<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

      Kapittel 3: MENNESKEETER

Joe holdt fast på den halve åren, og håper at den ville hjelpe ham å holde alligatoren unna lenge nok til at han kom seg i sikkerhet. Alligatoren rykket hodet til siden og splintret åren i tusen biter.
      Joe snublet da han forsøkte å løpe gjennom det tykke sivgresset. Han nådde elvebredden noen sekunder før alligatoren. Han grøsset da alligatorens tåkete, hvite øye så ut til å betrakte ham før den forsvant ut i det grumsete sumpvannet.
      «Her borte!» ropte Frank mens han trampet nedover fjæra mot broren. Dusty, Chet og Homer var noen få skritt bak ham.
      «Er du ok, Joe?» spurte Chet.
      «Jeg er ikke alligatormat, om det er det du mener,» svarte Joe.
      «Dette er Homer James, leirens vaktmester,» sa Dusty. «Han er også lassopartneren min.»
      «Kall meg Homer,» insisterte mannen. «Spør dere meg, hadde Rare-Reuben noe med denne alligatoren som jaget oss å gjøre. Han besitter magiske evner overfor sumpdyr.»
      «Å, kutt det ut, Homer,» utbrøt Dusty, og klapset til ham med bremmen på hatten sin.
      «Hvem er Rare-Reuben?» spurte Joe. Frank fortalte ham om Tallwalkers barnebarn og hvordan de hadde fått et glimt av ham på Twin Cypress Key.
      «Hva har skjedd her?» ropte en blond mann med bart og himmelblå øyne fra fiskerleiren. Han ble fulgt av tre andre menn og en ung kvinne.
      «En alligator angrep oss, herr Furman,» hojet Dusty mot ham. «Den var like lang som to kanoer bundet sammen. Jeg og den gutten ble nesten spist levende!»
      Frank så Furman gå ned til vannkanten. «Her har du problemet ditt,» sa Furman, og trakk forsiktig tilbake en håndfull med sivgress slik at en haug med døde planter og blader kom til syne.
      «Et alligatorrede,» utbrøt Frank. Han gjenkjente det fra et bilde i boken sin.
      «Det var bare en mor som beskyttet eggene sine,» forklarte Furman.
      «Det er merkelig,» sa Dusty. «Alligatorer legger vanligvis ikke eggene sine så nære bukten. Vannet er for salt. De liker seg bedre lengre inne i sumpen, borte fra folk og båttrafikk.»
      «Vanligvis,» bemerket Furman. «Men denne alligatoren har tydeligvis gjort denne delen av sumpen til sin private barnehageplass.»
      «Det kan være en menneskeeter, Dusty,» advarte Homer. «Dersom den har mistet frykten for mennesker, må vi jakte den ned og drepe den.»
      «Det problemet får vi ta senere,» sa Dusty. «Klokken er nesten tolv, og vi må være på rodeoen innen klokken to.»
      Guttene skiftet til tørre klær, spiste en rask lunsj bestående av fersk ørret, og steg om bord i Dustys rektangulære pontongbåt med flat bunn som fungerte som en ferge som fraktet gjestene hans fra leiren og over til fastlandet.
      Underveis hilste Hardyene på andre gjester som også holdt til i fiskerleiren under rodeoen. Billy og Roy Biggs var en duo som skulle delta i lassokastingen. Trent Furman skulle delta i hesteløpet, og Ashley Walton var villokserytter.
      Da de ankom handelsstasjonen, kløv Dusty og de andre inn i baksetet av Tallwalkers pickup og kjørte av gårde mot rodeoarenaen.
      «Ha en god tur!» ropte Dusty idet pickupen kjørte ut av parkeringsplassen og etterlot seg en sky av støv.
      Chet foreslo at han og Hardyene kunne trekke strå for å avgjøre hvem som måtte ta til takke med muldyret. Minuttet etterpå slepte han seg opp på ryggen til Gamle Calusa.
      Murvegg, Sprayboks og Gamle Calusa var alle godt trent, og de reagerte nesten ikke på bilene, trailerne og hestetransportene som føk forbi dem på motorveien. Alle var på vei til Swampland-rodeoen.
      Mens guttene red langs den smale veiskulderen, kastet Chet lasso mot hvert eneste veiskilt de passerte.
      «Er jeg en mester, eller hva sier dere?» Chet gliste idet han gikk av muldyret for å løsne tauet fra et veiskilt for sjette gang.
      Joe vred seg i salen sin. «Chet, om du ikke holder opp nå går vi helt glipp av hele konkurransen.»
      Chet nikket, og resten av turen lot han tauet være i fred.
      Da guttene møtte Dusty og Homer framme ved rodeoen, tok Dusty dem med på en rask omvisning. Han forklarte for dem at rodeoarenaen egentlig var en del av storferanch, eid av en millionær ved navn Melvin Deeter.
      Hvert eneste år, fortalte Dusty sine venner, ble mengder av utstyr og husdyr fraktet inn for rodeoen. «De setter opp en tribune rundt hovedarenaen, og slår opp et stort telt ved siden av.»
      «Hva er det i teltet?» spurte Joe.
      «Gårdsutstillinger, registreringsbord, stands, alt av det slaget,» skrøt Dusty. «Vi har også en matlagingskonkurranse og husdyrauksjon, for ikke å snakke om villhest- og villokseridningen. Det er som en stor fornøyelsespark!»
      «Hva er de bygningene utenfor hovedområdet?» sa Frank til Homer.
      «Den ene der er låven, og ved siden av den er utstyrsbygningen der rodeorytterne oppbevarer utstyret sitt,» forklarte Homer. «I den andre enden av parkeringsplassen er trailerne hvor dommerne og rodeoklovnene holder til.»
      De gikk inn i hovedteltet og stilte seg i køen hvor Dusty og Homer skulle registrere seg til konkurransen. Joe så ut over folkehavet. «Hvor kommer flesteparten av utøverne fra?» spurte han.
      «Mange av dem er lokalfolk fra Frog’s Peninsula,» forklarte Dusty. «Resten er utøvere fra rodeomiljøet. De reiser over hele landet, fra én rodeo til en annen.»
      «Jeg mangler bare ti dollar, herr Deeter,» kom det fra en tynn, høy tenåring foran i køen. Han snakket til en hvithåret mann med langt kinnskjegg.
      «Jeg beklager, unge mann,» sa Deeter. «Om du blar opp de ti dollarene innen okseridningskonkurransen i morgen kveld, lar jeg deg få delta. Inntil videre må du nøye deg med hesteridningen i kveld.»
      «Uh, ok,» sa tenåringen med et stønn. Han sto og knipset en mynt mens herr Deeter registrerte ham og ga ham det offisielle startnummeret. Da tenåringen snudde seg, la han merke til at Joe betraktet ham.
      «Hva ser du på?» spurte han irritert.
      «Ingenting,» svarte Joe. Han målte tenåringen med øynene, og kom fram til at det ikke var verdt å yppe til krangel uten grunn.
      «Vel, jeg skal gi dere noe å se på i kveld,» sa gutten hoverende. «Jeg skal vinne hesteridningskonkurransen.»
      Da tenåringen knipset mynten igjen, kunne Joe se et glimt av gull. Hva gjør en guttunge som mangler ti dollar med en gullmynt, tenkte Joe for seg selv.
      «Navnet er Randy Stevens. Dere kan se etter navnet mitt på toppen av resultatlista,» sa gutten og vendte nesa i sky. «For jeg kommer til å vinne.»
      Frank la merke til at Randy hadde stjålet oppmerksomheten til Trent Furman, som hadde fulgt med på opptrinnet fra en souvenirkiosk like i nærheten.
      «Det er litt av noe skryt fra en gutt på din alder,» sa Furman, og steg bort til Randy.
      «Jeg er ingen gutt, mister,» skjøt Randy tilbake mot ham. «Hvem er forresten du?»
      «Navnet er Trent Furman. Jeg er hesterytter selv. Traff jeg deg på rodeoen sist år i Fargo i Nord-Dakota?»
      «Vel …» Plutselig så Randy mindre selvsikker ut.
      «Jeg vant førsteplassen,» fortsatte Furman smilende. «Om du er halvparten så god som du påstår, vet jeg om noen som vil være villige til å sponse deg. Han betaler det du trenger for å konkurrere, mot at han får en del av pengepremien dersom du vinner.»
      «Vel, jeg er en rytter det er verdt å sponse,» sa Randy. Selvtilliten hans var tilbake.
      «La oss møte fyren,» foreslo Furman.
      «Skal du ikke registrere deg selv?» spurte Homer Furman.
      «Jeg gjør det senere,» svarte Furman, og slo en hånd over Randys skulder og ledet ham av gårde.
      «Den guttungen er stor i kjeften,» bemerket Dusty idet han kom fram til registreringsbordet.
      «Du bør komme deg av sted,» sa Deeter til Dusty da han gav ham det offisielle startnummeret. «Hesteridningen din starter om bare femten minutter.»
      «Jeg ser dere senere,» sa Dusty til guttene. Han snudde seg og forlot teltet.
      «Lykke til!» ropte Joe etter ham.
      «Jeg er tørst,» sa Frank. «Hvem vil ha noe å drikke?»
      «Uansett hva de har, tar jeg en stor en,» bemerket Chet.
      «Vi møter deg ved plassene våre,» sa Joe idet han og Chet beveget seg videre mot tribunen.
      I kioskkøen ble Frank stående og slå av en prat med et par av rodeoutøverne foran seg. De var fortsatt oppbrakt over bankranerne som sannsynligvis hadde druknet i Florida Bay under den plutselige vinterstormen.
      Innen Frank nådde fram i køen, var han blitt invitert til å ta med seg Joe og Chet på en grillfest bak hovedteltet etter konkurransen samme kveld.
      Frank bar med seg tre store limonader mot hovedtribunen da han kom over gjestene fra fiskerleiren som diskuterte ivrig seg imellom.
      «Vel, Billy og jeg liker villmarkslivet,» sa Roy Biggs, «men en alligatorinfisert øy kan bli litt for mye av det gode.»
      «Jeg er enig med dem,» la Furman til.
      «Jeg kan ta meg av det for dere,» kom det fra en dyp stemme bak dem. Frank så en mann med rødt skjegg stige fram. Han syntes ansiktet så kjent ut. «Navnet er Zack Piatt. Jeg har drevet med alligatorer hele livet mitt.» Piatt holdt den høyre hånden sin opp i luften, og Frank kunne se at han manglet lillefingeren og deler av ringfingeren. «Gi meg to netter og femti dollar, og jeg lover at dere blir kvitt alligatorproblemet deres.»
      «Det er ulovlig å drepe alligatorer uten spesiell tillatelse,» advarte Billy Biggs.
      «Jeg sa ikke at jeg kom til å drepe alligatoren,» spyttet Piatt tilbake mot ham. «Jeg fanger den og flytter den til en annen del av sumpen.»
      «For femti dollar, hva har vi egentlig å tape?» sa Furman til de andre gjestene, og dro fram lommeboka. «Jeg skal faktisk betale for det selv.»
      «Jeg stiller bare ett krav,» sa Piatt. «Jeg jobber om natten, og jeg kan ikke ha noen av dere snokende rundt meg og skremme vekk byttet mitt. Fra midnatt skal alle holde seg vekk fra Alligatorsumpen.»
      De andre nikket enige til hverandre, og Frank fortsatte videre mot hovedtribunen der han slo seg ned ved siden av Joe og Chet. «Hei, Joe, husker du mannen med det røde skjegget du traff ved handelsstasjonen? Jeg tror Furman nettopp hyret ham inn til å jakte på monsteralligatoren vår.»
      «Er han en alligatorjeger?» spurte Joe. «Jeg trodde han var en dykker.»
      Frank nikket. «Jeg antar han kan være begge deler. Men sa du ikke at han var på vei til Key West?»
      I det samme åpnet porten seg, og den første villhesten og dens rytter inntok arenaen.
      «Det er Randy Stevens!» utbrøt Chet.
      Randys kropp smalt fram og tilbake som en pisk mens hesten under ham steilet og sparket opp bakbeina. Men tenåringen holdt fast helt til kvalifiseringsbjella ringte.
      Randy hoppet av hesteryggen og landet med et elegant nedslag på den støvbelagte jorden i arenaen. To menn kledd i luftige kjeledresser og iført klovnesminke viftet frenetisk med hendene for å tiltrekke seg hestens oppmerksomhet. Så løp de raskt inn i ringen, fikk tak i tøylene, og geleidet hesten ut av arenaen og tilbake til plassen sin.
      «Hør, Chet. Om du ikke får grepet på lassoen, kan du kanskje bli med disse karene,» vitset Joe.
      «Det er ikke noe å le av,» svarte Chet. «Rodeoklovner ser kanskje morsomme ut, men det er en tøff jobb – tøff og farlig.»
      Randy reiste seg og bukket til folkemengden. Han tok av seg hatten sin – en hvit hatt med en oransje og sort fjær festet til seg, la Joe merke til.
      «Hei!» ropte han. «Randy må være fyren som var sammen med Piatt i båten. Jeg kunne ikke se ansiktet hans, men han hadde akkurat samme hatt.» Han rynket pannen. «Jeg la ikke merke til at Randy hadde den på seg da vi møtte ham i køen i stad.»
      «Ikke jeg heller,» sa Frank. «Han må ha tatt den på før konkurransen.»
      «Dusty er nestemann,» avbrøt Chet dem.
      Dusty satt i salen på en hest ved navn Marerittet utenfor ringen. Portene åpnet seg, og Marerittet sparket og spant rundt i sirkler i et forsøk på å bli kvitt rytteren sin. Men Dusty holdt godt fast i tøylene og kvalifiserte seg enkelt videre. Han skrek og hylte mens han holdt på, som om han var en guttunge i en berg-og-dal-bane. Da han steg av hesten, mottok han en voldsom applaus. Det var tydelig at Dusty var en lokal favoritt.
      «Og nå Reuben Tallwalker, som rir hesten Vulkanen,» annonserte herr Deeter over høyttaleren. Folkemengden ble med ett stille.
      «Reuben Tallwalker? Er ikke det fyren du så fulgte med på oss fra Twin Cypress Key?» spurte Joe.
      Porten åpnet seg, og Vulkanen stormet framover og sparket de bakre hovene høyt opp i luften. Det virket umulig for noen og enhver å holde seg på ryggen, men Reuben red villhesten tilsynelatende enkelt. Han hoppet majestetisk ned på bakken og landet på føttene rett foran Hardyene og Chet.
      Reuben stirret på de tre guttene med de mørke, kalde øynene sine. Idet applausen døde ut, hoppet han opp på gjerdet og hveste irritert mot Hardyene: «Hold dere unna Alligatorsumpen. Hvis ikke …»
      Han trakk hånden sin opp mot halsen og dro den truende over strupen sin. Så strøk han bort.

<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>