Sumpfeber

<< Forrige kapittel
      Tilbake til oversikten >>

      Kapittel 16: HÅP I DET HØYE

Frank så opp og fikk øye på lysene fra flyet idet fartøyet, tynget av den kraftige vinden, gikk ned for landing ved siden av Cole’s Key.
      Sjøflyet ristet idet det traff overflaten i den urolige sjøen. Frank løp ned til bryggene og møtte Steven Willow idet han klatret ut av cockpiten.
      «Dusty skylder meg en tjeneste,» sa Willow. «Han skylder meg faktisk en haug med tjenester. Dette var den tøffeste flyturen jeg noen gang har hatt.»
      «Hva gjør du her?» spurte Frank, mens han tørket bort regnet fra øynene.
      «Jeg fikk noen urovekkende nyheter i kveld,» sa Willow. «Jeg kunne ikke la være å dra, for deres skyld.»
      «Hva mener du?»
      «En venn av meg i Big Cypress fortalte meg sannheten om Zack Piatt,» begynte Willow. «Piatt har akkurat sonet ferdig en ni måneder lang fengselsdom for krypskyting av alligatorer. Han ble venn med en annen fange, en eller annen innbruddsekspert.»
      «Trent Furman,» sa Frank.
      «Nettopp. Hvordan visste du det?» spurte Willow.
      «Det er en lang historie,» svarte Frank. «Og vi har ingen tid å miste. Broren min og Chet er fanget om bord på en båt med et par av disse svindlerne.»
      «Du tenker vel ikke på å fly i dette været?» advarte Willow. «Jeg var gal som dro ut hit, og uværet blir verre og verre for hvert minutt som går.»
      «Jeg bryr meg ikke!» ropte Frank tilbake.
      «Frank, hvor er Dusty?» spurte Willow. «Om noen skal fly i dette været, bør det være ham.»
      «Dusty brakk –» begynte Randy.
      «Han er i hovedbygningen,» brøt Frank ham av. Willow nikket, så gikk han videre mot bygningen.
      «Hva handlet det der om?» spurte Randy. «Du vet at Dusty ikke er i stand til å fly noe sted.»
      «Ja,» svarte Frank, «og jeg vet også at han og herr Willow aldri vil la meg fly dette flyet nå.»
      Frank klatret opp i cockpiten. Nøkkelen til motoren sto fortsatt i tenningen.
      «Skal du virkelig lette i denne tingen?» spurte Randy.
      «Randy, jeg tror ikke Joe og Chet har en sjanse hvis vi ikke når den båten før Zack Piatt gjør det.»
      «Da blir jeg med deg,» insisterte Randy.
      «Kan du fly?» spurte Frank.
      Randy trakk på skulderen. «Nei. Men det er tryggere enn at du drar alene.» Før Frank rakk å protestere klatret Randy opp i setet til andrepiloten.
      Frank rettet sjøflyet direkte mot vinden for å gi det oppdrift. Han gav full gass, for å få nok fart til å kunne lette. Selv i sumpen var sjøen urolig, og flyet ristet mens det humpet bortover overflaten.
      «Hold deg fast,» sa Frank til Randy da han elegant dyttet opp kontrollene. Sjøflyet lettet fra vannet og gled oppover, hjulpet av den kraftige motvinden.
      «Hold utsikt etter Piatts båt!» ropte Frank til Randy over brølet fra motoren og ulingen fra vinden på utsiden.
      «Har ham!» ropte Randy tilbake, og pekte mot høyre.
      Luftbåten var blitt bremset ned av den voldsomme stormen. Frank fikk øye på båtens mål en knapp kilometer lenger framme. «Lys!» ropte han til Randy. «Ser ut som en stor båt! Det må være Salty Hubbard sin!»
      Frank tok sjøflyet lavere for å få en bedre titt på fiskebåten. To menn dyttet fire andre personer mot akterenden av fartøyet. Et øyeblikk senere kastet de to mennene alle de fire fangen over rekka og ut i den rasende sjøen.
      «De kastet dem over bord!» ropte Frank til Randy. «Jeg sirkler rundt. Vi skal plukke dem opp.»
      «Ok, Frank,» svarte Randy.
      Frank konsentrerte seg om alt Dusty hadde lært ham om å manøvrere flyet. Han måtte lande den lille maskinen i det bølgende vannet og den kraftige vinden. «Hold deg fast,» sa han til Randy.
      Frank hadde vinden bak seg nå, og han klarte å holde flyet rolig til tross for et par kraftige vindkast. Pontongene traff vannet midt mellom to dønninger, men spratt tilbake i luften da de traff bølgetoppene.
      Frank holdt et fast grep om kontrollene. Det første sammenstøtet hadde bremset farten slik at da han landet for andre gang, var han i stand til å få kontroll over flyet og stanse det.
      Bølgene slo inn mot siden av flyet, og rykket i det så det nesten kantret.
      Han åpnet luken til cockpiten og gikk ut på en av pontongene, og Frank kunne se Joe, Chet, Reuben og betjent Miles i vannet omtrent femti meter lenger borte. De så ut til å ha store vanskeligheter med å holde hodene over vannet.
      «Hendene deres må være bundet fast,» sa Frank til Randy. «Jeg setter etter dem.»
      «Jeg blir med deg!» insisterte Randy, og klatret ut på den andre pontongen.
      De stupte uti bukten. Frank var så fylt av adrenalin og at nådde fram til broren på mindre enn et minutt.
      «Jeg er ok,» skrek Joe til Frank. «Få tak i Chet først!»
      Chet var ytterligere tyve meter unna. Hodet hans duppet stadig under overflaten, og han hadde svelget rikelig med vann.
      Frank forsøkte å få et grep om Chet, men Chet protesterte. «Kutt av tauet, Frank. Ikke la de andre være igjen her mens du får meg tilbake til flyet.»
      Frank kjente etter i baklomma, og var lettet da han kjente at han ikke hadde mistet lommekniven. Han begynte raskt å kutte av tauet som bandt Chets hender, inntil han endelig var fri.
      Frank kunne se at Randy allerede var halvveis tilbake til flyet sammen med betjent Miles. «Hvor er Reuben?» spurte Frank idet han begynte å kutte opp brorens tau.
      Joe søkte over området, men Reuben var ikke å se. Med det samme han var fri fra tauet, begynte den yngste Hardy-gutten å svømme vekk fra flyet mens han håpet å finne sin nye venn.
      Frank grep tak i brorens krage. «Om Reuben har gått under vil vi aldri finne ham i dette været!» hylte Frank, og dro med seg broren tilbake mot flyet. «Og jeg har ingen planer om å miste deg samtidig!»
      Joe svømte motvillig mot flyet sammen med Frank. Randy og betjent Miles hjalp Frank om bord.
      På passasjersiden av flyet fikk også Joe en hjelpende hånd da han trakk seg opp på pontongen. Munnen falt ned i et vidt gap da han så inn i ansiktet til Reuben Tallwalker. «Reuben! Hvordan kom du deg tilbake?»
      «Jeg brukte Seminole-magi,» gliste Reuben. «Nei, det kalles i virkeligheten delfingrepet. Det er omtrent som å svømme butterfly, bare uten hender.»
      Joe lo og gav Reuben et vennlig klapp på skulderen. Plutselig pisket et geværskudd opp vannet bare noen få fot bak dem.
      Femti meter unna så Joe Zack Piatt stå i baugen av båten sin. Det andre skuddet fra dobbeltløperen smalt gjennom den venstre pontongen.
      «Kom dere inn!» ropte Frank.
      Alle sammen kløv inn i den lille cockpiten i sjøflyet. Chet var sistemann. «Jeg håper denne tingesten flyr med så mange personer om bord!»
      «Vi har flere problemer,» sa betjent Miles, og pekte gjennom vinduet. Hubbards båt, Hammerhodet, hadde vendt om og var på vei i deres retning.
      «Hva gjør han?» spurte Chet.
      Joe sperret opp øynene. «Han vil senke oss!»
      «Ikke om jeg får ha et ord med i laget,» sa Frank og startet motoren. Han dro i spaken og gav full gass.
      Hammerhodet styrte mot høyre, og forsøkte å blokkere for flyets kurs.
      «Vi klarer aldri å lette i tide,» advarte betjent Miles.
      «Jeg vet hva jeg holder på med,» forsikret Frank, og trakk pusten dypt.
      Joe så Piatt lade geværet på nytt. Hammerhodet lå rett foran dem. «Frank, du må ta av nå!»
      Frank nikket, selv om han fortsatt manglet litt fart til å kunne lette trygt. Han dro spakene lett tilbake, og nesen på flyet løftet seg akkurat idet et geværskudd traff overflaten under dem.
      Frank så Furman dukke med hodet da sjøflyet passerte dekket på Hammerhodet med bare noen få fots margin.
      «Yiha!» brølte Randy idet flyet steg videre. «Dette er bedre enn å ri Vulkanen!»
      Under seg kunne Joe se Furman og Hubbard hale sekken med mynter opp av luftbåten. «Jeg hater å se de kjeltringene slippe unna.»
      «De slipper ikke unna, Joe,» konstaterte Reuben.
      «Du høres skråsikker ut,» sa Chet beundrende. «Kan du se inn i fremtiden?»
      «Nei,» svarte Reuben. «Men jeg kan se Kystvakten på min side av flyet.»
      Frank så det samme. Et skip med Kystvaktens logo hadde stø kurs mot bankranerne. Cockpiten ble fylt med latter. Det var ikke før latteren døde ut at Joe kom til å tenke på noe. «Hei, Frank. Vet du hvordan du lander denne maskinen?»
      «Jeg har klart det så langt,» svarte Frank rolig. Turbulensen rev plutselig tak i den lille maskinen og dro den opp og ned. Det ble stille i cockpiten.
      Lysene fra fiskerleiren dukket opp foran dem. «Hold dere fast,» instruerte Frank. «Dere kommer til å merke dette.»
      Øyeblikket etterpå traff en pontong toppen av vannoverflaten hardt og humpet tilbake og oppover, slik at den andre pontongen ble slamret mot vannet. Fartøyet steg igjen og gled over bryggene i fiskerleiren, før det traff fast grunn og skled bortover bakken. Joe lukket øynene. Chet og Randy skrek av full hals.
      Endelig sluttet flyet å bevege på seg. Inne i cockpiten var det stille igjen, bortsett fra lyden av tung pust og lettede stønn.
      Da Joe åpnet øynene igjen måtte han le. På hver sin side av sjøflyet sto det to påler. De hadde satt seg fast rett overfor Hardy-guttenes hytte. «Frank, jeg er jammen glad du ikke kjørte rett inn i hytta.»
      «Hvis du visste hva som er fanget der inne,» svarte Frank og smilte, «ville du virkelig vært glad, ja.» Frank og Randy brøt ut i latter. Joe, Reuben og betjent Miles så bare dumt på hverandre og trakk på skuldrene.

***

      Uværet passerte dem den natten, og i ettiden neste dag strålte solen fra en klar og blå himmel som om ingenting hadde skjedd.
      Frank og Joe satt på hovedtribunen på rodeoen og stelte med sårene på de forslåtte kroppene sine, mens de så cowboy etter cowboy delta i den livsfarlige villokseridningen. «Jeg er glad for at det er andre som utsetter seg for fare denne gangen,» sa Joe til broren.
      Frank smilte. «Jeg er glad for at Trent Furman, Salty Hubbard og Zack Piatt er trygt plassert i fengsel.»
       «For å være ærlig blir jeg glad når vi er tilbake i trygge Bayport,» sa Joe. «Neste gang jeg blir våt, vil jeg det skal være fordi jeg tar meg en varm dusj.»
      Guttene så Reuben ri Marerittet til seier i villoksekonkurransen. Dustys høyrearm var i fatle, og herr Deeter nektet å la ham konkurrere, uansett hvor mye Hardy-guttenes våghals av en venn protesterte.
      Dusty hadde i stedet blitt med i lassokonkurransen. Nå satte han og partneren, Homer, av sted etter oksen som var blitt sluppet løs i ringen.
      Homer kastet lassoen rundt dyrets bakre hover, mens Dusty slo tauet om hodet. Homer rygget hesten sin bakover og forhindret oksen i å røre på seg. Med én hånd hoppet Dusty av hesten sin, tok tak i oksens horn, og tvang den ned på siden. Tilskuerne jublet vilt.
      «Det der er noe å skrive hjem om.» Frank dyttet til broren mens han applauderte. «Lassokasting med én arm i fatle.»
      Dusty lot oksen reise seg opp igjen, og Barney Quick fjernet tauene. Dusty vinket med hatten sin mot tilskuerne som takk for applausen.
      «Her er Randy Stevens og Chet Martin,» annonserte herr Deeter over høyttaleranlegget.
      «Chet Morton,» rettet Chet fra hesteryggen i retning av speakeren.
      «Kan du tro det?» sa Frank og gliste. «Chet ønsker virkelig å gjennomføre dette.»
      «Jeg er overrasket over at Randys far lar ham delta,» svarte Joe.
      «Herr Stevens var så stolt over at Randy hjalp oss med å løse mysteriet at han lot ham delta i enhver konkurranse som har fjorten års aldersgrense,» forklarte Frank.
      Barney Quick åpnet porten, og oksen spant ut i ringen. Randy fanget de bakre hovene med et raskt kast med lassotauet. Chet fulgte bare noen sekunder etter, og traff oksens horn med første kast.
      Chet hoppet ned fra hesten sin og tok tak i oksens horn. Hardy-guttene utvekslet overraskede blikk. Uheldigvis hadde ikke dyret gitt opp. Oksen svingte hodet fram og tilbake, mens Chet fulgte fortvilet etter.
      Endelig fikk Chet dyret ned i bakken. Han vinket mot tilskuerne, sittende utslitt på bakken sammen med oksen.
      Hardy-guttene lo hjertelig. Men da de bare hørte høflig klapping fra tilskuerne, reiste de seg opp på beina og jublet høyt, og snart var hele folkemengden med dem i stående applaus for de to tapre vennene deres.

      SLUTT

<< Forrige kapittel
      Tilbake til oversikten >>