Sumpfeber

<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

      Kapittel 8: KRASJLANDING

«Jeg tar over, kompis!» ropte Dusty, og tok hånd over kontrollene. «Jeg må få henne ned så raskt som mulig.»
      Frank holdt seg rolig, og studerte bakken for å finne et mulig landingsområde. «Hva med den store engen der?»
      «Det er sivgress. Det er sannsynligvis et par fot med vann under det,» sa Dusty.
      Dusty trakk kontrollene så langt tilbake som mulig i et forsøk på å få flyet til å stige, men det var nytteløst. Pontongene traff sivgresset i en foruroligende vinkel. Flyet skled bortover det grunne vannet som om det var en flat stein, hoppende opp og ned.
      Dusty brukte den tidelen av et sekund han hadde på å trekke nesen på flyet opp, slik at det landet flatt på pontongene da det traff overflaten igjen. Flyet humpet og ristet da det kuttet seg gjennom sivgresset og til slutt ble liggende stille, vippende over mot den ene siden.
      «Er du ok?» spurte Dusty.
      «Jeg tror det,» svarte Frank.
      «Nå vet du hvordan det er å ri en villokse,» sa Dusty, og blinket med det ene øyet.
      «Neste gang det oppstår en nødssituasjon skal jeg klare å lande selv,» sa Frank.
      Dusty og Frank klatret ut av flyet. Med tanke på hva det hadde vært gjennom, så det ikke ut til at flyet var særlig ødelagt. Frank tok en kikk på motoren og fant raskt årsaken til ulykken. «Noen saget over drivstofftilførselen. Vi er blitt sabotert!»
      Frank og Dusty banet seg vei gjennom sivgresset før de til slutt nådde en lysning og en uasfaltert vei dekket med knuste skjell.
      Frank hørte en bil nærme seg. Det var en pickup, men ikke den hvite han hadde sett fra flyet. Denne var eldre og med mørkegrønn farge.
      «Willow!» ropte Dusty, og trakk av seg hatten og vinket med den.
      Willow stoppet bilen og hoppet ut. «Jeg hørte flymotoren dø ut. Jeg trodde dere var ferdige for godt!»
      «Vi ville ha vært det om ikke Dusty var en slik god pilot,» svarte Frank. Han fortalte Willow om den hvite pickupen og om den saboterte drivstofftilførselen.
      «Ingen jeg kjenner her i området kjører en hvit pickup,» sa Willow.
      «Jeg regnet ikke med det,» svarte Frank. «Det var Zack Piatts medskyldige, Randy Stevens.»
      «Gutten fra rodeoen?» spurte Dusty vantro.
      «Han hadde på seg den samme hvite hatten,» svarte Frank.
      «En hvit cowboyhatt? Det er ikke særlig uvanlig i dette området,» sa Willow med en latter.
      «Ikke denne. Den har en svart og oransje fjær,» sa Frank påståelig. «Selv om det var vanskelig for meg å se fjærene sikkert på den avstanden,» la han til.
      Dusty så opp mot himmelen. «Uansett hvem eller hva, må dere gutter være ganske nær løsningen på mysteriet når de er villige til å sabotere flyet vårt.»
      «Hør, jeg kjenner en kar i Fort Myers. Jeg kan få ham ut hit for å fikse drivstofftanken i løpet av ettermiddagen,» tilbød Willow seg. «I mellomtiden kan dere låne pickupen min for å komme dere til Frog’s Peninsula.»
      «Takk,» svarte Dusty. «Men vi er så isolerte ute på Cole’s Key. Jeg trenger sjøflyet i tilfelle det oppstår en situasjon og jeg må skaffe hjelp.»
      «Hvor lang tid vil det ta å få flyet fikset?» spurte Frank.
      Willow rynket på pannen. «Dere vil bli sittende fast her i minst fem timer.»
      Dusty og Frank sjekket klokkene sine og utvekslet bekymrede blikk. Villokseridningen på rodeoen startet klokken sju, og den var allerede tre.
      «Hør nå,» sa Willow. «Jeg kan fly sjøflyet ditt tilbake til leiren selv i morgen. I kveld, om jeg får det til.»
      «Det er for mye å be om, kompis,» svarte Dusty. Men Willow insisterte, og fem minutter senere var Dusty og Frank i pickupen, humpende bortover den gjørmete veien som tok dem videre til motorveien mot Frog’s Peninsula.

***

      Tilbake i Alligatorsumpen var Joe og Chet godt i gang i jakten på Reuben Tallwalker. Luftbåten var virkelig i stand til å legge store distanser bak seg, der den skummet gjennom alger og sivgress i bare noen få centimetere med vann.
      «Det skal være ned det neste elveleiet til venstre,» ropte Chet.
      Joe skimtet den gamle trehytta et stykke unna, ved kanten av elveleiet. Taket av tinn var rustent og nedslitt. Vinduskarmene var revet av. På innsiden så det mørkt og fryktinngytende ut.
      «Kanskje vi bør gjemme båten i det høye sivgresset, og gå opp gjennom skogen så vi ikke blir sett,» foreslo Chet.
      «God idé,» sa Joe, og skrudde av motoren. Etter å ha bundet båten forsvarlig fast til et mangrovetre listet Joe og Chet seg stille gjennom det tykke buskaset ved siden av elveleiet. Rundt dem var det stille og rolig, uten tegn til Reuben Tallwalker.
      «Bli her, Chet. Jeg går inn,» instruerte Joe. «Om noen kommer, så gi meg et signal.»
      Joe krabbet på alle fire rundt til baksiden av krypskytterhytta og tittet gjennom et vindu. Det var ganske mørkt der inne, men Joe kunne se at det ikke var noen hjemme, så han klatret gjennom vinduet.
      Joe snuste i luften. Det var fuktig og luktet mugg. Fluer surret inn og ut av vinduet. Det lå en halmmadrass på gulvet og en mugge med vann, men ikke stort mer. Så fikk han øye på en sekk i et av hjørnene.
      Inni sekken fant Joe en snorkel og en svømmemaske, og en slags bærbar mekanisk enhet. Den lille, firkantede kontrollboksen hadde et håndtak og en urskive. En fire fot lang metallpinne som stakk ut fra bunnen av kontrollboksen hadde en liten metallbøyle på enden. Joe skrudde på urskiven, og tingesten begynte å summe.
      Da han holdt gjenstanden over metallkanten på svømmemasken, lød summingen med ett mye sterkere. «Det er en metalldetektor,» sa Joe stille til seg selv. Han husket den summende lyden de hadde hørt i sumpen natten i forveien. Han begynte å tenke på en annen merkelig lyd de hadde hørt – den gurglende pusten.
      Joe plasserte hånden sin på snorkelen og smilte. Det var ikke et spøkelse vi så i sumpen, det var en person som snorklet, tenkte han, som lette etter noe under vann med en lommelykt og en metalldetektor.
      Joes tankerekke ble avbrutt av en annen, merkelig lyd. Det tok ham et øyeblikk å forstå hva det var – lyden av en and. Det måtte være Chet som advarte ham om at noen var på vei.
      Gjennom et av frontvinduene kunne Joe se at en kano var blitt ført bort til strandkanten. Han så også Reuben Tallwalker komme gående mot hytta, bærende på en stor kniv.
      «En machete,» sa Joe dempet. Han visste at han bare hadde noen få sekunder på å reagere. Med ett eneste stort steg hoppet han ut gjennom vinduet på baksiden av hytta.
      Han traff bakken med skulderen først, rullet nedover en voll og endte opp i en stor vannpytt. Joe var gjennomvåt igjen, men han hadde i det minste sluppet ubemerket unna.
      Stille listet han seg over til den andre siden av hytta der Chet gjemte seg.
      «Han er der inne,» hvisket Chet. «Er du ok?»
      Joe nikket. «Jeg fant en snorkel, en svømmemaske og en metalldetektor. Det var sannsynligvis ikke en alligator vi støtet på i sumpen i natt. Jeg gjetter på at det var Reuben, og at han bruker utstyret til å lete etter noe.»
      «Hva tror du han lette etter?» spurte Chet. Joe ristet på hodet, uten noe godt svar.
      Inngangsdøren til krypskytterhytta knirket da den åpnet seg. Reuben steg ut, med metalldetektoren og snorkelutstyret i hånden.
      Joe og Chet dukket ned bak noen tykke busker, og lå på magen for å unngå å bli sett.
      Reuben gikk ned til kanoen sin før han, til Joes overraskelse, kastet metalldetektoren langt ut i elveleiet. Så hakket han snorkelen og svømmemasken til småbiter med macheten sin.
      Han entret kanoen igjen, og den unge seminolen padlet nedover elveleiet og ut av syne.
      Chet ventet til kysten var klar før han snakket. «Hvorfor ville han ødelegge alt det utstyret? Sørget han for å kvitte seg med bevis?»
      «Nei,» svarte Joe. «Han måtte være ganske korttenkt hvis han etterlot seg restene av det foran hytta der han er kjent for å holde til.» Han tok en pause. «Jeg skulle ønske Frank var her. Vi kunne trenge hjernekapasiteten hans nå.»
      «Han og Dusty bør være tilbake i fiskerleiren nå,» sa Chet. «Og vi må tilbake dit, vi også, før de drar videre til rodeoen.»
      Da Chet og Joe returnerte til Coles fiskerleir, hastet Homer bort for å ta dem imot. Han hadde et dystert uttrykk i ansiktet.
      «Jeg overhørte nettopp en lokal nyhetssending over kortbølgeradioen,» sa Homer. «Et lite privatfly krasjlandet i Big Cypress Swamp denne morgenen. Det var et sjøfly.»
      «Frank,» stønnet Joe.
      «Hva har skjedd?» spurte Trent Furman idet han nådde dem ved brygga.
      «En krasjlanding i Big Cypress Swamp,» gjentok Homer. «Jeg tror det kan ha vært Dusty og Frank.»
      «Å, nei. Det er forferdelig,» svarte Furman.
      «Ikke lat som om du er uskyldig!» ropte Joe. «Jeg hørte du fortelle noen over radioen at de ville være der om mindre enn en time. Og kompanjongen din sa han ville ta seg av det!»
      «Kompanjongen?» Furman smilte. «Jeg snakket med en venn av meg ved rodeoen som hadde en kjøper til et par av hestene mine. Jeg fortalte vennen min at ‘de’ – hestene – ville være der om en time.»
      «Hvilken venn?» utfordret Joe ham.
      «Ro deg ned noen hakk, Joe. Du har ingen rett til å beskylde en av gjestene for slikt nonsens,» smalt det fra Homer.
      Billy Biggs steg ut av hovedhuset. «Homer,» ropte han, «det er noen som prøver å få tak i deg over kortbølgeradioen. Det er Dusty.»
      Joe, Chet og Homer var tilbake i hovedhuset fortere enn svint. «Dusty! Lever du?» Homer gav slipp på senderknappen på radioen sin.
      «Med mindre dette er mitt eget spøkelse ville jeg påstå det, ja,» svarte Dusty. «Frank og jeg er på politistasjonen i Frog’s Peninsula.»
      Joe grep tak i senderen fra Homer. «Frank? Er du i sikkerhet?»
      «Ja, lillebror, jeg har det fint.» Franks stemme lød sterk og klar over radioen. Han gikk raskt gjennom hendelsene den samme ettermiddagen.
      Joe trakk et lettet pust mens Frank fortalte om det saboterte flyet og krasjlandingen.
      «En ting til, Joe,» sa Frank. «Jeg er nesten sikker på at den enorme alligatoren og eggene hennes ble plantet der av Zack Piatt for å skremme folk unna området.»
      «Vi sjekker det ut, Frank,» lovte Joe. «Chet og jeg har mye å fortelle deg om Reuben, også. Er betjent Miles der?»
      «Nei, sersjanten her sa at hun er på vei til rodeoområdet. Det er meningen at vi skal være der om mindre enn en time, vi også,» minnet Frank ham om.
      Joe sjekket klokken sin. Den var fem over fire, og de hadde planlagt å møte betjent Miles ved rodeoen klokken fem.
      «Vi er på vei, Frank,» svarte Joe. «Over og ut.»

***

      Frank og Dusty takket sersjanten for å ha latt dem bruke radioen, deretter klatret de opp igjen i den lånte pickupen.
      Mens de kjørte nedover den enslige hovedgaten gjennom Frog’s Peninsula, utforsket Frank den lille kystbyen. Den lå på en tynn landtunge mindre enn en kilometer bred, med Mexico-gulfen på den ene siden og Florida Bay på den andre.
      Idet de passerte marinaen, vinket noen til dem fra en skyggelagt terrasseplatting ved en restaurant nede ved bryggene. Frank myste og forsøkte å gjenkjenne personen. Det var Salty Hubbard. Frank vinket tilbake.
      «Kjenner du Salty Hubbard?» spurte Dusty, med et bekymret uttrykk.
      «Jeg møtte ham bare ved rodeoen –», begynte Frank.
      «Han er en usmakelig type,» brøt Dusty inn. «Han eier en turistbåt. Lokale fiskere sier at han svindler turister med begge hender. Først tar han én pris, så får han turistene ut i bukten og begynner å legge til alle mulige gebyrer for agn, utstyr og gudene vet hva.»
      Gjennom sidespeilet på pickupen så Frank at Salty Hubbard hadde forflyttet seg til kanten av plattingen, og holdt øye med dem idet de kjørte videre.
      I utkanten av byen kjørte de forbi en døgnåpen bensinstasjon. Derfra var det ikke annet enn myrlandskap og noen spredte hus resten av veien mot rodeoområdet.

***

      Tilbake i fiskerleiren rasket Joe og Chet seg ut av hovedbygningen. «Vent,» sa Joe. «Jeg vil sjekke ut stedet der jeg ble angrepet av alligatoren. Det kan finnes bevis for at eggene ble plantet der.»
      «Jeg vet ikke om vi har tid til det,» sa Chet urolig.
      «Frank kan treffe betjent Miles, så møter vi dem senere,» sa Joe og beveget seg videre mot massene med sivgress på den vestre siden av den lille øya.
      Joe gjenkjente stedet der Frank hadde trukket ham i sikkerhet. «Og så gikk herr Furman over hit og dro tilbake litt av sivgresset.»
      Joe gjorde det samme som Furman hadde gjort tidligere, og dro vekk en håndfull med sivgress. Og ganske riktig, der var alligatorredet. Men noe var annerledes.
      «Hva er det som skjer?» mumlet Joe. «Redet begynner å bevege på seg!»

<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>