<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

      Kapittel 2: MANNEN I DEN HVITE HATTEN

Med et sprut landet Joe i det salte, grumsete sumpvannet.
      «Beklager, Joe!» Chet tilbød Joe en hånd og hjalp ham tilbake på brygga, der han fjernet tauet fra guttens ankler. «Jeg ville øve meg på et bevegende mål, og du var det nærmeste jeg kom en sint okse.»
      «Jeg føler meg beæret, Chet,» spyttet Joe mot vennen sin. «Men dropp det neste gang. Jeg er gjennomvåt!»
      Frank kom hastende over fra stallen. «Går det bra, Joe?»
      «Ja,» svarte Joe. «En fyr med rødt skjegg kom inn i butikken og ville kjøpe snorkelutstyr. Han sa han var på vei til Key West. Jeg fortalte ham at jeg ikke jobbet her, og plutselig var han borte. Han gikk om bord i en luftbåt sammen med en mann med hvit hatt med oransje og sort fjær festet til seg.»
      Joe kastet et blikk over vannet, og forsøkte å blokkere for morgensolen med hånden sin. «Der er de!»
      Luftbåten svingte seg inn i en smal bekk, og forsvant bak noen trær.
      «De må jammen ha hatt dårlig tid,» bemerket Frank.
      «Overraskelse!» ropte Dusty ut. Guttene snudde seg, og fikk se Dusty og Angus Tallwalker leie med seg to hester og et muldyr ut fra stallen.
      «Siden dere har kommet denne lange veien,» sa Dusty, «tenkte jeg at dere kunne være ekte cowboyer. Angus låner dem vekk for helgen.»
      Tallwalker nikket mot den grå hesten. «Navnet hans er Murvegg, og dette er Sprayboks.» Den andre hesten var hvit, dekket med små, brune flekker.
      Muldyret hvinte høyt. «Dere må unnskylde Gamle Calusa,» sa Tallwalker, og klappet det gamle muldyret på nakken. «Men med så mange mennesker her på grunn av rodeoen, er han det siste dyret vi har værende i stallen.»
      «Det går bra, herr Tallwalker,» forsikret Joe ham. «Vi er glade for å få sjansen til å ri, uansett om det er hest eller muldyr.»
      «Dere kan ri dem herfra og til rodeoen nå i ettermiddag,» sa Dusty. «Men akkurat nå må jeg få dere og provianten vår ut til fiskerleiren. Vi har en rekke sultne gjester som venter.»
      Ti minutter senere landet sjøflyet på overflaten nær en liten øy der hvor Alligatorsumpen gikk over i Florida Bay. «Den kalles Cole’s Key, og er oppkalt etter oldefaren min. Han slo seg ned her for hundre år siden,» sa Dusty stolt.
      Et dusin hytter på påler var spredt langs den østlige bredden av den sandfylte, halvmåneformede øya. Den nordlige enden av den lille øya var dekket av tett sivgress.
      «Velkommen til Coles fiskekamp,» sa Dusty idet han tauet flyet fast til fortøyningen på flytebrygga. «Alle sa at jeg var gal som etablerte en fiskerleir her, men de største entusiastene ser ut til å ha funnet meg likevel.»
      «Jeg forstår hvorfor du slo deg ned her,» sa Joe, og så seg omkring. «Dette er et av de mest fredfulle stedene jeg noen gang har sett.»
      Men freden ble plutselig brutt av lyden av et geværskudd.
      «Hva var det?» spurte Chet.
      «Det må ha vært Homer James, vaktmesteren min,» sa Dusty, stemmen hans lød bekymret. «Han eier et gevær, men jeg aner ikke hva han skyter mot.»
      «Det bør vi finne ut av,» sa Frank, og alle sammen beveget seg mot lyden av skuddet.
      Sivgresset var tykt som hvetemark, og over to meter høyt enkelte steder. Så fort de var inne i det, kunne ikke Frank se noe framfor seg.
      «Hjelp!» ropte en stemme. De skarpe kantene på de lange bladene kilte Franks armer idet han skubbet seg gjennom sivgresset mot stemmen han hadde hørt.
      Frank kom over en mann i liten robåt, holdende fast i et rykende gevær. Han hadde et kort, grått skjegg og skalv som et ospeløv.
      «Homer!» ropte Dusty til mannen idet han og Chet nådde dem.
      «Alligator!» peste mannen, og pekte på den ene halvdelen av en splintret åre i båten sin. Den hadde tenner som barberblader. Må ha vært nesten fem meter lang. Det ene øyet var stort, hvitt og stygt.»
      «Den åren er uten nytte nå. Vi er ikke langt fra land. Vi kan skyve deg gjennom sivgresset og i sikkerhet, pronto,» sa Dusty.
      Tilbake på land snudde Frank og de andre seg, halvveis ventende å se en gigantisk alligator jakte på dem gjennom sivgresset. Men vannet var stille. Da så Frank noe merkelig et stykke unna. På en naboliggende øy sto det to sypresser side om side, akkurat like store. Høyt oppe i grenene på et av trærne satt det en ensom skikkelse som så ut til å holde øye med dem.
      «Dusty, bor det noen på øya ved siden av oss?» spurte Frank.
      Dusty fulgte Franks blikk. «Du mener på Twin Cypress Key? Nei, ikke de siste hundre årene. Hvorfor lurer du?»
      «Fordi det er noen –»
      Frank hadde sett vekk fra treet bare i noen øyeblikk. Men på den tiden hadde skikkelsen forsvunnet.
      «Vel, det var noen der for noen sekunder siden, sittende i grenene i den sypressen.»
      «Det var sannsynligvis Rare-Reuben,» svarte Homer.
      «Hvem?» spurte Frank.
      «Han er en skrulling som –», begynte Homer.
      «Han er ingen skrulling. Det er det bare du og de historieløse vennene dine som tror,» sa Dusty sint. «Reuben er Angus Tallwalkers barnebarn,» forklarte han til de andre. «Jeg innrømmer at han ikke er spesielt sosialt anlagt. Men han er ingen skrulling. Han bor ute på øyene, der han lever på den gamle måten, slik som forfedrene hans gjorde. Han liker ikke alle fiskerne og turistene som har overbefolket området. Twin Cypress Key var en spesiell øy for folket hans.»
      «Vent et øyeblikk,» sa Frank, og så seg omkring. «Hvor er Joe?» Den yngste Hardy-gutten var ute av syne.
      «Joe!» ropte Chet. «Hvor er du?»
      «Jeg er her borte,» ropte Joe tilbake. «Spørsmålet er hvor dere er!»
      Joe hadde fulgt etter et stykke bak de andre for å undersøke lyden av geværskuddet og hadde nå sivgress opp til livet, med vennene sine ute av syne. Han hadde fått øye på et flytende stykke treverk og tatt tak i det. Det var halvparten av en treåre.
      Akkurat da brøt alligatorens hode overflaten. Med kjeften på vidt gap, klar til å hugge, kom den byksende mot Joe!

<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>