<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

      Kapittel 15: MONSTERET I SUMPEN

«Randy!» ropte Frank idet han stupte uti for å redde gutten.
      Nede i det mørke vannet begynte Frank å kjempe mot en kraftig motstander med gummiaktig hud og store føtter. En dykker i en våtdrakt, innså Frank til slutt.
      Frank klarte ikke å bryte mannens grep om Randy, men han fikk tvunget ham opp til overflaten der han og Randy i det minste kunne trekke frisk luft.
      Han rev av mannens maske, og Franks mistanke ble bekreftet. Mannen i våtdrakten var Zack Piatt.
      Uten noen åpenbar grunn løsnet Piatt plutselig grepet om Randy og svømte vekk. Frank hjalp Randy tilbake i jollen. Mens han hang langs kanten av fartøyet lot Frank blikket gli over vannet, mens han ventet på at Piatt skulle angripe igjen. Men han var ikke å se.
      «Der!» ropte Randy og pekte over baugen på jollen. «Han klatrer opp i luftbåten!»
      Frank kikket over mot luftbåten og så Piatt kaste en lerretssekk om bord. «Han har funnet myntene!» ropte Frank.
      Piatt startet motoren på luftbåten og satte av gårde gjennom Alligatorsumpen, i retning av Florida Bay. Randy trakk i ledningen for å starte påhengsmotoren, og de begynte sakte på forfølgelsen.
      Frank innså at det var nytteløst, så han ropte ut instruksjoner til Randy. «Kjør mot Dustys fiskerleir! Raskt!»

***

      Tilbake på Hammerhodet lette Joe gjennom lasterommet for å finne noen midlertidige våpen de kunne bruke mot kjeltringene.
      Sjøen var urolig, og båten gynget kraftig, noe som gjorde det vanskelig for Chet å løsne opp den siste knuten som var bundet rundt betjent Miles’ ankler.
      «Funnet noe som kan brukes, Joe?» spurte Reuben mens han gned de såre håndleddene sine.
      «Ingenting vi kan bruke som våpen,» svarte Joe. «Men se hva jeg fant under disse redningsvestene.» Joe holdt opp to sorte tøyhetter.
      «Hetter?» spurte Reuben forvirret.
      «Ranerne brukte mørke hetter,» bemerket betjent Miles. «Men hvordan endte de opp i denne båten?»
      «De må på en eller annen måte ha gitt beskjed til Salty om at politiet var etter dem,» begynte Joe.
      Chet kom med svaret. «En kortbølgesender!»
      «Det samme tror jeg,» sa Joe. «Furman brukte antakelig den samme radiosenderen som han har stående i hytta i fiskerleiren. De kom opp med en alternativ plan – å stjele en av Angus Tallwalkers luftbåter og møte hverandre i Florida Bay.»
      «Men hvis de kom seg unna med tyvegodset, hvorfor skulle de bli værende her?» spurte betjent Miles.
      «Chet og jeg fant ut at de sannsynligvis mistet myntene over bord mens de forsøkte å ta seg gjennom Alligatorsumpen under uværet,» forklarte Joe.
      «Det er utrolig!» utbrøt betjent Miles. «Om dere gutter ønsker dere jobb når dere er ferdige på skolen, håper jeg dere vil vurdere politistyrken her i Frog’s Peninsula.»
      «Akkurat nå ville jeg bekymret meg mer for om jeg var i live når jeg var ferdigutdannet,» avbrøt Reuben dem. «Vi trenger en plan for å komme oss vekk herfra.»
      «Kunne vi svømme i land?» spurte Chet.
      «Jeg vet ikke,» svarte Joe. «Hvordan er det med haier i disse farvannene?»
      «Det er massevis av dem,» svarte betjent Miles.
      «Haiene er antakelig ikke ute etter noe bytte i dette været,» informerte Reuben dem.
      «Vel, det er gode nyheter,» sa Joe.
      «På den andre siden,» la Reuben til, «ville vi alle sannsynligvis drukne i dette været.»
      «Om jeg fikk tak i kortbølgeradioen, kunne jeg be om hjelp,» sa Joe.
      «God idé,» sa betjent Miles. «Det ser ut til å være vår eneste sjanse.»
      «Jeg vil la Reuben lede an veien,» sa Joe. «Om han kan klatre opp et tre og male meldinger på pannene våre uten å vekke oss, kan han antakelig føre oss til kabinen uten at vi blir oppdaget.»
      Reuben åpnet luken stille og silkemykt, og kikket ut. «Hubbard sitter i kapteinstolen,» sa han. «Jeg kan ikke se Furman.»
      «Kan vi komme forbi uten å bli sett?» spurte Joe.
      Reuben svarte ikke. Han ble bare sittende og følge med, før han plutselig utbrøt: «Nå!»
      Reuben hoppet opp fra luken og på dekket i en elegant bevegelse. Joe gjorde sitt beste for å følge etter. De dukket ned bak ankeret akkurat idet Salty Hubbard vendte blikket sitt mot akterenden av båten.
      De to guttene krøp på magen langs dekket og mot den åpne kabindøren. Reuben tittet inn, så vinket han Joe framover. Joe tok to steg inn i kabinen.
      Inne i kabinen var det en annen dør foran dem. Joe fant ut at den måtte føre inn til lugarene. Kortbølgeradioen sto på en grå metallbenk ved siden av en annen innretning som Joe innså måtte være en elektronisk ekkolodd.
      Et detaljert kart over Alligatorsumpen med ulike øyer krysset av med rød penn lå brettet ut over benken. Dusty Coles fiskerleir var sirklet inn med sort penn.
      Kortbølgeradioen ga fra seg et høyt hyl da Joe skrudde den på. Han skrudde volumkontrollen ned på laveste styrke.
      Reubens hode dukket opp i kabinen, og han gav Joe signal om å være stille. Han forsvant et øyeblikk, så kom han tilbake igjen og gav Joe et ok-signal.
      Joe plukket opp håndmottakeren og trykket inn knappen for å sende.
      «Joe Hardy anroper Coles fiskerleir,» sa han i en dempet tone. Det kom ikke noe svar, så han forsøkte igjen, litt høyere denne gangen. «Dette er Joe Hardy som anroper Coles fiskerleir.» Ingen svarte. «Alle må sove,» tenkte Joe.
      Akkurat da kom en stemme inn over radioen. «Heisann, Joe. Jeg visste ikke at du var radiooperatør.»
      Joe gjenkjente Homers stemme. «Homer, vi er i kjempetrøbbel.»
      «Det skal jeg love deg at dere er. Du vekket meg opp fra en virkelig tornerosesøvn. Hvor er dere? Over,» sa Homer.
      «Vi er på Salty Hubbards fiskebåt,» svarte Joe.
      «Fiskebåt?» utbrøt Homer. «Vet dere ikke at det er et uvær på vei?»
      «Hysj!» Joe forsøkte å få Homer til å dempe stemmen. «Vi er fanget om bord med mennene som utførte ranet i Miami. Over.»
      «Kjære tid,» brøt Homer ut.
      «Hysj! Si til Frank at vi er på vei for å møte Zack Piatt. Over,» instruerte Joe Homer.
      «Frank er ikke her, og jeg er redd –» Homers stemme ble brått kuttet av idet noen skrudde av kortbølgesenderen.
      «Jeg forsøkte å få meg en blund,» gryntet Furman, og pekte mot lugarene, «men du lagde et voldsomt bråk her ute.»
      «Det er for sent. Jeg har allerede sendt en nødmelding til politiet med den nøyaktige posisjonen vår,» bløffet Joe.
      Furmans øyne smalnet. «Godt. Da vet de nøyaktig hvor de må lete etter kroppene deres etter at jeg har kastet dere over bord.»
      «Ikke over mitt lik!» ropte Joe, og dyttet Furman ut av balanse akkurat lenge nok til at han kunne storme mot kabindøren. Men Furman kom seg raskt opp igjen og sendte ham ned i gulvet med en takling.
      Furman lente seg over Joes rygg og tvang ham ned. «Du holder deg rolig nå, ellers knuser jeg alle beina i kroppen din,» truet han.
      Plutselig kom Reuben stormende gjennom kabindøren og traff Furman hardt med et kjeveslag som sendte skurken bakover.
      Joe hoppet opp på beina og snudde seg mot Furman, med Reuben ved sin side. «To mot én nå,» sa han.
      Furman tørket seg i den blodige nesen sin og målte sine to motstandere med blikket.
      «Hold dere helt stille!» brølte en stemme bak Joe. Joe og Reuben snudde seg rundt og så rett inn i løpet på Salty Hubbards pistol. Raskt trakk også Furman opp en revolver fra kabinbenken.
      «Ok, dere to. Kom hitover, pent og pyntelig, dersom dere ikke vil at vennene deres skal bli skadet,» sa Hubbard mot den åpne kabindøren. Chet og betjent Miles kom gående sakte inn i kabinen.
      Hubbard fnøs. «Vel, vel, Furman. Det ser ut som vi fikk mer på kroken enn vi hadde sett for oss.»

***

      «Homer! Dusty!» ropte Frank idet han løp inn i den mørke hovedbygningen ved fiskerleiren. Han slo på lysbryteren. Ingenting hendte.
      Frank gikk tilbake til utsiden og fikk selskap av Randy, som hadde tatt med seg en lommelykt fra jollen.
      «Lyset har gått, og det er ingen inne. La oss prøve hytta vår,» sa Frank og ledet veien.
      Regnet og vinden pisket guttenes ansikter idet de løp forbi raden med hytter på påler nede ved vannet.
      «Det er denne,» ropte Frank tilbake til Randy da han nådde trinnene til guttenes hytte.
      «Joe!» ropte Frank. Da Randy nådde ham og lyste rundt i hytta med lykten sin, fikk Frank se et merkelig syn. Han la merke til en vannpytt på gulvet. Bortenfor pytten var det flere gjørmespor. En stor skapning ved siden av sengen blokkerte for døren med hodet sitt, mens halen stengte for vinduet.
      «F – F – Frank?» stammet Randy. Strålen fra lommelykten hans lyste opp det melkehvite øyet til en gigantisk alligator.
      «Det er Store-Bertha,» sa Frank med rolig og lav stemme. «Ok, Randy. La oss gjøre dette. Vi sirkler oss rundt, veldig langsomt, inntil vi kommer oss bak henne.»
      «Jeg tror ikke jeg klarer å røre meg,» sa Randy med dirrende stemme.
      «Så stå musestille,» instruerte Frank. Han beveget seg langsomt langs veggen i rommet mot halen til Store-Bertha. Han husket hva Steven Willow hadde sagt om alligatorers begrensede synsvinkel.
      «Hør, Randy. Jeg setter meg straks ned på ryggen hennes,» forklarte Frank.
      «Du gjør hva?» spurte Randy.
      «Jeg skal prøve å få henne til å sovne,» fortsatte Frank. «Om det ikke fungerer, vil jeg at du skal løpe mot døren.»
      Store-Bertha flyttet seg noen fot nærmere Randy. Frank visste at han måtte handle raskt. Uten å gjøre noen brå bevegelser, nærmet han seg Store-Bertha. Med en silkemyk bevegelse satte han seg ned, dyttet alligatorens snute mot gulvet, og fikk et fast grep om den.
      Store-Bertha ga fra seg en lav, knurrende lyd. Frank holdt dyrets kjeve lukket uten å anstrenge seg særlig. Det var akkurat slik Steven Willow hadde gjort det.
      «Frank!» ropte Dusty, og rev opp hyttedøren. Den smalt inn i siden på Store-Berthas hode.
      Den enorme alligatoren smalt halen fram og tilbake og ristet med hodet. Frank holdt seg fast for bare livet.
      Dusty hoppet oppå Store-Bertha sammen med Frank, i et desperat forsøk på å hindre dyret å rulle over og knuse dem under vekten sin.
      «Løp!» brølte Frank til Randy. Alligatoren hadde flyttet seg langt nok vekk til at Randy hadde klar vei bort til vinduet. Gutten stupte gjennom vinduet og ut i den svarte natten utenfor.
      Store-Bertha ristet hodet sitt voldsomt fra side til side, selv med de to mennene på ryggen sin, klyngende fast til dyrets snute.
      «Jeg klarer ikke å holde grepet stort lenger,» sa Frank til Dusty.
      «Ikke jeg heller,» sa cowboyen.
      Frank kunne høre alligatorens massive hale piske over gulvet og så den knuse en trestol mot veggen så den splintret opp i biter.
      «Vi teller til tre og slipper henne, begge to, og løper mot vinduet!» ropte Frank.
      Dusty begynte å telle. «En … to … tre!» I samme øyeblikk slapp Dusty og Frank Store-Berthas snute, rygget raskt tilbake og kastet seg mot vinduet. Den enorme alligatoren svingte hodet sitt rundt og jafset etter dem, og bommet på Franks høyre fot med bare noen centimetere.
      Dusty hoppet ut av vinduet med hodet først, tok en saltomortale og landet på skulderen. Frank hoppet sidelengs gjennom vinduet, med føttene først. Han holdt fast til vinduskarmen i et tidels sekund før han lot seg falle ned, slik at han fikk en mykere landing.
      Randy kravlet på hender og føtter på bakken og gispet etter luft. «Jeg er ok,» sa han til Frank idet han reiste seg opp.
      «Dusty, hvordan går det?» spurte Frank.
      «Jeg har ridd femti ville okser, hundre ville hester og en gigantisk alligator uten å bli skadet,» svarte Dusty. «Men jeg tror jeg brakk armen min da jeg hoppet ut av det lille vinduet der.»
      Homer ankom scenen, med nyheter om pontongbåten sin. «Noen har tuklet ordentlig med den. Sabotert motoren. Vi sitter fast her som en flue i edderkoppnettet.»
      Frank fortalte Homer hva som hadde skjedd. Den eldre mannen og de to guttene fikk Dusty på beina og hjalp ham bort til hovedbygningen.
      «Noen har tuklet med generatoren slik at den kortslutter,» sa Dusty. «Homer og jeg var ute på baksiden og forsøkte å fikse den da jeg hørte deg rope.»
      «La oss bekymre oss for deg nå, Dusty,» sa Frank.
      «Det er en luksus vi ikke kan ta oss råd til,» sa Dusty, og gav Homer et bekymret blikk. «Fortell ham det.»
      «Broren din kalte oss opp over radioen like før generatoren streiket,» fortalte Homer til Frank. «Han og Chet er fanget på Salty Hubbards turistbåt. Vi ble kuttet av før Joe rakk å fortelle oss koordinatene.»
      «Vi trenger ikke koordinatene,» sa Frank. «Om vi følger etter Zack Piatt vil han føre oss rett til dem.»
      «Følge etter ham på hvilken måte, Frank?» spurte Randy. «Du sa selv at den eneste måten å få tak i ham på var med en annen luftbåt, og nå har han et ti minutters forsprang på oss.»
      Frank ristet på hodet. Randy hadde rett.
      «Gi Homer fem minutter til, så har han fikset generatoren,» sa Dusty. «Da kan vi anrope Kystvakten.»
      Frank nikket.
      Resten av gjestene var blitt vekket av larmen, og nå troppet de opp i hovedbygningen med lykter og regntøy.
      «Jeg kan se på den armen din inntil vi får deg på sykehuset,» tilbød Billy Biggs seg.
      «Og jeg har noen medisiner som vil dempe smertene,» la Homer til.
      Dusty nikket takknemlig til begge tilbudene. Frank gikk ut på utsiden og vekk fra folkemengden for å tenke seg om et øyeblikk.
      Vinden blåste kraftig og sendte piskeslag av regn opp i ansiktet hans, men han la knapt merke til det. Broren hans og vennen hans var i trøbbel, og han følte seg hjelpeløs.
      «Jeg er lei for det, Frank.» Det var Randy. Han hadde fulgt ut etter Frank.
      «Takk,» svarte Frank.
      Nå, over lyden av regnet, syntes Frank at han hørte noe. Det var brøler fra en motor. En lyd han gjenkjente. «Sjøflyet!»

<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>