<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

      Kapittel 9: LYKKESKILLINGEN

«La oss komme oss vekk herfra, Joe!» ba Chet innstendig.
      Joe rygget unna det pulserende jordredet og snudde seg for å løpe. Plutselig stoppet han og tok tak i vennens skulder. «Vent, Chet,» sa Joe, og pustet lettet ut. «Det er et alligatorrede. Det er sannsynligvis noen av eggene som er i ferd med å klekke.»
      Joe bøyde seg ned for å ta en nærmere titt på redet. Han dyttet til side de døde bladene og sivgresset. Eggene lå i et bredt, grunt hull med glatte kanter rundt. Joe la merke til små, oransje flekker i gjørmen.
      Da han studerte de oransje flekkene nærmere, innså Joe hva de var. «Rust! Hvis en alligator gravde dette hullet, Chet, må den ha brukt en spade!»
      «Da var eggene plantet der,» sa Chet. Med det samme brøt et lite hode gjennom skallet på et av eggene, og en liten alligator så dagslyset for første gang.
      «Hei, lillegutt.» Joe berørte babyalligatoren med fingeren sin.
      «De er søte når de er små,» sa Chet.
      «Det er ikke vanskelig å forstå at noen vil ta dem med seg hjem som kjæledyr.» Joe smilte. Plutselig gav babyalligatoren fra seg en merkelig, gryntende lyd.
      «Hvorfor gjør den det? Prøver den å skremme oss vekk?» spurte Chet.
      Joe begynte å le, før en snikende følelse stilnet latteren hans. «Instinktene sier meg at vi bør komme oss vekk, raskt.»
      De hørte en lyd. Noe kom hvesende gjennom vannet til venstre for dem. Idet Joe og Chet snudde seg for å løpe, dukket en enorm alligator med ett hvitt øye opp fra sivgresset og stormet rett mot redet – og de to guttene.
      «Løp!» ropte Joe. Guttene sprintet hele veien tilbake til fiskerleiren.
      «Vi er ikke spist opp! Vi er faktisk trygge,» sa Chet mens han snappet etter pusten.
      «Vi er ok,» sa Joe, «men herr Furman har noe å forklare når det gjelder det redet og hvordan det havnet der.»
      Joe så seg omkring. Furman var den eneste gjesten som manglet. Da de kom tilbake til hyttene, var ikke Furman å se noe sted.
      Med luftbåt tok turen til Swamplands handelsstasjon bare femten minutter.
      Joe tilbød seg å ri Gamle Calusa på veien bort til rodeoområdet, men Chet hadde blitt glad i muldyret, så Joe salet raskt opp Sprayboks og ledet Franks hest, Murvegg, bak dem ned den smale hovedveien.
      Joe mente at tilskuermengden ved rodeoen så enda større ut nå enn hva den hadde gjort dagen i forveien. Han og Chet fant Frank ved bålplassen der grillingen var blitt holdt tidligere.
      «Hvor er betjent Miles?» spurte Joe.
      «Det skulle jeg også likt å vite,» svarte Frank. «Hun har ikke dukket opp ennå, og klokken er allerede halv seks.»
      Mens de ventet fortalte Joe om alt utstyret de hadde funnet i krypskytterhytta, lommelykten som hadde senket pedalbåten, og at det så ut til at det var Reuben Tallwalker som var skyldig i det hele.
      Frank gned seg på haken. «Jeg var sikker på at Zack Piatts partner var Randy Stevens. Du så dem jo sammen ved handelsstasjonen.»
      «Jeg så noen i en hvit hatt med oransje og sort fjær,» poengterte Joe. «Kan det ha vært to like hatter?»
      Frank ristet på hodet. «Tvilsomt.»
      «Kanskje alle tre er involvert,» foreslo Chet.
      «Og hva med Trent Furman?» la Joe til, og fortalte Frank om samtalen han hadde overhørt mellom Furman og den mystiske fremmede over kortbølgeradioen.
      «Når vi snakker om mistenkelig oppførsel,» spurte Joe, «har noen av dere sett Randy eller Reuben?»
      «Villokseridningen begynner snart,» svarte Frank. «Med mindre de ikke har tenkt til å delta, tipper jeg vi finner dem i utstyrsbygningen.»
      «Ok, så går vi dit,» sa Joe.
      «Dere to kan gå i forveien. Vi kan ikke vente lenger på betjent Miles,» sa Frank. «Jeg skal få tak i kavaleriet.»
      «Kavaleriet?» spurte Chet.
      «Far,» sa begge Hardy-guttene i kor.
      Opp gjennom årene hadde Frank innsett at faren, en privatetterforsker, kjente til omtrent alle i bransjen. Dersom noen kunne skaffe til veie opplysninger om et bankhvelv som var blitt ranet i Miami, var det Fenton Hardy.
      Mens Frank ringte hjem til Bayport, gikk Joe og Chet over til utstyrshuset der rytterne iførte seg utstyret og forberedte seg til konkurransen. Stedet sydet av aktivitet da de gikk inn døren. Cowboyer trakk på seg støvlene sine, bandt fast leggbeskytterne, eller gned salve på de ømme sårene fra åpningsdagens aktiviteter. Andre satt tilbakelent ved bordene og spilte kort.
      Randy Stevens kom gående mot et av garderobeskapene.
      Da han så Joe begynte han å gå unna, men Joe grep tak i skulderen hans og stoppet ham.
      «Hei, Joe!» sa Randy. «Jeg mistet dere av syne under grillingen. Hva skjedde?»
      Joe hadde mest lyst til å be ham kutte ut vrøvlet, og at han så gutten stikke unna, men han var redd for å skremme gutten til taushet. «Nei, jeg vet heller ikke helt hva som skjedde. Frank så deg forresten i dag, ved alligatorfarmen i Big Cypress Swamp.»
      «Nei, det gjorde han ikke,» svarte Randy.
      «Sikker på at ikke den hvite pickupen der var din?» presset Joe på.
      «Jeg kan ikke –», begynte Randy, før han stoppet. «Jeg mener, jeg eier ikke en pickup. Jeg har jobbet på bensinstasjonen hele –». Igjen stoppet han opp, rød i kinnene denne gangen.
      «Hvilken bensinstasjon?» spurte Joe.
      «Glem det,» sa Randy raskt. «Hør her, jeg må raske meg bort til arenaen. Jeg skal ri en okse som heter Stormsky, og jeg må forberede meg mentalt.»
      «Villokseridningen er den farligste konkurransen på rodeoen,» poengterte Chet. «Er ikke du litt for ung for det?»
      «Jeg er atten!» sa Randy irritert. «Bare følg med på meg.»
      Randy slo inn sifrene på kombinasjonslåsen og åpnet garderobeskapet sitt. Han begynte raskt å lete etter noe, og så ut til å stresse mer og mer. «Hei, hvor er –»
      «Hva?» spurte Joe.
      «Lykkeskillingen min,» sa Randy, og gav Joe og Chet et anklagende blikk. «Noen har stjålet den.»
      «Hør, vi kom hit nettopp,» sa Chet forsiktig.
      «Noen må ha brutt opp låsen.»
      «Hvem ville gjøre noe sånt?» sa Joe til Randy.
      Gutten svarte ikke. I stedet tok han hatten sin ut av garderobeskapet og snudde seg for å forlate dem.
      «Hatten din!» utbrøt Joe.
      «Hva med den?» spurte Randy forvirret.
      Til å begynne med var Joe for overrasket til å få fram et ord. Hatten som Randy holdt i hånda var en svart Stetson-hatt med en rød fjær. «Hvor er den hvite hatten din med oransje og sort fjær?»
      «Huh?» sa Randy, tydelig forvirret. «Hør her, jeg må gå nå.» Randy dyttet Joe lett til siden og gikk ut døren ut mot okseinnhegningen.
      «Hvorfor skulle Randy skifte hatt?» undret Joe høyt. «Vet han at vi er etter ham?»
      «Han må vite det,» bemerket Chet. «Vi stiller ham et par enkle spørsmål om han kjører en hvit pickup og om han ikke er for ung for villokseridning, og han skjelver praktisk talt i buksene sine.»
      «Joe!» ropte Frank, og løp inn mot dem. «Far gav meg akkurat noen utrolige opplysninger. Jeg tror jeg vet hva de leter etter ute i Alligatorsumpen. Det ser ikke ut til at ranerne stjal sedler fra bankhvelvet i Miami.»
      «Hva stjal de?» spurte Chet.
      Lyset gikk opp for Joe. Frank åpnet munnen for å svare, men lillebroren kom ham i forkjøpet. «Gullmynter.»
      Frank stirret imponert på broren. «Ja! En halv million dollar i sjeldne gullmynter. Hvordan visste du det?»
      «Reubens metalldetektor. Betjent Miles som sa at vi ikke skulle bekymre oss for at tyvegodset skulle flyte. Og gullmynten som Randy knipset på i går kveld,» forklarte Joe. «Alt passer plutselig sammen.»
      «Ja,» sa Frank. «Vi må ta en nærmere titt på Randys mynt, så fort som mulig.»
      Chet og Joe kikket på hverandre med rynkede panner.
      «Randy sier at noen har stjålet mynten hans fra garderobeskapet,» forklarte Joe.
      «Han sier de må ha brutt opp låsen,» la Chet til, og pekte mot skapet.
      Frank undersøkte låsen nærmere. «Dette er en solid lås. For å bryte opp denne må du vite hva du holder på med.»
      «Du må være en låsesmed, mener du?» spurte Chet.
      «En låsesmed,» sa Frank med et glis, «eller en innbruddsekspert!»

<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>