Sumpfeber

<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

      Kapittel 13: I GREVENS TID

«Hjelp!» ropte Joe, i et siste forsøk på å redde seg selv.
      Plutselig landet en lassosløyfe i overflaten på kvikksanden. «Ta tak i den, Joe!» ropte en kjent stemme.
      Joe tok tak i tauet, og Chet begynte å dra. «Det føles som om du veier hundre og femti kilo,» stønnet Chet.
      Langsomt dro Chet Joes kropp mot fast grunn, før han falt bakover av utmattelse. Chet og Joe ble sittende nede, pustende og pesende, mens de forsøkte å få tilbake pusten.
      «Chet? Har jeg noen gang fortalt deg hvor glad jeg er for den nye hobbyen din?» sa Joe mellom stønnene.
      «Nei,» svarte Chet og lo. «Har jeg noen gang fortalt deg at jeg tror du setter rekorden for antall klesskift i løpet av to dager?»
      Joe lo, så ble han alvorlig igjen. «Kom igjen, Chet. Vi må komme oss tilbake til rodeoen. Jeg tror Zack Piatt og hans medsammensvorne har fått tak i Reuben.»
      «Jeg trodde Reuben var Piatts medsammensvorne,» sa Chet.
      «Nei,» svarte Joe. «Jeg har mye å fortelle deg.»
      Mens de to guttene beveget seg tilbake gjennom sumpen mot rodeoområdet, fortalte Joe om møtet med Reuben og om hvordan løsningen på mysteriet så ut til å nærme seg.
      «Så Reuben fulgte etter oss fordi han virkelig trodde vi var de som snoket rundt på den hellige øya til forfedrene hans,» sa Chet.
      «Riktig,» svarte Joe.
      «Men dersom Zack Piatts medsammensvorne ikke er Reuben, og det ikke er Randy Stevens, hvem er da mannen med den hvite hatten?» undret Chet høyt.
      «Jeg tror jeg har en anelse,» sa Joe.
      Da guttene nådde tilbake til låven, var brannen blitt slukket. Slitne cowboyer satt på bakken utenfor den delvis nedbrente bygningen. En av cowboyene, med ansiktet dekket av sot, spratt opp på beina da han så Joe og Chet komme gående.
      «Hvor i himmelens navn har dere vært?» ropte Dusty, og omfavnet sine unge venner. «Jeg trodde dere var brent opp.»
      Deeter, Homer og noen av de andre cowboyene samlet seg rundt Chet og Joe, lettet over å se dem i live. Joe fortalte om den nesten dødelige episoden ute i sumpområdet.
      «Jeg slapp unna, takket være Chet,» konkluderte Joe. «Men jeg tror de fikk tak i Reuben.»
      «De?» spurte Deeter. «Nøyaktig hvem er ‘de’?»
      «Zack Piatt og hans medsammensvorne,» svarte Joe. «Finn Zack Piatt, så har du den skyldige.»
      «Slike beskyldninger bør du ta direkte med meg, din spirrevipp!» Joe snudde seg rundt og ble stående ansikt til ansikt mot Zack Piatt. Stående ved siden av Piatt var Trent Furman.
      «All right,» svarte Joe, og kjente temperamentet stige. «Forklar hvorfor Reuben Tallwalker så deg og en annen mann løpe fra låven etter at dere hadde kastet meg inn i Vulkanens stall?»
      «Hva er det du snakker om, gutt?» gjengjeldte Piatt. «Jeg var den som så unge Tallwalker løpe fra låven etter at han hadde startet brannen.»
      «Han startet ikke brannen, det var det du som gjorde,» smalt Joe tilbake.
      «Vent nå litt, Joe,» sa Furman og meldte seg inn i krangelen. «Jeg så deg gå inn i låven med en lykt.»
      «Ikke hør på ham. Han er en svindler,» ropte Chet, og pekte en anklagende finger mot Furman. «Han vant ikke noen rodeo i Fargo. Han har ikke engang vært med på noen rodeo, og vi kan bevise det!»
      Folkemengden ble stille. Blikkene vendte seg mot Furman for en forklaring.
      «Du behøver ikke å bevise det,» sa Furman, og lot som om han var pinlig berørt. «Jeg fortalte et par løgner. Hvilken cowboy gjør ikke det? Jeg ville ikke at alle skulle tro jeg var en grønnskolling, det er det hele.»
      Joe kunne ikke tro at tilhørerne kunne kjøpe Furmans historie. «Han lyver! Furman og Piatt er ranerne som brøt seg inn i banken i Miami.»
      Furman lo. «Mener du ranerne som Kystvakten leter etter på bunnen av bukten?»
      Et par av cowboyene lo av Furmans bemerkning. Joes raseri økte. «Trent Furman er mannen som etterlot meg synkende i kvikksanden for ti minutter siden!»
      Deeter gav Joe et strengt blikk. «For ti minutter siden sto Furman her ved siden av meg, og hjalp til med å slukke brannen. Han har vært med meg siden flammene brøt ut.»
      Med ett var alles blikk rettet anklagende mot de to guttene. Joe visste at han kunne gi opp. Ingen ville tvile på herr Deeters ord, og Joe og Chet hadde mistet all troverdighet.
      «Jeg tror du skylder herr Furman og herr Piatt en unnskyldning,» sa Deeter.
      «Jeg beklager,» sa Joe, og tvang fram så mye oppriktighet han klarte.
      «Jeg lover å kontakte myndighetene og få dem til å etterforske hva som har hendt,» forsikret herr Deeter folkemengden.
      «God idé,» sa Piatt, og kastet et ondt glis mot Joe. «Om dere vil unnskylde meg, så har jeg fortsatt en alligator å fange i kveld.»
      «Hva med rodeoen?» sa Billy Biggs spørrende til Deeter.
      «Utsatt inntil videre,» sa Deeter.
      Det gikk skuffende mumling gjennom tilhørerne.
      «Hør, jeg beklager,» sa Deeter, «men det er et nytt uvær på vei mot oss senere i kveld. Vi må se hvilken skade det gjør før jeg kan si dere om vi er tilbake i manesjen i morgen.»
      «Hvis et nytt uvær er på vei, bør vi komme oss tilbake til fiskerleiren og skalke lukene der,» foreslo Homer.
      Dermed brøt folkemengden opp. Mens noen av cowboyene begynte å stenge ned rodeoen, beveget Homer og de andre tilskuerne seg mot parkeringsplassen.
      Dusty stoppet for å snakke med Joe og Chet. «Gutter, jeg tror det mye lysskye forretninger som foregår her.»
      «Jeg er glad noen tror på oss,» sa Joe takknemlig.
      «Jeg var ikke ferdig,» sa Dusty. «Dere får oss alle i trøbbel ved å komme med beskyldninger uten noen som helst bevis.»
      «Du har rett,» innrømmet Joe.
      «Dere kan stole på herr Deeter,» fortsatte Dusty videre. «Han skal få alt dette etterforsket grundig.»
      Homer kom kjørende bort til dem med pickupen, som var fylt opp med andre gjester fra fiskerleiren. «Kom igjen, Dusty, jeg vil komme meg tilbake før uværet treffer oss.»
      Joe så over gjestene som var på plass inne i kjøretøyet, og innså hvem som manglet. «Hvor er herr Furman?»
      Homer gav Joe et stivt blikk. «Han sa han hadde fått nok av gjestfriheten vår, og tar inn på et motell i Frog’s Peninsula for natten.»
      Med det satte Homer bilen i gir. Pickupen børstet opp støv idet han kjørte av gårde.
      Mens Joe og Chet gikk ned mot utstyrshuset, gikk Joe over den første kvelden ved rodeoen i hodet sitt. Dersom Trent Furman ikke var mannen med den hvite hatten, hvem hadde Randy da lånt den av? Idet de passerte grillplassen bak hovedteltet stoppet Joe brått opp.
      «Hva er galt?» spurte Chet.
      «Det er en tredje mann,» sa Joe, halvveis til seg selv.
      «Hva?» Chet var fortsatt forvirret.
      «Er du klar for en lang ridetur med Gamle Calusa?» spurte Joe. «Jeg tror jeg endelig har funnet ut av hvem mannen med den hvite hatten er.»

***

      Frank mente han måtte ha gått drøyt halvannen kilometer fra sykehuset da han nådde 7 Manatee Lane. Det var mørkt inne i det lille huset. Randy var tydeligvis ikke der.
      Idet Frank gikk rundt på baksiden merket han seg at huset lå ved vannkanten. Frank beveget seg bort til vannet og kikket ut over det mørket vannet som utgjorde Florida Bay. Han så et par fjerne lys, som han antok kom fra Dustys fiskerleir.
      Randys brygge hadde en liten påle beregnet på en liten båt. Frank vurderte det til at hans beste sjanse var å se etter Randy fra brygga. På den måten hadde han også god utsikt til Randys hus.
      Frank sjekket klokken sin. Den var tre minutter over ti. Han satte seg ned og lyttet til de milde bølgene som slo mot land. En kjølig bris blåste mot ham, og han lurte på om det betydde at det ville komme regn.
      Frank var dødstrett, og brisen og lyden av bølgene fikk ham til å døse av et lite øyeblikk. Han trodde i det minste at det var for et lite øyeblikk, før han sjekket klokken sin igjen. Den var halv tolv!
      Han hørte den lave duringen fra en påhengsmotor ute på vannet. Lyden ble sterkere mens båten beveget seg nærmere. Frank søkte dekning bak et palmetre.
      Påhengsmotoren ble skrudd av, og Frank så en liten jolle komme mot brygga. I den var Randy.
      Frank rynket forvirret på pannen. Hvorfor skulle Randy dra helt tilbake til handelsstasjonen for å hente båten sin, når sykehuset bare lå en drøy kilometer fra hjemmet hans? Selv om Randy var for ung til å kjøre bil, kunne han enkelt gå den distansen.
      Randy dro båten opp på land, så gikk han mot huset.
      Frank visste at han måtte være forsiktig. Selv om Randy bare var fjorten år gammel, var han nesten like høy som Frank, og så vel så sterk ut. Han snek seg opp bak Randy og satte en knoke i ryggen hans. «Ikke rør deg!»
      Randy ble stiv av skrekk. «Ikke gjør meg noe, vær så snill. Jeg sverger at jeg ikke fortalte noen om gullmynten.»
      Frank kroppsvisiterte Randy raskt, for å være sikker på at han ikke hadde noe våpen på seg. Randy snek seg til et blikk på Frank, og så at ‘pistolen’ ikke var noe annet enn Franks knoke.
      «Du!» Randy snurret rundt og dyttet Frank unna. «Snokingen din har nesten fått meg drept!»
      Randy slo vilt fra seg, men Frank dukket enkelt unna. Han lot Randy komme med et nytt slag, og ved å utnytte motstanderens ubalanse la han gutten ned i gresset. Randy tok tak i en kokosnøtt som hadde falt ned fra palmetreet. Enn så tåpelig han så ut, løpende mot Frank med en grønn kokosnøtt, visste Frank at kokosnøtten var hard som en stein og kunne utrette mye skade.
      Frank krysset armene sine og blokkerte Randys framstøt, før han tok tak i den slanke tenåringens høyre hånd og dro den bak ryggen hans i et uløselig grep.
       Jeg lar deg ikke gå før jeg får noen svar. Og denne gangen vil jeg høre sannheten, Randy. Hvor gammel er du?»
      «Atten!» ropte Randy, og vred på seg for å komme unna.
      «Hvor gammel?» spurte Frank, og la ekstra press på grepet rundt armen.
      «Fjorten!» ropte Randy og skar en grimase. «Hør, alt jeg gjorde var å finne en gullmynt i Alligatorsumpen,» sa han. «Jeg visste ikke at det var en del av en gammel Seminole-skatt.»
      «En Seminole-skatt?» spurte Frank.
      «Han sa han skulle dele den med meg hvis jeg holdt kjeft,» forklarte Randy.
      «Hvem sa det?» presset Frank på.
      «Det kan jeg ikke si,» insisterte Randy. «Han vil drepe meg.»
      «For det første, Randy, har hvem det nå er forsøkt å drepe deg allerede,» fortalte Frank ham. «For det andre er ikke mynten din en del av en gammel Seminole-skatt. Seminolene brukte aldri gullmynter.»
      Randy sluttet å vri på seg da han hørte dette. «Hva mener du?»
      «Det jeg mener, er at han løy til deg,» svarte Frank. «Jeg har grunn til å tro at gullmynten du fant kom fra et bankhvelv i Miami, og det er fortsatt mynter verdt en halv million dollar ute i Alligatorsumpen et sted.»
      «Oj,» sa Randy tungt. «Det ante jeg ikke. Du kan la meg gå, Frank. Jeg vil ikke kjempe mot deg lenger.»
      Frank lot Randy reise seg opp. Han begynte å forklare sin merkelige oppførsel mens han børstet skitt av klærne sine. «Faren min eier den døgnåpne bensinstasjonen ved hovedveien ut av byen. Han vil ikke la meg ri rodeo, selv om han vet at jeg ser ut som om jeg har passert atten, minst.»
      «Som er minimumsalderen for deltakerne på Swampland-rodeoen,» slo Frank fast.
      «Riktig. Jeg tviler på at far vil la meg delta selv når jeg blir atten,» sa Randy. «Han er så redd for at jeg skal skade meg.»
      Frank gav Randy et skeptisk blikk, og så megetsigende bort på den misfargede kulen på Randys hode.
      Randy berørte kulen og fortsatte. «Uansett kunne jeg ikke komme meg forbi bensinstasjonen uten at far eller noen av vennene hans fikk se meg, så jeg måtte ta båten min gjennom Alligatorsumpen og gå til rodeoen fra handelsstasjonen.»
      «Du må virkelig elske rodeoen når du er villig til å ta sånne sjanser,» sa Frank.
      «Jeg elsker å ri rodeo mer enn noe annet!» utbrøt Randy. «Vi flyttet hit for bare et år siden, og jeg har ikke fått mange venner ennå. Rodeoen er det første morsomme som har hendt meg siden vi kom hit.»
      «Men hvorfor rømte du fra oss på grillfesten?» spurte Frank.
      «Betjenten sa at dere var detektiver,» svarte Randy, «og jeg ville ikke bli etterforsket. Dessuten sa sponsoren min at jeg ikke skulle snakke med noen om Seminole-skatten. Da noen stjal mynten fra garderobeskapet mitt, visste jeg ikke hvem jeg kunne stole på.»
      «Sponsoren din?» Frank tenkte høyt, og svaret traff ham raskt. «Salty Hubbard. Mannen du møtte gjennom Trent Furman?»
      «Ja,» svarte Randy. «Han skulle hjelpe meg med å lete etter resten av skatten når rodeoen var ferdig.»
      «Salty Hubbard, turistbåtkapteinen. Da hadde jeg rett,» sa Frank. «Ranerne druknet ikke.»
      «Hva?» Randy kunne ikke se koblingen. «Hvordan kunne ranerne ha overlevd i de bølgene etter at luftbåten deres sank?»
      «Fordi de ikke var i luftbåten,» utledet Frank. «De to ranerne hadde et møtepunkt i Florida Bay med en større båt og en tredje medsammensvoren – ingen andre enn Salty Hubbard.»

<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>