Sumpfeber

<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

      Kapittel 7: KJEMPEN SOM FORSVANT

Handelsstasjonen sydet av aktivitet, ettersom deltakerne fra rodeoen hadde fri om morgenen før konkurransen fortsatte den ettermiddagen. Da Angus Tallwalker fikk øye på Joe og Chet snudde han seg raskt vekk, og gjorde et poeng av å hjelpe alle andre kunder før han engang kastet et nytt blikk på dem.
      «Vi ønsker å leie en av luftbåtene dine,» sa Joe til slutt, da det ikke var noen andre igjen i butikken som Tallwalker kunne hjelpe.
      «Jeg har ingen til utleie,» responderte Tallwalker, til tross for at Joe kunne se at nøklene til to av luftbåtene fortsatt hang på knaggene sine over disken.
      «Er det noe galt, herr Tallwalker?» presset Joe på.
      Tallwalker stirret på ham i noen øyeblikk. «Hvordan ville du likt det om jeg dro til kirkegården i byen deres og satte opp et telt over graven til din oldefar?»
      Joe innså hva Tallwalker siktet til. «Så Reuben fortalte deg at vi ble sittende fast på Twin Cypress Key?»
      «Sittende fast?» gjentok Tallwalker sarkastisk. «Reuben fortalte meg at dere svømte og snuste rundt der ute.»
      «Det er ikke sant,» protesterte Joe.
      «Den øya var hellig for min bestefar. Den er fortsatt viktig for meg og barnebarnet mitt,» sa Tallwalker sint. «Sist natt overnattet dere i en av sypressene.»
      «Bare fordi Reuben sank pedalbåten vår,» kontret Chet.
      Tallwalker så forvirret ut. «Mener du den gamle pedalbåten min fra søppelplassen?»
      «Uhm, ja,» svarte Chet. Han bøyde hodet skamfullt. «Beklager.»
      «Reuben ville ikke finne på noe sånt,» insisterte Tallwalker.
      «Så hvorfor fant vi denne sittende fast i skroget?» sa Joe, og plasserte lommelykten på disken.
      «Hva får deg til å tro at det er Reuben sin?» spurte Tallwalker.
      Joe pekte på merkelappen på lykten, men Tallwalker bare ristet på hodet. «Den lommelykten forsvant herfra i går. Jeg har faktisk ikke sett den siden du var alene her inne mens Dusty og jeg gjorde i stand hestene deres. Kanskje du stjal den.»
      «Og kanskje du bare beskytter barnebarnet ditt!» spyttet Joe tilbake til ham.
      Det oppsto en pinlig pause. Joe innså at temperamentet hans hadde tatt overhånd. «Jeg beklager, herr Tallwalker. Det var tåpelig av meg å anklage deg.»
      «Og jeg kjenner igjen mennesker godt nok til å vite at du ikke ville stjålet noe fra meg,» svarte den eldre mannen, og klappet Joe på skulderen.
      Chet ville også beklage seg. «Jeg klandrer deg ikke for at du er opprørt, men vi endte opp med å overnatte i det treet fordi vi ikke hadde noe annet valg. Æresord.»
      Tallwalker klødde seg på kinnet. «Kanskje Reuben ikke har fortalt meg alt.»
      «Hvor er han nå?» spurte Joe.
      «Han plukket opp noe utstyr her tidlig i morges. Han sa han ville slå leir ute i Alligatorsumpen de neste nettene, for å holde rodeofolket borte fra Twin Cypress Key.»
      «Jeg tror en stor del av dette mysteriet ville bli oppklart om vi bare fikk snakke med Reuben,» mente Joe.
      Tallwalker ble stille, mens han bestemte seg for om han ville gi dem opplysninger eller ikke. «Det er en mulighet for å finne ham. Han slår vanligvis leir ved en forlatt krypskytterhytte i den østlige enden av Alligatorsumpen.»
      «Hvordan kommer vi oss dit?» spurte Chet.
      «Jeg skal leie ut en båt til dere, selvfølgelig,» gliste Tallwalker.
      Fem minutter senere satt Joe i skipperstolen på en luftbåt, mens Tallwalker instruerte hvordan han skulle betjene fartøyet.
      Joe vred om tenningsnøkkelen, og den enorme viftepropellen begynte å dreie rundt. De kraftige luftstrømningene fra viften blåste sivgresset bak dem flatt. Det var den høyeste motorduren Joe noen gang hadde hørt, og Chet måtte dekke til ørene før han ble vant til lyden.
      Tallwalker løste opp fortøyningene, og guttene satte av gårde.»
      «Har du kartet til krypskytterhytta?» ropte Joe. Chet holdt oppe kartet som Tallwalker hadde tegnet for dem. Joe gav ham en tommel opp, og de satte kurs mot den østlige enden av Alligatorsumpen.

***

      Frank sjekket kontrollpanelet og målerne i cockpiten da Dusty forberedte sjøflyet på landing. Ved å se på hastighetsmåleren og holde oversikt over flytiden, anslo Frank at de var nesten 200 kilometer nord for Alligatorsumpen.
      Dusty landet flyet i et lite vann som grenset til alligatorfarmen. Frank så en ung urinnvåner som vinket til dem fra en lysning ved vannkanten. Mannen pekte deretter mot bakken under ham.
      «Jeg tror han vil vi skal parkere flyet der,» sa Frank. «Eller fortøye flyet, eller hva du enn gjør med disse maskinene.»
      Dusty smilte, og førte flyet helt bort til sivgresset ved vannkanten. «Willow, din gamle slangeelsker! Hvordan går det?» ropte han med buldrende stemme.
      På måten de to mennene klappet hverandre på ryggen, forsto Frank at de var gamle venner.
      «Jeg er Steven Willow,» sa mannen til Frank. «Velkommen til alligatorfarmen min!»
      «Jeg er Frank Hardy,» svarte Frank, og tok mannens hånd.
      «Vi har noen spørsmål til deg om adferden til en alligator,» sa Dusty.
      «Selvfølgelig. Jeg har mye å gjøre i dag, så jeg håper det går greit at vi tar en spasertur mens vi snakker.» Willow vinket dem bortover, og mens de gikk fortalte Frank og Dusty ham om de merkelige angrepene.
      Frank syntes at alligatorfarmen minnet mest om en dyrehage. Han fikk øye på flere inngjerdede groper med alligatorer, kaimaner og krokodiller av ulike typer og størrelser. Det var også et dusin bur der, fylt med slanger, iguaner, skilpadder og andre reptiler.
      Frank hørte en gryntende lyd fra en fjern del av farmen. «Hva er det?»
      «Babyalligatorer,» forklarte Willow. «De grynter for å la moren vite at de har klekket ut av eggene.»
      Willow stoppet opp ved siden av en av gropene. Frank så ned i den og telte tjueen alligatorer som lå i solen ved kanten av en grunn vollgrav fylt med vann. Alligatorene var så stille at Frank syntes de lignet utstoppede dyr.
      En av dem reiste seg opp på de korte beina, gikk til kanten av vollgraven og skled ut i vannet. Selv om ingen av dem var i nærheten av like store som kjempen som hadde angrepet Joe, følte Frank seg litt nervøs da Willow klatret ned en stige til gropen, kun bevæpnet med en seks fot lang trepinne og en liten sekk.
      Willow nærmet seg en av alligatorene bakfra. «De har elendig syn,» forklarte Willow. «Akkurat nå kan ikke Humphrey se meg.»
      «Humphrey?» undret Frank høyt.
      «Denne skruen har navn på alle alligatorene sine,» svarte Dusty. «For å være ærlig aner jeg ikke hvordan han skiller dem fra hverandre.»
      Willow grep tak i halen til Humphrey og dro ham raskt bakover, bort fra de andre. På et øyeblikk hadde Willow kastet seg over alligatorens rygg, tatt tak i snuten, og trukket hodet oppover. Han dro opp et tau fra sekken og viklet det rundt dyrets snute for å binde fast kjeven.
      «Musklene hans fungerer bare for å bite ned,» forklarte Willow. «Med det samme kjeven er lukket, kan jeg holde den låst med to fingre.»
      «Du ser ut som en cowboy,» lo Dusty.
      «Så fortell meg, Dusty, har du noen gang hørt om en ku som biter av fingrene på en mann?» vitset Willow tilbake.
      Bildet av Zack Piatts manglende fingre for gjennom Franks hode. «Bet Humphrey av fingrene på noen?» spurte han Willow.
      «Hysj,» advarte Willow Frank idet han rullet Humphrey over og, mens han fortsatt satt oppå dyret, begynte å gni det glatte, hvite mageskinnet. I løpet av et minutt hadde han fått Humphrey til å sove.
      «Si ifra dersom noen av de andre sniker seg innpå meg,» sa Willow med et glis. Frank måtte beundre mannens stil. Han virket fryktløs.
      «Humphrey er syk,» forklarte Willow, og trakk fram et hetteglass med medisiner og en stor sprøyte fra sekken. «Og han liker ikke å ta medisinen sin.» Reptileksperten gav alligatoren en injeksjon, rullet dyret tilbake igjen, løste opp knuten og klatret raskt opp fra gropen.
      «Når det gjelder alligatorproblemet deres,» fortsatte han, og tørket hendene sine på en fille, «høres det ut som om hun beskyttet redet sitt. Det eneste jeg kan tenke meg er at alligatorens normale hekkeområde er forurenset eller har tørket ut. Ellers ville hun ikke ha lagt eggene på den øya.»
      «Hva med det andre angrepet på pedalbåten?» spurte Frank. «Da var vi ikke i nærheten av redet hennes.»
      Willow trakk på skuldrene. «Kan være hun var syk eller sulten. Uten å sjekke alligatoren på egen hånd, er det umulig for meg å si sikkert.»
      De gikk videre mot en annen grop nå, og nysgjerrig tok Frank en titt. Han så et skilt som sa: «Store-Bertha, Floridas største alligator». Det så ikke ut til å være noen alligator i gropen.
      «Hvor gjemmer Store-Bertha seg?» spurte Frank.
      Willow rynket på pannen. «Det hele er besynderlig. Jeg våknet opp for to dager siden, og gropen var tom. Femten fot med alligator sporløst forsvunnet. Eggene hennes var borte også. Låsen til porten var fortsatt intakt. Jeg skjønner det bare ikke.»
      «Høres ut som mye trøbbel. Hvem ville ta en slik risiko for å stjele en alligator?» spurte Dusty.
      Willow trakk på skuldrene. «Store-Bertha var den mest ondsinnede alligatoren jeg noen gang har truffet. Det måtte en virkelig ekspert til for å få henne ut derfra. Det kan ha vært noen fra en annen alligatorfarm.»
      Franks øyne utvidet seg, i hodet hans begynte trådene å samle seg. Zack Piatts manglende fingre. En stjålen alligator. Låsene på porten som fortsatt var intakte. Alt begynte å falle på plass.
      Willow fortsatte: «Men de vil aldri komme seg unna med det. Store-Bertha er for lett å gjenkjenne.»
      «Hun har et hvitt øye,» utbrøt Frank.
      Willow så overrasket ut. «Ja, hun er blind på det ene øyet. Hvordan visste du det?»
      «Jobbet det noen gang en mann ved navn Zack Piatt her?» spurte Frank.
      «Ja, så vidt,» svarte Willow. «Jeg gav ham sparken sist vinter fordi jeg oppdaget at han stjal fra pengekassa.»
      «Og Humphrey bet av to av fingrene hans?» gjettet Frank.
      Willow så på Dusty. «Er Frank synsk?»
      «Nei, han er bare den smarteste sporhunden siden Sherlock Holmes,» svarte Dusty stolt.
      «Jeg tror Zack Piatt satte ut Store-Bertha på øyen din for å holde folk unna den delen av Alligatorsumpen,» sa Frank med ekstatisk stemme.
      «Hvorfor?» spurte Dusty.
      «Han jakter på noe, og jeg tror ikke det er alligatorer,» konkluderte Frank.
      «Hva er det da?» ville Dusty vite.
      «En sunken skatt,» svarte Frank.
      «Fra en gammel spansk gallion?» spurte Dusty.
      «Nei, fra et bankhvelv i Miami,» svarte Frank. «Men jeg vil ikke komme med flere beskyldninger før jeg har bevis for det,» la han til. «Dusty, kan du ta meg til Frog’s Peninsula? Jeg vil snakke med betjent Miles så raskt som mulig.»
      Willow fulgte Dusty og Frank tilbake til strandlinjen, og hjalp dem med å trekke flyet ut av sivgresset og ut i vannet.
      «Nå får du sjansen din,» sa Dusty, åpnet døren til sjøflyet, og pekte mot pilotsetet. «Klar for å prøve å lette?»
      Frank var oppildnet, men nervøs. «Selvfølgelig.»
      Han klatret opp i pilotsetet og gikk raskt gjennom kontrollpanelet og prosedyrene med Dusty. Han startet motoren og takset bortover vannflaten for å begynne oppstigningen. Det føltes mer som om han sto på vannski enn at han førte et fly.
      «Dytt kontrollene tilbake,» instruerte Dusty. «Litt mer … litt mer …»
      Frank merket at flyet lettet fra vannoverflaten. Han pekte nesen på flyet over toppen av trærne som grenset til vannet. Frank gispet idet flyet så vidt gikk klar av tretoppene, mens Dusty bare kom med et begeistret utrop.
      Da han så nedover, fikk Frank øye på en hvit pickup ved siden av veien som ledet bort til alligatorfarmen. En mann sto ved siden av bilen og kikket opp på sjøflyet. Det var en mann i en hvit hatt.
      Det var da Frank hørte at motoren på sjøflyet harket. Det kom en ny, urovekkende lyd, før motoren brått ble stille. Nesen på flyet falt nedover. De var i ferd med å styrte!

<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>