hvile i baksetet.
      «Syntes dere også at Payne reagerte rart da vi begynte å stille ham spørsmål?» spurte Frank da de var tilbake på motorveien.
      «Payne har ikke noe å skjule,» sa Anita. «Han er bestefars eldste venn.» Stemmen hennes stilnet, og Frank regnet med at hun hadde falt i søvn.
      De var nesten fremme i St. Augustine da Anita plutselig rykket kroppen opp i baksetet. «Jeg vet hva som plager meg!» ropte hun. «Den prisen som Payne gratulerte meg med – jeg vant den for en måned siden. Men Payne sa at han ikke hadde snakket med bestefar på mange måneder. Hvordan kunne han vite om prisen?»
      «Enten overdrev han om hvor lenge det var siden,» sa Frank, «eller så lyver han.»
      Da de ankom motellet ventet det en beskjed til Anita i resepsjonen. Ansiktet hennes ble fylt av angst mens hun leste over det rosa papiret. «Det er fra Kystvakten. Jeg har fått beskjed om å ringe dem med det samme.»
      Frank og Joe ventet spent mens Anita gikk opp på rommet sitt for å ringe dem. Dersom Mann var blitt reddet, tenkte Frank bistert, ville meldingen vært fra ham.
      Da Anita kom tilbake, var stemmen hennes skjelvende. «De har funnet vraket etter bestefars båt mange kilometer fra land,» sa hun. «Men det var ingen overlevende.»


<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar

 
Design by Free WordPress Themes | Bloggerized by Lasantha - Premium Blogger Themes | Macys Printable Coupons