Sumpfeber

<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

      Kapittel 6: STRANDET

«Hopp!» ropte Joe.
      Da pedalbåten kantret ble de tre guttene sendt hodestups ut i sumpen.
      «Svøm mot land!» beordret Frank, og tok noen kraftige svømmetak mot de to trærne på øya de hadde skimtet like før.
      Joe sparket voldsomt unna bak ham i håp om å skremme vekk alligatoren i fall den jaktet på dem.
      Plutselig traff Joes kne noe. Gjørme. Vannet var bare noen fot dypt. Joe reiste seg opp og kjempet seg gjennom vannet og opp på land. Han gav Chet og Frank en hjelpende hånd, og alle tre klatret raskt opp på grenene til et av de høye trærne. Det var ingen tegn til alligatoren eller det mystiske lyset.
      «Hva gjør vi nå?» spurte Chet.
      «Vi bør holde oss her fram til soloppgang. Da kan vi finne ut av hvor vi er,» svarte Joe.
      Guttene forsøkte å finne komfortable sittestillinger oppe i treet. Alle tre var hinsides trette. Til tross for et og annet myggstikk og skrik fra forbipasserende fugler, falt de i dyp søvn resten av natten.
      Joe rykket så vidt til da han følte noe kaldt mot pannen sin. Men de to andre sov, og gutten innså at han måtte ha drømt og falt raskt tilbake i søvn.
      Neste gang han åpnet øynene sine var det morgen, og noe pirket borti ribbeina hans. Joe var lettet da han så at det var Homer som sto i pontongbåten sin like ved strandkanten. Han hadde brukt enden av en fiskestang for å dytte borti Joe oppe i treet.
      «Hva i all verden hendte med dere tre?» spurte Homer. «Vi har vært så bekymret som feite høner i en revegård!»
      «Homer!» sa Chet, som også hadde våknet opp. «Jøye meg, så glad jeg er for å se deg. Hvordan fant du oss?»
      «Det var ikke spesielt vanskelig,» svarte Homer, og pekte over vannet med fiskestangen. Ikke mer enn 100 meter unna så de en øy med små hytter bygd på påler.
      «Fiskerleiren?» utbrøt Joe. «Vi er på Twin Cypress Key!»
      «Wow, Frank,» sa Chet, «du viste virkelig vei.»
      «Så hvem er den morsomme?» spurte Homer. «Hvem av dere kan Seminole-språket?»
      Guttene kastet forvirrede blikk på hverandre. Så utbrøt Frank: «Joe, pannen din!»
      Joes panne var blitt malt på med gjørme. «Din også,» svarte Joe. Frank hadde også noe skrevet med gjørme i pannen, og det samme hadde Chet. Guttene klatret ned fra grenene i treet.
      «Sa du at dette er ord på Seminole-språket?» spurte Frank.
      «Jepp,» svarte Homer, og pekte først mot Frank. «Ditt betyr ‘siste’. Joe sitt betyr ‘deres’, mens hos Chet står det ‘advarsel’.»
      «Siste deres …» begynte Joe, før betydningen av ordene slo ham. «Deres siste advarsel.»
      «Eller rettere sagt vår siste advarsel,» sa Frank, og gav Joe et megetsigende blikk. «Fra ingen andre enn Reuben Tallwalker, det er ikke tvil om det.»
      «Det kan ikke ha vært noen andre,» sa Homer seg enig.
      «Hvordan klatret han opp i det treet og gjorde dette mot oss uten at vi våknet?» spurte Chet, idet han dyppet hånden sin i vannet og gnidde av seg gjørmen.
      «Folk sier at han kan bevege seg omkring like stille som et snøfugg som faller mot bakken,» svarte Homer i en advarende tone.
      «I tillegg var vi dødstrette, ikke glem det,» bemerket Frank. «Jeg ville ha sovet gjennom en bilalarm.»
      Nå hørtes lyden av et fly som nærmet seg.
      Homer vinket idet Dustys sjøfly kretset over dem.
      «Dusty har vært ute og lett etter dere siden soloppgang,» fortalte Homer dem, og startet motoren på båten sin. «Vi bør gi ham beskjed om at dere er ok.»
      Tilbake i hytta tok guttene hver sin dusj og skiftet til tørre klær. «Etter antallet stikk å dømme,» sa Chet, og kikket bedrøvet ned på de røde merkene på hendene og føttene sine, «var jeg myggens soleklare favorittsnacks.»
      Chet smurte myggstikkene inn med krem for å dempe kløen da Dusty stakk hodet inn gjennom døren. «Jøye meg, så glad jeg er for å se dere i fin form.»
      Frank og Joe oppsummerte gårsdagens hendelser for Dusty. De begynte med Randy Stevens flukt fra grillingen da han fant ut at de var detektiver.
      «Ikke glem det mystiske lyset i sumpen,» la Chet til.
      «Det kan ha vært månelyset som ble reflektert i vannoverflaten,» mente Dusty. «Men det som gjør meg forvirret er disse alligatorangrepene. Dere var ikke i nærheten av redet hennes. Hvorfor ville en stor alligatormor angripe dere uten grunn?»
      «Kanskje det er Reubens kjæledyr. Kanskje han liker monsteralligatorer,» foreslo Chet. Frank og Joe himlet med øynene over vennens vits.
      «Jeg har en venn som driver en alligatorfarm i Big Cypress Swamp,» sa Dusty. «Han vet mer om alligatorer enn alligatorene selv. Kanskje han kan gi oss en forklaring.»
      «Hva med rodeoen? Skal ikke du konkurrere i kveld?» spurte Joe med en rynke i pannen.
      «Jeg er tilbake i tide,» svarte Dusty.
      «Er det greit om jeg blir med deg?» spurte Frank.
      «Selvfølgelig,» sa Dusty. «Kanskje jeg til og med gir deg muligheten til å fly sjøflyet.»
      «I mellomtiden drar Chet og jeg tilbake til stedet der vi ble angrepet,» sa Joe. «Kanskje vi kan finne ut noe mer nå som det er dagslys.»
      «Og hvorfor leier vi oss ikke en egen båt fra handelsstasjonen?» foreslo Chet.
      «God idé,» bemerket Joe, og gned de såre leggmusklene sine. «Jeg vil ikke bli sittende fast i en pedalbåt en gang til.»
      Frank sa seg enig, og gav Chet og Joe penger nok til å leie en båt. Deretter gikk alle fire mot Dustys sjøfly.
      Idet Frank og Dusty steg om bord i sjøflyet, kom Trent Furman spaserende ned mot brygga mens han nippet til en kopp med kaffe. «Jeg hørte dere havnet i alligatortrøbbel igjen?»
      «Ja, sir,» svarte Chet, og klødde seg på skulderen. «Myggtrøbbel, også.»
      «Det vil lære dere gutter å holde dere unna sumpen på nattestid,» sa Furman skarpt.
      Frank gav Furman et undersøkende blikk. Furmans harde uttrykk skiftet til et varmt smil. «Jeg bare tuller, gutter. Hei, jeg vedder på at Zack Piatt får kloa i den alligatoren i natt. Da vil det være trygt for oss alle sammen.»
      «Hvor var herr Piatt?» spurte Joe. «Vi var strandet der ute hele natten og så ham ikke.»
      «Dere var vel på forskjellige steder,» sa Furman lett. «Hvor er dere på vei nå?» la han til, og byttet dermed elegant samtaleemne.
      «Big Cypress Swamp,» svarte Dusty.
      «Høres spennende ut. Hva er det der?» lurte Furman på.
      «En alligatorfarm,» forklarte Dusty.
      Frank så at Furmans ansiktsuttrykk forandret seg et øyeblikk, før han hentet seg inn og smilte igjen. «Vel,» sa Furman, «ha en god tur.» Han bukket med hatten sin og forsvant tilbake til hytta.
      Minuttet senere var Dusty og Frank i luften, på vei nordover mot Big Cypress Swamp.
      Joe og Chet vendte tilbake til leiren i håp om å finne Homer. Idet de passerte vinduet på Furmans hytte, hørte Joe lyden av en kortbølgeradio og Furmans stemme. «De er der om mindre enn en time.»
      «Ok. Vi tar hånd om det fra denne kanten,» svarte en annen stemme over radioen. Det var så mye bakgrunnsstøy at det var umulig å kjenne igjen stemmen til den andre personen.
      «Forstått,» kom det fra Furman, før Joe hørte at han skrudde av radioen.
      Joe og Chet fant Homer i hovedbygningen, der han bandt opp sine egne fluefiskestenger. Homer planla å dra ut på ørretfiske, og han ble litt irritert da guttene ba ham om å ta dem til handelsstasjonen i stedet.
      Joe nevnte Furmans kortbølgeradio og den merkelige samtalen han hadde overhørt.
      «Jeg vet alt om radioen hans. Det er den eneste måten å kommunisere med omverdenen på her ute,» gryntet Homer. «Jeg har en kortbølgeradio selv, og jeg håper ikke det betyr at jeg er i trøbbel?»
      Joe merket at Homer ikke var i humør til å diskutere noe som helst, så han sa ikke noe mer. Chet spurte om de først kunne stoppe ved åstedet for sist natts angrep. Dusty gryntet igjen, men sa ja.
      I fullt dagslys syntes ikke Joe at sumpen så like truende ut. Han oppdaget en del av den sunkne pedalbåten som stakk opp fra vannet. «Jeg skal få tak i den,» sa han til de andre. Joe hadde badebukser på seg under klærne, og hadde lovet seg selv å holde minst ett sett med klær tørt gjennom hele dagen.
      «Er du sikker på at du vil ut i vannet?» spurte Homer bekymret. «Det er gjørmete, og hvem vet hva som skjuler seg der nede?»
      «Om dere to holder utsikt skal det gå bra,» svarte Joe, og tok av seg t-skjorten.
      Med det kløv han over båtrekken og slapp seg ned i vannet. Han oppdaget at han så vidt kunne trå bunnen når han sto på tærne. Joe fant roret på båten, og begynte å føle seg bortover skroget inntil han fant et hull i glassfiberen.
      Joe strakk og vendte på seg for å holde munnen over vann. «Det er et hull i bunnen av båten.»
      «Det kunne jeg ha fortalt deg,» svarte Homer. «Det var nok der alligatoren traff dere med snuten sin.»
      «Vent!» sa Joe, oppildnet. «Det er noe klemt inn i hullet. Det sitter ganske godt fast også.»
      Joe var glad for at han hadde trent styrke gjennom hele året. Med de muskuløse armene sine var han i stand til å trekke objektet løs. Han ga det til Chet, før han dro seg opp i båten igjen.
      Chet og Homer stirret vantro på tingesten. «Der har du spøkelset ditt,» sa Joe.
      Det var en robust, vannsikker lommelykt. På en merkelapp som var festet til den sto det: «Tilhører Swamplands handelsstasjon».

<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>