Sumpfeber

<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

      Kapittel 4: TRØBBEL PÅ RODEOEN

«Vent!» ropte Joe. Men Reuben ignorerte ham og fortsatte videre gjennom en port på den andre siden av arenaen.
      «Hva dreide det der seg om?» spurte Chet.
      «Jeg vet ikke, men det skal vi finne ut av,» svarte Frank idet han og Joe banet seg vei mot utgangen.
      Da de kom ut av arenaen, var ikke Reuben å se noe sted. Joe fikk øye på en rodeoklovn med en rød hatt som geleidet Marerittet over mot den store låven der dyrene holdt hus.
      «Har du sett en fyr med langt, sort hår og en fargerik og stripete, vevd jakke?» spurte Joe. Klovnen pekte mot et jorde bak låven.
      «Der er han,» sa Frank, som så en skikkelse løpe gjennom det høye gresset mot et skogkledd område lengre unna.
      «Han er på vei mot sumpen. Jeg ville ikke fulgt etter ham, om jeg var dere,» advarte klovnen.
      «Hvorfor ikke?» spurte Joe, idet han så Reuben forsvinne inn bak trærne bortenfor jordet.
      «Fordi Reuben Tallwalker kjenner hver eneste kvadratmeter av den sumpen. Han vet om slangene og alligatorene og kvikksanden,» forklarte klovnen. «Dere ville ikke holde ut i mer enn fem minutter der inne.»
      «Han har rett, Joe.» Frank sa seg enig. «Det blir mørkt snart. Vi ville aldri funnet ham.»
      «Hvordan kjenner du så godt til Reuben Tallwalker?» spurte Joe rodeoklovnen.
      «Jeg vet mye om alle i disse traktene – jeg har bodd her hele livet. Navnet mitt er Barney Quick.» Akkurat da satte Marerittet i et utålmodig hvin. «Dere får unnskylde meg, men jeg må gjøre ham klar for natten,» sa Quick, og bukket lett med hatten før han ledet Marerittet inn i låven.
      «Det er noe mystisk som foregår i Alligatorsumpen,» sa Frank til Joe og Chet.
      «Hva mener du?» spurte Joe.
      Frank fortalte Joe og Chet om Zack Piatts løfte om å fange den enorme alligatoren, så lenge alle holdt seg vekk fra sumpen de neste to nettene. «Jeg vil prøve å finne ut mer om Zack Piatt,» avsluttet han. «Joe, du og Chet kan se om dere finner ut noe mer om Randy og hans forbindelse til Piatt.»
      «Jeg har et brennende ønske først,» sa Chet. «Kan vi stoppe ved kiosken på veien?»
      Frank tilbrakte den neste timen i samtaler med fremmede, der han spurte hver av dem om de visste noe om Zack Piatt. Ingen av de lokale fra Frog’s Peninsula kjente til mannen. Det gjorde heller ikke noen fra rodeomiljøet.
      I mellomtiden lette Chet og Joe gjennom hovedtribunen, og deretter hovedteltet, og fant Randy ved resultattavla der vinnerne av hesteridningen ble listet opp.
      «Hei, Randy,» sa Joe, og forsøkte å høres så vennlig ut som mulig.
      Randy kikket mot Joe og Chet. «Å, hei.»
      «Hvordan gjorde du det?» spurte Chet.
      «Elendig,» mumlet Randy.
      Joe studerte resultattavla. Dusty Cole hadde sneket seg inn rett foran Reuben Tallwalker øverst på lista. Randy havnet på tolvteplass. «Du holdt deg jo på helt til klokken ringte,» sa Joe.
      «Det handler ikke bare om det. Du blir også bedømt etter vanskelighetsgraden på hesten og kvaliteten på ridningen din,» forklarte Randy.
      «Så alt de trenger å gjøre er å gi deg en tøffere hest neste gang,» sa Chet.
      «Det har du rett i,» sa Randy med et smil.
      «Der er dere!» ropte Dusty, som kom hastende mot dem. «Vi drar tilbake til handelsstasjonen nå.»
      «Det skal være en grillfest her for yngre deltakere,» forklarte Joe. «Vi tenkte vi skulle henge rundt her en stund.»
      «Jeg skulle ønske dere kunne,» svarte Dusty. «Men gjestene våre er slitne, og hvis dere ikke blir med tilbake til leiren i pontongbåten, får dere ikke kommet hjem i kveld.»
      «Jeg kan kjøre dem tilbake,» tilbød Randy seg. «Båten min ligger fortøyd ved handelsstasjonen. Om det er Coles fiskerleir dere snakker om, kjører jeg forbi den på veien hjem.»
      «Hvor er hjem?» spurte Dusty.
      «Frog’s Peninsula,» svarte Randy.
      «Og du tok båten din hele veien gjennom Alligatorsumpen til handelsstasjonen?» spurte Dusty forvirret. «Du kunne ha gått fra Frog’s Peninsula til rodeoen på halvparten av tiden.»
      Randy tenkte seg om før han svarte: «Jeg liker naturen på båtturen.»
      Dusty gav Randy et mistenksomt blikk. Joe kunne se at Randys nervøsitet økte, og han ville la sjansen til å spørre ham ut ytterligere gå fra seg. «Takk, Randy. Å sitte på med deg hjem er et godt forslag.»
      «Vær tilbake i leiren før midnatt,» ropte Dusty til dem idet han begynte å gå mot parkeringsplassen. «Dere har lovt Piatt å holde dere vekk fra sumpen etter det.»
      «Jeg går til garderoben og tar meg en rask dusj,» sa Randy. «Ser dere på grillfesten.»
      Da Randy hadde gått, snudde Chet seg mot Joe. «Jeg trodde du skulle spørre Randy om hva han hadde fore med Zack Piatt?»
      «Jeg skal det,» svarte Joe, «men han ville ikke ha sagt noe hvis han mistenkte at vi var ute etter opplysninger.»
      Chet nikket. «Først,» la Joe til, «vil jeg se hva Frank har funnet ut av.» De to guttene traff Frank borte ved okseinnhegningen, der han snakket med et par av stallkarene.
      «Jeg har funnet ut at ingen her vet noe som helst om Zack Piatt,» sa Frank.
      Joe underrettet Frank om Randys merkelige oppførsel. «Jeg tror Randy og herr Piatt driver med noe ulovlig i Alligatorsumpen,» konkluderte han.
      «Kanskje de driver med krypskyting av alligatorer,» mente Frank. «Det er mulig de jakter på dem uten lisens og selger skinnet på svartebørsen.»
      Joe klødde seg tankefullt på kinnet. «Det er mulig vi må bevege oss inn i sumpen for å få svaret.»
      «Sumper er skumle områder,» sa Chet. «Jeg foretrekker å jage kaldblodige kidnappere i Bayport.»
      «Ta det med ro, Chet,» forsikret Joe vennen sin. «Akkurat nå trenger du bare å bekymre deg for om det er nok grillmat.»
      «Det bekymrer jeg meg ikke for,» gliste Chet, og klappet seg på magen.
      Bak hovedteltet hadde en gruppe med unge menn og kvinner samlet seg rundt et flammende leirbål. Arbeidere ved rodeoen hadde hengt opp hvite, skinnende lys på stolper rundt området. To enorme grillbål var blitt tent opp like ved, og guttene kunne kjenne den deilige duften av spareribs over de brennende kullene.
      Betjent Miles, som hadde skiftet ut politiuniformen til fordel for en hvit bluse, blå jeans og cowboystøvler, sto og snakket med herr Deeter. Hun vinket til Hardy-guttene og Chet da de nærmet seg.
      Frank så at Randy sto sammen med noen jenter ved leirbålet, der han knipset med gullmynten sin. «Jeg er ikke redd for noen vill okse,» skrøt Randy. «Følg med på meg i morgen. Da skal jeg ri Stormsky.»
      «Så herr Furman fant en sponsor til deg,» sa Frank da han nådde bort til Randy.
      «Ja, det gjorde han,» svarte gutten.
      «Det der må være en virkelig lykkeskilling,» bemerket Frank, og nikket mot gullmynten.
      «Hva? Jo, ja, en lykkeskilling,» svarte Randy, og lukket hånden sin om mynten slik at Frank ikke kunne se den.
      En høy, skallet mann med mørke briller steg ut av skyggene og inn i lyset fra leirbålet. «Du bør legge den der vekk før du mister den.»
      Randy la mynten tilbake i lommen sin. «Dette er sponsoren min, Salty Hubbard.»
      Frank ristet den røffe, beinete hånden hans, og Salty la til med høy stemme: «Jeg er fisker av yrke. Egentlig følger jeg bare med på rodeoen for moro skyld. Er dere venner av Randy?»
      «Vi møttes faktisk for første gang i dag,» svarte Frank.
      «Er det sant?» sa Hubbard. «Så dere kjenner ham ikke bedre enn det jeg gjør?»
      «Nei, mister,» svarte Joe. «Sponser du ofte ryttere som du ikke kjenner til?»
      Hubbard lo av Joes spørsmål. «Nei, men jeg fikk når det gjaldt Randy.»
      «Jeg tror det broren min mente, var at Randy er så ung,» sa Frank. «Vi trodde kanskje at sponsorer så etter noen med mer erfaring.»
      «Jeg er mer enn gammel nok,» sa Randy irritert. «Atten. Og hva så om det er min første rodeo?»
      Plutselig ble et par kraftige hender lagt på Frank og Joes skuldre. «Burde ikke dere to være hjemme til sengs nå?» Hendene tilhørte Zack Piatt.
      «God kveld, herr Piatt,» sa Frank, og dyttet til Joe med albuen sin. «Dette er alligatorjegeren jeg snakket om. Hils på broren min, Joe.»
      Joe håndhilset på Piatt, og ga samtidig Frank et raskt blikk og et nikk for å indikere at dette virkelig var den samme mannen som han hadde sett ved handelsstasjonen denne morgenen. «Jeg trodde du var på vei til Key West,» sa Joe til Piatt.
      Piatts øyne smalnet. «Endring i planene.»
      «Og jeg regner med du allerede kjenner Randy Stevens,» sa Joe og gestikulerte mot Randy.
      «Nei, det gjør jeg ikke,» svarte Piatt. «Heisann.»
      Forvirret rynket Joe på pannen.
      «Hei på deg!» hilste Randy, og tok mannens hånd. Joe la merke til at Randy stirret på Piatts manglende fingre, som om han aldri hadde sett dem før. «Å, unnskyld herr Piatt. Jeg mente ikke å …» Randy stoppet opp, tydelig flau på egne vegne.
      Piatt så ikke ut til å bry seg, og vendte oppmerksomheten sin mot Frank. «Jeg er fra Clewiston, en liten by ved Lake Okeechobee. Jeg er her fordi en venn av meg konkurrerer i rodeoen. Og jeg skal jakte på den alligatoren fordi jeg trenger de femti dollarene.» Piatt strammet om grepet på guttenes skuldre. «Om dere lurer på noe mer om meg, foreslår jeg at dere spør meg rett ut.»
      Piatt løsnet på grepet sitt, ga Frank og Joe et lite puff, og gikk vekk. Joe skulle til å sette etter ham, men Frank holdt ham tilbake.
      «Hva handlet alt det der om?» spurte Hubbard.
      «Spør du meg, så spør jeg deg,» sa Joe.
      En fiolinist, som brukte bakdelen av en trailer som scene, fikk selskap av en banjospiller og en bassist. «Det er tid for dans!» ropte han, og la til: «Damene bestemmer! Velg partneren deres!»
      Før guttene rakk å snakke sammen om opptrinnet, hadde to jenter bedt dem opp til dans.
      Frank så at det opplyste området fungerte som dansegulv. Ettersom mer enn tyve unge mennesker var samlet, delte fiolinisten dem inn i to grupper, før han satte i gang dansen. «La oss danne en stor sirkel og bevege oss til venstre!»
      «Randy oppførte seg som om han aldri hadde truffet Piatt,» sa Joe til Frank idet de dannet en sirkel sammen med resten av gruppa og flyttet seg mot venstre. «Spesielt da han la merke til Piatts manglende fingre,» la han til.
      «Det var antakelig skuespill slik at ingen kunne koble dem til hverandre,» mente Frank.
      «Dann par sammen med paret til venstre for dere,» ropte fiolinisten, og Frank og partneren hans måtte skille lag med Joe og hans partner.
      Joe fikk selskap av Randy og hans partner. «Hvert par og paret de er koblet til beveger seg til høyre,» fortsatte fiolinisten.
      Randy var tvers ovenfor Joe i deres fire personer store sirkel. «Zack Piatt virket sannelig irritert over noe i kveld, gjorde han ikke,» sa Joe, mens han studerte Randys fjes nøye.
      «Hva er det du snakker om?» svarte Randy.
      «Legg deres høyre hånd over,» instruerte fiolinisten. Randy stakk hånden sin ut mot Joe, som instinktivt beskyttet seg før han innså at det var en del av dansebevegelsene. Joe så at de to pikene hadde strukket seg mot midten av sirkelen for å ta hverandres hender, så han gjorde det samme.
      «Og nå venstre hånd tilbake,» fortsatte fiolinisten, og alle snudde seg i en motsatt bevegelse.
      Joe bestemte seg for å overrumple Randy med et direkte spørsmål. «Hva er det ute i Alligatorsumpen som dere prøver å skjule?»
      «Sving rundt partneren din og beveg dere videre!» instruerte fiolinisten. Men Joes spørsmål hadde åpenbart overrasket Randy. Han rørte ikke på seg.
      «Hei, det er meningen at du skal gå videre,» sa betjent Miles til Randy idet hun tok tak i Joes hånd. «Men er det ikke tenåringsdetektiven selv?» la hun til med et vennlig smil. Randy kikket vekk med et skremt blikk.
      «Snurr rundt!» ropte fiolinisten, og Joes partner trakk ham under de bøyde armene til betjent Miles og hennes partner. Joe snudde seg, og fikk et glimt av Randy på den andre siden av leirbålet, løpende i full fart mot mørket.
      «Han kommer seg unna!» ropte Joe mot Frank, som nå var på den andre siden av dansegulvet.
      «Kom igjen, Chet,» ropte Frank til vennen, som satt på en tønne og hev i seg et stykke med spareribs.
      Det var fullt av folk på begge sider av bålet, så Joe bestemte seg for å ta raskeste rute. Frank kunne se at han løpte i full fart mot det brennende bålet. «Ikke gjør det, Joe! Du klarer det aldri!»
      Det var for sent. Joes føtter traff siden av de ulmende flammene, og han tok sats.

<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>