Sumpfeber

<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

      Kapittel 5: INGEN VEI TILBAKE

Joe var midt i luften da han innså at han kunne ha gjort et dårlig trekk. Han kjente den intense heten mot beina og føttene, men han fløy gjennom flammene så fort at han ikke ble brent.
      Han fortsatte mot den andre siden av plassen løpende og ville tatt igjen Randy, hadde det ikke vært for at han snublet borti noens støvler.
      «Jeg beklager,» sa Salty Hubbard, og trakk Joe opp fra bakken. «Er du ok?» Joe svarte ikke, men lot i stedet øynene gli over området med håp om å få et glimt av Randy. Hadde Salty spent beina på ham med vilje, lurte Joe på, eller var det bare et uhell?
      Bortenfor lyset fra flammene var natten bekmørk. Femti meter lengre unna så Joe en bil skrense for å unngå å treffe en skikkelse midt i veien. Fra billyktene kunne Joe se Randy iført den hvite hatten sin idet tenåringen raskt åpnet passasjerdøren på bilen og kløv inn.
      Bilen kjørte av sted idet Frank nådde broren. «Hva skjedde?»
      «Da betjent Miles avslørte at jeg var amatørdetektiv, løp Randy av gårde som et olja lyn,» sa Joe.
      Chet nådde fram til vennene sine. «Hva er det som foregår?»
      «Randy fikk sitte på med en bil og kom seg unna,» svarte Joe.
      «Der forsvinner skyssen vår,» vitset Chet.
      «Kom igjen,» sa Frank. «Vi bør fortelle betjent Miles hva vi har funnet ut av.»
      Raskt fortalte guttene politikvinnen om alt som hadde skjedd siden ettermiddagen.
      «Det hele virker veldig merkelig,» sa betjent Miles. «Jeg kjenner ikke til Zack Piatt eller Randy Stevens, men jeg skal sjekke med hovedkvarteret. Og jeg vil definitivt spørre ut Reuben om truslene mot dere. Det er å finne ham som blir vanskelig.»
      «Om han vil konkurrere i okseridningen må han være her i morgen kveld,» poengterte Frank.
      «Riktig,» sa betjent Miles. «Jeg møter dere gutter klokken fem i morgen ettermiddag her ved bålplassen, ok?»
      Guttene nikket. «Fant dere forresten ranernes fluktbåt i Frog’s Peninsula?» spurte Frank.
      Betjent Miles rynket pannen. «Ikke ennå. Florida Bay er stor, og med det uværet –»
      «Tyvegodset var antakelig ikke om bord i den sunkne båten.» Joe fullførte setningen for henne.
      «Vi har ikke engang funnet likene av ranerne. Stormen har antakelig dratt dem ut i havet,» forklarte betjent Miles.
      «Og pengene flyter kanskje rundt et sted i det karibiske hav akkurat nå,» mente Frank.
      «Nei. Det er én ting vi ikke trenger å bekymre oss for,» sa betjent Miles.
      «Hva mener du?» spurte Frank.
      «Det jeg mener, er at akkurat dette tyvegodset ikke flyter,» svarte betjent Miles. Før Frank rakk å be henne forklare nærmere, sjekket hun klokken sin og sa: «Vel, det ser ut som moroa her er over. God natt, gutter. Og ikke bekymre dere. Kystvakten sitter på alt mulig av teknologisk utstyr. De kommer til å finne både ranerne og pengene.»
      Da betjent Miles forlot dem, sa Chet: «Vi bør finne hestene våre.»
      De ankom låven, der Barney Quick førte Murvegg, Sprayboks og Gamle Calusa med seg bort til dem.
      «Her er de to hestene og ... eh, muldyret deres,» sa Quick med et flir. «Jeg begynte å tro at dere gutter hadde dratt uten dem.»
      «Vel,» sa Chet med et sukk idet han heiset seg opp på ryggen til Gamle Calusa, «vi har dumpet bort i et nytt mysterium.»
      «Jeg har et enda større mysterium vi trenger å finne ut av,» sa Joe. «Hvordan skal vi komme oss gjennom Alligatorsumpen i kveld?»
      Motorveien var tom. Veien var bare synlig fordi lyset fra halvmånen skinte på den. Guttene red i stillhet en liten stund. Joe og Frank var stille fordi hodene deres var i dype tanker. Chet var stille fordi han konsentrerte seg om å holde seg på ryggen til Gamle Calusa.
      «Hva om Zack Piatt og Randy Stevens fant noe i Alligatorsumpen som de ikke vil at noen andre skal finne ut av?» foreslo Frank.
      «Som det stjålne tyvegodset?» spurte Chet. «Men hvordan passer Reuben Tallwalker inn i historien?»
      Frank ristet på skuldrene. «Betjent Miles sa noe merkelig om pengene. Hun sa at akkurat dette tyvegodset ikke ville flyte.»
      «Noe annet som var merkelig,» sa Joe, «var måten Randy og herr Piatt oppførte seg på da de møtte hverandre. Jeg tror virkelig ikke at de kjente hverandre.»
      «Men hvis Randy ikke kjenner herr Piatt, hvordan kan du da ha sett dem sammen ved handelsstasjonen i dag morges?» poengterte Frank.
      «Kanskje det ikke var Randy som hadde på seg den hvite hatten denne morgenen,» mente Joe. «Det er mulig at noen andre har samme hatt som Randy.»
      «Godt poeng. Eller kanskje Randy og herr Piatt bare er gode løgnere,» foreslo Frank.
      «Hvis de løy, er de i så fall de beste løgnerne vi noen gang har møtt,» konkluderte Joe.
      Plutselig hørte Joe lyden av en kvist som brakk. Hardy-guttene dro i tøylene sine og kikket mot den tykke vegetasjonen ved siden av veien.
      Uten et ord signaliserte Frank til Joe og Chet at de skulle stige av dyrene sine. Han pekte mot seg selv, og deretter mot skogen foran dem. Så pekte han mot Joe, og deretter mot skogen bak dem.
      Joe nikket, og forsto at de skulle bevege seg fra hver sin kant mot lyden de hadde hørt.
      «Bli her hos hestene,» hvisket Joe til Chet idet han listet seg ut mot det tykke buskaset. Joe kjente at foten hans gled mot noe mykt og vått. Da han så ned, oppdaget han at han sto med føttene knedypt i vann og møkk. Han lurte på om det i det hele tatt fantes fast grunn i Everglades.
      På vei i motsatt retning hadde Frank det like tøft. Han banet seg også vei gjennom gjørmen, og i tillegg så han ut til å ha tiltrukket seg en stor sverm med mygg. Han klarte ikke engang å se dem, slik at han kunne slå dem vekk. Han visste at de var der bare fordi han kjente bittene deres.
      Endelig fikk Frank øye på noe i mørket – noe hvitt, hengende på en gren, så vidt synlig i lyset fra månen.
      Frank rakk ut hånden sin, men idet han tok tak i det hvite objektet hoppet noen på ham bakfra. Frank og angriperen hans snublet ut i gjørmen.
      Fra veien kunne Chet høre grener som brakk og det som hørtes ut som krangling. «Frank? Joe! Er dere ok? Hva fant dere?» ropte han.
      Det kom en pause. «Vi fant hverandre.» Franks stemme kom fra buskaset. De to brødrene dukket opp, våte og skitne, og så frustrert på hverandre.
      Det var for mørkt til at Frank kunne si nøyaktig hva han hadde plukket ned fra grenen. Men han kunne se at det var tøystoff. «Det kan være et lommetørkle eller en avrevet del av en skjorte,» sa han til de andre.
      De tre guttene var enige om at deres beste mulighet var å komme seg til handelsstasjonen så raskt som mulig. Dersom noen ville følge etter dem gjennom gjørmen og myggsvermene ved siden av veien, skulle de bare få gjøre det.
      Det var nesten midnatt da de ankom handelsstasjonen. Den var stengt, og Angus Tallwalker hadde dratt hjem. Heldigvis hadde han latt stalldøren stå åpen, slik at guttene kunne plassere dyrene sine der. Det eneste lyset kom fra brusmaskinen ved stalldøren, og Frank holdt klesstykket opp mot den.
      «Det er et startnummer fra rodeoen!» utbrøt Joe.
      «Nummer førtifem. Var ikke det Reubens nummer?» spurte Frank.
      Joe knipset med fingrene. «Jo. Det betyr at Reuben aldri stakk av. Han må ha kretset rundt og ventet på oss utenfor rodeoen slik at han kunne følge etter oss.»
      «Reuben advarte oss mot å dra inn i Alligatorsumpen,» kom Frank på. «Kanskje han forsikret seg om at vi fulgte ordre.»
      «Vel, jeg hater å måtte skuffe ham,» bemerket Chet, «men det er den eneste veien hjem.»
      «Jeg tror ikke Angus Tallwalker har noe imot at vi låner en båt,» foreslo Frank.
      Dessverre oppdaget de raskt at alle båtene var lenket fast til brygga for natten. Frank forsøkte å dirke opp låsen med en lommekniv han alltid hadde på seg, men låsen var for sterk og lyset for svakt til at han klarte det.
      «Beklager, gutter,» sa Frank og lukket igjen lommekniven.
      «Vent litt,» sa Chet og knipset med fingrene. «Jeg kom akkurat på noe. Følg meg.»
      Hardy-guttene fulgte etter vennen sin over på baksiden av handelsstasjonen, til søppelplassen der han hadde øvd seg på lassokasting tidligere. «Der er skyssen vår hjem,» sa Chet, og pekte på et merkelig fartøy.
      Joe rynket pannen. «Det ser ut som en blanding av en vannsykkel og jetski fra steinalderen,» mente han.
      «Det er en pedalbåt! Vi pleide å leie slike på ferier da jeg var liten,» forklarte Chet.
      «Hvor er motoren?» spurte Frank.
      «Det er ingen motor,» svarte Chet. «Du bruker føttene til å tråkke på pedalene.»
      «Det vil ta oss flere timer å komme tilbake til leiren,» klagde Joe.
      «Jeg er ikke engang sikker på om den kan holde seg flytende,» la Frank til.
      «Hvem vet,» bemerket Chet. «Men har vi egentlig noe valg?»
      «Du har rett, Chet,» sa Frank. «Vi bør være takknemlige for at du kom på at den lå her.»
      Guttene dro pedalbåten tilbake til brygga, der de sjøsatte den og klatret om bord. Chet tok plass i det eneste setet og pumpet pedalene med føttene sine, mens Hardyene bøyde seg ned og forsøkte å holde det lille fartøyet i balanse.
      De gled gjennom vannet med en fart på en drøy kilometer i timen.
      «Med dette badekaret kommer vi aldri til å nå leiren innen portforbudet ved midnatt,» sa Joe.
      «Hvilket gir oss en perfekt unnskyldning for å snoke rundt i Alligatorsumpen når vi egentlig ikke har lov til det,» svarte Frank med et smil om munnen.
      Guttene byttet på å tråkke på pedalene. Likevel var alle utslitte etter nesten en time.
      «Hei, Joe,» sa Chet. «Du har sluttet å tråkke.»
      «Jeg har krampe i leggen,» stønnet Joe.
      «Jeg tror vi nesten er framme,» oppmuntret Frank ham.
      Joe nikket. «Smerte er en illusjon.» Han tok et dypt pust og begynte å tråkke på pedalene igjen.
      «Vent!» sa Chet plutselig. «Se der borte!»
      På styrbord side av fartøyet trådte en silhuett av en øy, dekorert med to høye trær, ut av skyggene. Like foran øya så guttene et uhyggelig lys som beveget seg sakte fram og tilbake, som et ensomt, vandrende øye.
      «Kanskje det er Zack Piatt i luftbåten sin,» sa Joe.
      «Det er ingen båt,» bemerket Chet. «Lyset er under vannoverflaten.»
      «Hør!» utbrøt Joe hviskende. «Uansett hva det er, høres det ikke menneskelig ut.» De kunne høre den svake lyden av hes, gurglende pust og en dempet, summende lyd.
      Joe førte pedalbåten så nær lyden han kunne. De var bare 40 meter fra lyset, da det plutselig slukket. Den eneste lyskilden nå var halvmånen som reflekterte over vannoverflaten.
      «Bobler!» sa Chet med et gisp. Og ganske riktig, Frank og Joe kunne også se strømmen av små bobler som steg til overflaten i retning mot dem.
      «Hva tror dere at det er?» spurte Joe.
      «Uansett hva det er,» svarte Frank, «er det på vei rett under båten vår.»
      «Det er alligatoren!» ropte Chet.
      Plutselig traff noe bunnen av båten med en enorm kraft, og guttene kunne kjenne at fartøyet var i ferd med å velte.

<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>