<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

      Kapittel 10: RANERE I LIVE – TYVEGODS TAPT

«Du har rett! En av ranerne som druknet må ha vært en innbruddsekspert,» sa Chet.
      «Hva om ranerne ikke druknet likevel?» spurte Frank de andre.
      «Hvis den stjålne luftbåten ble funnet å bunnen av Florida Bay,» poengterte Joe, «kan vi slå fast at de druknet.»
      «Og hvis de overlevde, hvorfor skulle de dra tilbake til Alligatorsumpen?» spurte Chet.
      Frank sto klar med svaret. «Ranerne visste at de ble jaktet på. Hva om de kvittet seg med bevisene? Hva om de gjemte myntene i sumpen?»
      «Da hadde de ikke trengt å lete etter dem,» sa Joe. «De kunne ha dratt rett tilbake til stedet og hentet dem, hvis ikke –» Joe stoppet midt i setningen. «Hvis ikke de mistet myntene over bord i vinden og den urolige sjøen på grunn av uværet.»
      «Noen ganger overrasker teften din meg, lillebror,» sa Frank, og klappet Joe på skulderen.
      «Vent litt,» sa Chet. «Hva får deg til å tro at Randy forteller sannheten om den stjålne mynten? Vi er da ganske sikre på at han har løyet til oss om omtrent alt annet.»
      «Chet har rett, Frank,» innrømmet Joe.
      «Hm.» Frank tenkte over det. «Hvis det er noen som vet hvem Randy Stevens egentlig er, så tror jeg at jeg kikker på ham nå,» sa han, og kastet et blikk mot en kar som spilte kort i den bakre delen av utstyrshuset. Joe snudde seg og kikket. Det tok ham et øyeblikk å gjenkjenne Barney Quick, rodeoklovnen, uten den hvite sminken og den røde hatten sin.
      «Herr Quick?» sa Frank da han nærmet seg bordet hans. «Vi beklager å forstyrre deg i spillet ditt, men vi er interessert i å vite mer om en av rodeodeltakerne. Hva kan du fortelle oss om Randy Stevens?»
      «Ingenting,» svarte Quick.
      «Ingenting?» gjentok Chet.
      «Vel, jeg kjenner en Ernie Stevens,» lød det fra Quick mens han tenkte seg om. «Han flyttet til Frog’s Peninsula for et års tid siden. Driver bensinstasjonen der ute. Han har en gutt i ungdomsskolealder, tror jeg. Men gutten ville ikke være gammel nok til å delta på rodeoen.»
      «Randy må ha deltatt andre steder,» insisterte Joe.
      «Jeg tror ikke det,» svarte Quick. «Men om dere ikke tror meg, så sjekk i boka.»
      «Boka?» spurte Chet.
      «Rodeoboka. Herr Deeter har den,» forklarte Quick. «Der fører de navn og statistikker fra alle rodeoer i hele Amerika.» Klovnen kastet kortene sine på bordet. «Om dere unnskylder meg, gutter, så må jeg få på meg sminken min.»
      Guttene takket Barney Quick idet han gikk ut sidedøren.
      «Jeg skal spørre herr Deeter om den boka,» sa Frank. «Du og Chet bør finne en plass på tribunen. Vi vil ikke gå glipp av Dustys opptreden.»
      «Men vi har fortsatt ikke funnet Reuben,» innvendte Joe.
      «Kanskje han er redd for å dukke opp,» mente Chet.
      «Reuben, redd?» Joe ristet på hodet. «Ikke tale om. Han må være her et eller annet sted. Gå i forveien, Chet, og skaff oss noen gode plasser.»
      De tre guttene gikk hver sin vei. Frank nådde igjen Melvin Deeter akkurat idet mannen skulle forlate traileren sin, og spurte ham om rodeoboka.
      «Jeg må komme meg til speakerboksen ved hovedarenaen,» svarte Deeter. Han så det bekymrede uttrykket i Franks øyne. «Har det sammenheng med bankranet i Miami?»
      «Jeg er redd det har det,» svarte Frank.
      Deeter ble stille. Så låste han opp døren sin, steg inn, grep tak i en tykk bok på skrivebordet sitt og gav den til Frank. «Vær forsiktig med den, gutt. Ta den med bort til speakerboksen når du er ferdig med den.»
      Frank fant et godt lys ved en av kioskene, og raskt begynte han å bla gjennom listen over alle rodeo-arrangementer i landet. Ti minutter senere smalt han boka igjen og gikk for å finne Chet og Joe.
      Frank fant Chet ved tavla der startlistene og resultatene fra konkurransene ble annonsert. Chet hadde en halvspist pølse i hånda og så forvirret ut. «Hva er i veien, Chet?»
      Chet snudde seg mot Frank. «Jeg finner ikke navnet hans.»
      «Ikke jeg heller,» sa Frank. «Jeg har gått gjennom hver eneste rodeo de siste tre årene. Randy Stevens er ikke –»
      «Ikke Randy Stevens,» avbrøt Chet ham. «Trent Furman.»
      «Hva?» spurte Frank.
      «Jeg har hengt rundt tavla i håp om å finne en partner til lassokastingen,» forklarte Chet, «også begynte jeg å se på startlistene. Herr Furman har skrytt av at han vant hesteløpet i Fargo i Nord-Dakota, men han stiller ikke engang til start her.»
      Franks øyne utvidet seg. «Vent litt!» Han begynte å bla i rodeoboka igjen.
      «Faktisk,» fortsatte Chet, «stiller han ikke i en eneste øvelse.»
      «Her har jeg det!» ropte Frank ut. «Rodeoen i Fargo.» Han ble stille. «Ikke bare vant ikke Trent Furman hesteløpet der, han stilte ikke engang til start.»

***

      Joe hadde lett over hele rodeoområdet, men ingen hadde sett Reuben Tallwalker siden dagen i forveien.
      Han passerte okseinngjerdingen da han syntes han hørte noen hviske. Han stoppet opp og lyttet. Oksene gav fra seg snøft og grynt, men så hørte han hviskingen igjen.
      Han bøyde seg ned, og beveget seg stille langs gjerdet til han kom til en bås med navnet «Senor Syklon» hengende på et skilt utenfor. Inne i båsen sto en diger, kullgrå okse.
      Der, hviskende inn i dyrets øre, var Reuben Tallwalker. «Du er en stor kriger, men du får ikke has på meg. I kveld er min kveld.» Reuben skaket på hodet og lyttet. «Noen sniker rundt utenfor porten din,» sa han til dyret.
      Joe reiste seg opp. «Jeg sniker meg ikke rundt. Jeg ville bare ikke at du skulle løpe fra meg igjen.»
      Med en silkemyk bevegelse dro Reuben seg opp over gjerdet og landet ansikt til ansikt mot Joe. «Jeg løper ikke.»
      «Ikke jeg heller,» svarte Joe. «Hei, du mistet forresten dette.» Han gav Reuben rodeonummeret hans. «Førtifem. Det er ditt, er det ikke?»
      Reuben slapp det ned i lommen sin. «Hva så?»
      «Vi fant det i skogen ved siden av motorveien i går kveld. Du mistet det mens du fulgte etter oss,» lød det fra Joe.
      «Hvorfor tok dere meg ikke bare?» ertet Reuben. «Var dere redde?»
      «I går kveld var det for mørkt,» svarte Joe. «I ettermiddag likte jeg ikke synet av den macheten du gikk og bar på.»
      «I ettermiddag?» spurte Reuben. «Så dere var ute i sumpen igjen i dag? Det var deres utstyr som lå i krypskytterhytta,» sa han anklagende.
      «Vårt utstyr?» sa Joe vantro. «Hvorfor skulle vi ha en snorkelmaske og en metalldetektor?»
      Reubens øyne smalnet. «Slik at dere kunne lete etter pilehoder eller noen tapte seminoleskatter som dere tror finnes der. Og samtidig skjende en øy som var hellig for forfedrene mine.»
      «Du har feil folk og feil forbrytelse, Reuben,» forklarte Joe.
      Reuben hørte ikke etter. «Dusty Cole respekterer øya vår, men ikke du og den snushanen av en bror du har.»
      Joe protesterte. «Broren min og jeg forsøker å finne karene som står bak et bankran!»
      «Du er en løgner,» brøt Reuben inn.
      «Spør bestefaren din,» svarte Joe. «Han vet at vi ikke vil gjøre noen skade.»
      «Jeg sa du er en løgner,» gjentok Reuben.
      Joe skjønte at Reuben var ute etter en slåsskamp, og han var klar for å gi ham det. «Du har tre sekunder på deg til å trekke det tilbake,» la han illsint til.
      «Hei, hva er det som foregår her?» En av Deeters cowboyer gikk hurtig inn mellom Joe og Reuben. «Villokseridningen skal til å starte. Er ikke det nok spenning for dere gutter?»
      «Vi gjør opp om dette senere,» sa Reuben idet han stormet ut mot rodeoarenaen.
      «Jeg ser fram til det,» svarte Joe kaldt.
      Men hvor lyst han enn hadde til å gi Reuben en på tygga, syntes Joe det var vanskelig å forestille seg den stolte, unge mannen som en bankraner eller innbruddsekspert.

***

      «Det var på tide!» utbrøt Chet da Joe seg ned med ham og Frank på tribunen. «Fire ryttere har allerede vært i aksjon, og ikke én av dem holdt seg lenge nok på okseryggen til å kvalifisere seg.»
      «Jeg fant Reuben,» svarte Joe. «Han anklaget oss faktisk for å eie utstyret i krypskytterhytta.»
      «Det overrasker meg ikke,» knurret Chet. «Ingen snakker sant om noe her omkring.»
      Chet og Frank fortalte om oppdagelsene de hadde gjort, nemlig at verken Trent Furman eller Randy Stevens hadde deltatt på en eneste rodeo tidligere.
      «Så Furman er en svindler. Kanskje Randy, også,» sa Joe.
      «Ikke glem Reuben,» la Chet til.
      «Det som er, Chet,» sa Joe, «er at jeg nesten tror på Reuben.»
      «Hvorfor?» spurte Chet. «Hvem andre ville ha lagt snorkelutstyret og metalldetektoren i Reubens hytte?»
      Plutselig slo svaret ned i Joes hode. «Zack Piatt! Selvfølgelig! Han spurte om snorkelutstyr den dagen vi kom hit. Han kan lett ha stjålet Tallwalkers lommelykt da jeg hadde ryggen til. Han brukte krypskytterhytta som lagringsplass for utstyret fordi noen – Randy, for eksempel – fortalte ham at den var forlatt.»
      Frank fulgte opp resonnementet. «Og i stedet for å lete etter Store-Bertha i Alligatorsumpen sist natt, lette han etter mynter med metalldetektoren.»
      «Riktig.» Joe sa seg enig.
      «Det er en god teori, Joe,» sa Frank. «Nå må vi skaffe bevis.»
      «Den neste deltakeren er …» Herr Deeters stemme lød som et ekko over høyttaleranlegget. «… Dusty Cole, som rir Texas-Twister!»
      «Kom igjen, Dusty!» ropte Chet.
      Guttene kunne se Dusty senke seg ned på oksen. Han viklet et tau tett rundt hansken han hadde dratt på seg, og nikket deretter til en av rodeoklovnene for å si at han var klar. Rodeoklovnen åpnet porten på vidt gap.
      Oksen levde opp til navnet sitt. Dyret rykket og vred på seg som en virvlende tornado, og sparket støv opp i alle retninger. Dusty kunne ikke ha vært lykkeligere. Han ga fra seg sine karakteristiske hyl, og hang fast til villdyret helt til kvalifiseringsbjella klang og tilskuerne ga fra seg en massiv applaus.
      «Slik skal det gjøres, Dusty!» ropte Frank. Dusty bukket med hatten sin mot de tre guttene og smilte.
      «Godt levert, Dusty,» la herr Deeter til over høyttaleren. «Vår neste deltaker er Randy Stevens, som rir Stormsky.»
      Tre par øyne vendte brått over til båsen der Randy senket seg ned på oksens rygg. Han holdt oppe hånden, for å signalisere til rodeoklovnen at han ikke var klar.
      «Han ser forferdelig redd ut,» mente Chet.
      «Ja.» Frank var enig. «Men er han redd for oksen, eller noe annet?»
      Randy trakk et dypt pust før han tok tak i tauet. Han skulle til å vikle det rundt hånden sin da Barney Quick plutselig åpnet porten på vidt gap.
      Stormsky sprang ut i ringen, buktet vilt på seg, og rykket tauet ut av Randys hånd. Fra publikum lød det skrik og rop. Randy var hjelpeløs der han ikke hadde noe å holde seg fast til, bortsett fra oksens skinn.
      Med ett svingte Stormsky seg helt rundt i luften, og ristet Randy av ryggen sin. Gutten traff gjerdet. Publikum gispet av forskrekkelse.
      «Herr Quick gjør ikke noe som helst for å hjelpe Randy!» ropte Chet, og pekte mot porten.
      Frank så rodeoklovnen løpe vekk fra ringen og bortover mot utstyrshuset, mens han gjemte fjeset sitt bak en diger klovnehatt. «Dette kan ha vært en felle!» utbrøt Frank.
      «Kom igjen, folkens!» ropte Joe. Hardy-guttene løp ned trappetrinnene på tribunen og jumpet over gjerdet som omkranset arenaringen. Chet fulgte like etter.
      Joe så Randy forsøke å komme seg på beina. Lamslått falt han ned på ett kne igjen. Stormsky hadde snudd og på nytt satt kursen mot den forslåtte tenåringen. Joe ga fra seg en høy plystrelyd og vinket frenetisk, i et forsøk på å tiltrekke seg oksens oppmerksomhet.
      Stormsky svingte og sprang mot lyden. Frank og Chet løp bort til Randy og hjalp ham over gjerdet, der to cowboyer trakk ham i sikkerhet.
      «Å, nei,» mumlet Joe, idet Stormsky senket hodet for å sette inn nådestøtet. Joe løp så raskt han kunne mot nærmeste rekkverk. Han hørte oksen fnyse av sinne bak seg, og kjente dyrets varme pust mot nakken.
      Joe visste at han var i ferd med å bli sønderknust mellom gjerdet og oksens knivskarpe horn.
      I siste sekund hoppet han. Desperat grep han fast i den øverste delen av gjerdet og trakk opp beina, akkurat idet oksens horn rammet rekkverket under ham.
      Stormsky traff gjerdet med en slik styrke at det ristet løs Joes grep, og han falt på ryggen tilbake i arenaringen.
      Joe så Frank bak oksen, der han ropte og forsøkte å lede dyrets oppmerksomhet mot ham, men Stormskys eneste fokus var nå på den yngre Hardy-gutten. Joe satte av gårde mot den andre siden av arenaen.
      Men avstanden var for lang, og oksen var for rask. Stormsky ville ta igjen Joe. Han visste at han aldri ville nå rekkverket i tide.

<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>