Sumpfeber

<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

      Kapittel 14: SKATTEJAKT

«Hva får deg til å tro at Trent Furman vil komme til Salty Hubbards båt?» spurte Chet, mens han gomlet på en sjokoladeplate. Den lange rideturen fra rodeoområdet til marinaen i Frog’s Peninsula hadde gjort ham sulten.
      Joe og Chet hadde funnet et perfekt gjemmested bak noen krabbeteiner stablet på bryggene.
      Mens han svarte Chet holdt Joe blikket festet på Hammerhodet, en større fiskebåt som en bryggearbeider hadde sagt tilhørte Salty Hubbard. «Da jeg gjemte meg i sumpen kom to menn gående forbi mens de lette etter oss,» memorerte Joe. «Den ene stemmen tilhørte Zack Piatt, og jeg var så sikker på at Trent Furman var partneren hans at jeg mistolket den andre stemmen til å være hans.»
      «Men det var Salty Hubbard, mannen med den hvite hatten,» konkluderte Chet. «Wow!» Chets stemme økte i styrke i takt med engasjementet. «Så han er den som tuklet med Dustys sjøfly, og som etterlot deg i kvikksanden!»
      «Det er det jeg antar,» svarte Joe.
      «Men Trent Furman må også være involvert,» la Chet til.
      «Jeg tipper han var den som dunket borti hodet til Barney Quick og stjal kostymet hans,» sa Joe.
      «Men hvorfor skulle Trent Furman utgi seg for å være rodeoutøver i det hele tatt?» undret Chet.
      «Slik at han kunne holde seg i fiskerleiren i nærheten av gullet de hadde mistet, og holde øye med alle og enhver,» sa Joe. «Det tillot ham også å vandre rundt på rodeoområdet uten å virke mistenkelig.»
      «Og å dirke opp Randys lås i utstyrshuset,» gjettet Chet.
      «Hysj!» Joe advarte plutselig vennen om å være stille. Det var ingen andre enn Trent Furman som hastet forbi bryggearbeiderens skur og videre mot stedet der Hammerhodet lå fortøyd.
      «Han går om bord i Hammerhodet,» hvisket Chet.
      «Fint,» hvisket Joe tilbake. «Da gjør vi også det.»
      «Er du gal?» Chets hvisking var blitt mer intens nå. «Hvorfor ringer vi ikke bare politiet?»
      «Vi har ikke nok beviser til å få dem arrestert,» forklarte Joe. «Det vil ta politiet flere dager å starte deres egen etterforskning, og jeg tror ikke disse kjeltringene planlegger å bli værende her mye lenger. Vi må ta dem på fersk gjerning.»
      De klavret ut fra krabbeteinene, og skyndte seg ned brygga forbi fiskefartøyer, seilbåter og yachter før de nådde plassen der Hammerhodet lå fortøyd.
      Joe signaliserte til Chet om å ligge lavt og holde seg unna lyset som skinte fra kabinen på Hammerhodet. Han listet seg opp planken og gikk opp på dekket.
      Planken knirket høyt under Chets tunge føtter. Chet frøs til is.
      Da ingen kom ut fra kabinen for å undersøke lyden, vinket Joe kameraten videre om bord. «Bli her,» hvisket han.
      Joe gikk ned på kne og krøp langs utsiden av kabinen, inntil han kunne se gjennom et opplyst vindu.
      Trent Furman og Salty Hubbard så ut til å være i en voldsom krangel.
      «Jeg må høre hva de sier,» tenkte Joe. Han krummet nakken og så seg rundt, og så at døren til kabinen ut mot akterenden av båten var blitt stående åpen.
      «Det er på tide å gi opp letingen og komme oss unna over Mexico-gulfen,» kunne Joe høre Furman fortelle Salty. «De ungene er etter oss nå, og etter at et nytt uvær har truffet Alligatorsumpen blir det umulig å finne de myntene.»
      «Om du ikke hadde vært så skjødesløs og etterlatt deg sekken ved baugen på luftbåten,» svarte Salty sint, «ville vi ikke ha mistet dem over bord i første omgang.»
      «Jeg er en innbruddsekspert,» ropte Furman tilbake, «ikke en sjømann eller cowboy eller skattejeger!»
      En stemme lød plutselig over båtens kortbølgeradio. «Dette er Alligatorhale til Hammerhodet,» sa en dyp stemme. «Jeg har funnet den savnede lasten og vil ha det om bord i løpet av tretti minutter.»
      Furman og Hubbards mørke blikk ble vendt til store glis idet Hubbard plukket opp håndmottakeren. «Det er mottatt, Alligatorhale. Har du isolert fiendens leir? Over.»
      «Fiendens leir er isolert,» rapporterte stemmen over radioen, «og jeg har etterlatt meg en ekstra liten overraskelse for de unge detektivene.»
      Joe forsøkte å dekode meldingen. Stemmen over radioanlegget hørtes ut som den tilhørte Zack Piatt, hvis kodenavn måtte være Alligatorhale. Den savnede lasten måtte være gullmyntene. Men hva mente Piatt da han sa: «Fiendens leir er isolert», og hva var den «ekstra overraskelsen»? Joe var ikke sikker på om han ønsket å vite det.
      «Godt jobbet, Alligatorhale,» sa Hubbard. «Vi møtes i Florida Bay ved det avtalte punktet. Over og ut.»
      Hubbard la ned håndmottakeren og skled på den hvite hatten sin med oransje og sort fjær. Idet han snudde seg mot kabindøren, rasket Joe seg mot fronten av båten. Om han gikk ned planken og over til brygga, visste han at han ville være fullt synlig for kjeltringene.
      Han hørte den kjente lyden av en and.
      Joe vred hodet sitt mot venstre, og så Chet peke frenetisk mot en lasteluke like ved der hvor han sto.
      Chet åpnet luken, og de to guttene senket seg ned i lasterommet nedenfor. Joe og Chet sperret opp øyne og munn da de ble klar over ‘lasten’ som var stablet der nede.
      Bundet og kneblet i lasterommet var betjent Miles og Reuben Tallwalker!
      Betjent Miles forsøkte å si noe gjennom knebelen, men Joe pekte oppover og signaliserte til henne at hun måtte være stille.
      De satt rolig og lyttet til lyden av føtter som vandret fram og tilbake over dekket over dem.
      Joe ventet til stegene hadde beveget seg til den andre enden av båten, så begynte han og Chet å løsne opp knutene som bandt Reuben og politibetjenten.
      «Huff, så glad jeg er for å se dere to,» sa betjent Miles da knebelen hennes var tatt vekk.
      «Hvordan endte dere opp her?» spurte Chet, som hadde begynt å jobbe med tauet som bandt føttene hennes sammen.
      «Jeg hadde glemt å spørre bryggearbeideren et viktig spørsmål,» forklarte betjent Miles. «Alle båtene som lå ved havnen den natten ranet fant sted, var lokale. Det jeg lurte på i ettermiddag var om noen av de lokale båtene hadde forlatt havnen under det store uværet.»
      «Hammerhodet,» fylte Joe inn.
      «Bingo,» svarte betjenten. «Jeg dro ned for å stille noen rutinespørsmål til Salty Hubbard, om hvorfor han hadde dratt ut under et uvær. Det neste som skjedde var at han rettet en pistol mot meg.»
      «Jeg begynner å tenke at han er den mest hensynsløse av hele gjengen,» bemerket Joe.
      «Gjengen?» spurte betjent Miles.
      Reuben dro av seg knebelen med den ledige hånden sin. «Alligatorjegeren, Piatt. Og fiskeren, Hubbard. Da de fikk tak i meg mens jeg fulgte etter dem gjennom sumpen, bandt de meg opp før Piatt dro meg med hit.»
      «Det er en tredje raner. Innbruddseksperten er Trent Furman,» informerte Joe dem.
      «Hvem er de?» spurte Reuben, fortsatt forvirret.
      «De er mennene som stjal de sjeldne myntene fra bankhvelvet i Miami,» svarte Joe.
      «Er du sikker?» spurte betjent Miles.
      «Omtrent helt sikker,» sa Joe bestemt.
      «La oss komme vekk herfra og snakke sammen senere,» sa Chet ivrig.
      Det var for sent. Båtens motor summet til lyd akkurat i det øyeblikket. De fire i lasterommet kunne kjenne hvordan fartøyet beveget seg vekk fra brygga.
      «Flott,» mumlet Chet.
      «Vi er fire mot to,» poengterte Reuben. «Det er ganske gode odds.»

***

      «Så Salty Hubbard lånte deg hatten sin for å skjule alderen din?» spurte Frank, idet han og Randy tøffet langs vannet i bukten på vei mot Alligatorsumpen. «Den største gåten har det enkleste svaret.»
      «Jepp. Jeg glemte min egen hatt hjemme den første dagen,» forklarte Randy. «Salty sa at jeg lignet en liten unge og en amatør uten en hatt, så han lånte meg sin for kvelden.»
      «Og gav deg pengene du trengte for å bli med i konkurransen,» kom Frank fram til.
      «Riktig. Men under betingelse av at jeg ikke fortalte noen andre om gullmynten jeg hadde funnet,» la Randy til.
      «Hvor fant du mynten?» spurte Frank.
      «Det blir vanskelig å finne igjen stedet nå midt på natten,» svarte Randy, «men jeg skal forsøke å vise deg det.»
      Randy manøvrerte påhengsmotoren mens Frank satt i baugen og holdt utkikk etter treverk eller tykt sivgress som kunne stoppe motoren.
      Endelig nådde de øya der Hardy-guttene og Chet hadde strandet tidligere.
      «Det var her, ikke sant?» sa Frank. «Twin Cypress Key.»
      «Nei,» svarte Randy. «Det er en øy i nærheten som lignet på denne.»
      «Lignet?» spurte Frank.
      «Du skal få se hva jeg mener,» sa Randy. Et par minutter senere rundet båten en sving. Like foran dem var en øy som lignet på Twin Cypress Key, men Frank la merke til én stor forskjell.
      «Det er bare én sypress her,» sa Frank. Så la han merke til en annen sypress som lå nesten helt dekket av vann i nærheten. «Det andre treet ble blåst over ende under uværet!»
      «Riktig,» sa Randy. «Før den store stormen hadde jeg problemer med å skille disse to øyene fra hverandre.»
      «Så ranerne har lett på feil sted hele tiden,» gjettet Frank seg fram til. «Ikke rart de ikke har funnet gullet. Nøyaktig hvor fant du den første mynten?» spurte han Randy.
      «Jeg fant den der,» sa Randy med en litt dirrende stemme. «Akkurat der hvor det merkelige lyset er.»
      Frank så det underlige lyset under vannoverflaten. Han kunne også se en luftbåt som lå ankret opp omtrent femti meter fra lyset.
      «Jeg kan nesten garantere at det er Zack Piatt,» svarte Frank. «Han må også ha funnet ut av forvekslingen mellom de to øyene.»
      Frank gav signal til Randy om at han måtte slå av motoren, og de to guttene gled opp langs luftbåten. Frank la merke til en kortbølgesender om bord, i tillegg til en våt lerretssekk.
      «Hei, hva skjedde med lyset?» spurte Randy. I løpet av det korte øyeblikket oppmerksomheten deres hadde vært rettet mot luftbåten, hadde lyset forsvunnet.
      En fryktinngytende skikkelse steg opp av vannet bak Randy, grep tak i han i et fast grep, og dro ham over bord og ut i sumpen.

<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>