Sumpfeber

<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

      Kapittel 11: KLOVN PÅ AVVEIE

«Raskere, Joe!» ropte Frank fra motsatt ende av ringen. Men Joe løp så raskt han bare kunne gjennom den dype, myke sanden i arenaen.
      Plutselig snublet Stormsky idet Chets lassotau viklet seg rundt oksens bakbein. Det var akkurat den pausen Joe trengte. «Slik skal det gjøres, Chet!» ropte han, idet han jumpet over rekkverket og dro seg selv i sikkerhet.

***

      I mellomtiden ble Chet rykket rundt i ringen i alle retninger. Han var blitt dratt over ende og ble slept gjennom støvet mens han desperat forsøkte å holde fast i tauet.
      «Over her, Chet!» ropte Joe, og vinket på vennen for å få ham til å løpe mot seg.
      Chet hoppet og grep tak i en stolpe halvveis oppe på rekkverket. Joe lente seg over, trakk i Chets håndledd av all sin kraft, og klarte å dra ham over gjerdet akkurat idet Stormsky smalt hodet sitt mot stedet der Chet nettopp hadde befunnet seg.
      Da han så at broren og vennen var i sikkerhet, klatret også Frank over rekkverket der han befant seg. Endelig kom to rodeoklovner løpende inn i ringen gjennom en annen port og fikk oksen under kontroll.
      Før Frank nådde den andre siden av arenaen der Joe og Chet befant seg, hadde Dusty hørt om ulykken og hastet over fra utstyrshuset.
      Alle sammen sto rundt Randy Stevens, som fikk behandling av en ambulansearbeider.
      «Hva skjedde?» spurte Dusty.
      «En av rodeoklovnene åpnet porten for tidlig ved et uhell,» forklarte en av tilskuerne.
      «Det var ikke noe uhell,» sa Frank til Dusty. «Klovnen løp av gårde rett etter at han hadde gjort det.»
      «Hvilken klovn?» spurte Dusty.
      «Barney Quick,» sa en eldre tilskuer. «Jeg gjenkjente hatten hans.»
      «Hatten som han brukte for å skjule ansiktet sitt,» hvisket Frank til Joe.
      «Du har rett,» svarte Joe. «Vi fikk aldri sett ham skikkelig.»
      Ambulansearbeideren som så til Randy reiste seg opp. «Han puster, men han har mistet bevisstheten,» forklarte han. «Vi bør få ham til sykehuset i Frog’s Peninsula.»
      En annen ambulansearbeider hentet en båre fra ambulansen som sto parkert bak rodeoarenaen, nettopp for slike tilfeller som dette. De to ambulansearbeiderne løftet forsiktig Randy opp på båren.
      «Kom igjen, folkens. La oss finne Barney Quick,» instruerte Dusty.
      «Jeg blir med Randy til sykehuset,» sa Frank til Joe og Chet idet folkemengden løste seg opp.
      «Godt tenkt,» sa Joe. «Vi må grille ham om den gullmynten, og finne ut hvorfor noen ville kvitte seg med ham.»
      «Det var bare litt av grunnen til at jeg blir med ham,» svarte Frank. «Jeg vil se til at han er ok også.»
      «Du viser mye sympati for en fyr vi mistenker har ranet et bankhvelv og sabotert sjøflyet,» bemerket Joe.
       «Du hoppet inn i den ringen for å redde ham like raskt som meg,» minnet Frank ham om.
      Joe ble stille, så nikket han. «Randy virker ikke å være kapabel til den type kriminalitet, gjør han? Han oppfører seg bøllete, men innerst inne virker han redd.»
      «Det er ikke tvil om at Randy skjuler noe,» sa Frank. «Jeg håper jeg kan finne ut av hva det er i kveld.»
      «Bare dra, Frank,» brøt Chet inn. «Joe og jeg kan hjelpe Dusty med å finne Barney Quick.»
      Frank rasket seg bort til parkeringsplassen og nådde igjen ambulansearbeideren idet han skulle til å sette seg inn i ambulansen med Randy.
      Frank visste at han måtte lyve, ellers ville han ikke få bli med ambulansen. «Jeg er Frank … eh, Stevens. Randys bror.»
      «Å,» sa ambulansearbeideren, «jeg visste ikke at han hadde familie her. Vel, kom igjen, da.» Frank gikk inn bak i ambulansen.
      Idet sjåføren skrudde på sirenene og raste av gårde, tok Frank en titt på Randys fjes. Når han lå der stille, med øyne og munn lukket, lignet han mer på et lite barn enn en hensynsløs kriminell.
      Chet og Joe fulgte etter Dusty, som hadde ført an mesteparten av letemannskapet mot utstyrshuset – retningen der rodeoklovnen var blitt sett løpende.
      Joe stoppet plutselig opp og knipset med fingrene. «Vent! Da vi snakket med herr Quick tidligere, sa han at han måtte gå og få på seg sminke. Det betyr at han må ha gått til traileren sin.»
      «Klovnenes trailer ligger ved enden av parkeringsplassen,» sa Chet. «Men hvorfor se etter ham der?»
      «Frank hadde en følelse av at det ikke var Barney Quick vi så i ringen,» svarte Joe, «og jeg har en følelse av hvordan vi kan finne det ut.»
      Da de åpnet døren til traileren som ble brukt av Barney Quick og teamet hans, oppdaget de at stedet var rotet til, som om det hadde vært en slåsskamp der.
      Sminke og klær var blitt kastet over alt. Et av parene med overalls som lå på gulvet, rørte plutselig på seg. Guttene kunne høre et stønn.
      Joe plukket opp overallen. Under den lå Barney Quick, ør og svimmel, med den ene hånden sin over en stor kul i hodet. «Hva …», sa han, før han så Joe og Chet. «Hvorfor slo dere meg ned?»
      «Vi slo deg ikke ned, herr Quick,» forklarte Chet. «Noen andre gjorde det.»
      «Jeg satt ved sminkebordet mitt …» Quick ble stille, han slet fortsatt med å komme fullt tilbake til bevissthet. «Hva stjal de?»
      «Jeg tipper at det eneste de stjal var identiteten din,» svarte Joe.
      «Hva?» spurte Quick.
      «Parykken din, hatten din, kostymet ditt,» klargjorde Chet.
      «Hva har du i hånda?» Joe hadde fått øye på en stoffbit i blått og hvitt flanell i Quicks venstre hånd.
      «Det stemmer,» sa Quick, som begynte å huske mer nå. «Jeg kjempet mot hvem det nå var, og rev av en bit av lommen før de slo meg ned.»
      «Så du hvem det var?» spurte Chet. Quick ristet på hodet.
      «Gjenkjenner du dette materialet?» lurte Joe på.
      Quick ristet på hodet igjen. «Det er mange cowboyer som bruker flanellskjorte.»
      «Lommen hans!» En tanke slo ned i Joes hode. «Hvis det var noe i lommen hans, kan det ha falt ut da du rev av biten derfra.»
      Joe søkte gjennom gulvet i traileren. Han fikk øye på en brettet papirbit.
      «Hva står det der?» spurte Chet idet Joe plukket opp papiret.
      «Det er en beskjed,» svarte Joe, og leste høyt ordene som var skriblet ned på papiret: «Guttungen er ikke til å stole på. Ta deg av det.»
      «Hva betyr det?» spurte Quick forvirret.
      Joe vekslet et megetsigende blikk med Chet. «Det betyr at noen forsøkte å rydde Randy Stevens av veien.»
      Joe pønsket raskt ut en plan. «Chet, bli her med herr Quick. Jeg skal sende hjelp.»
      «Hvor skal du?» spurte Chet.
      «Jeg må spore opp den falske rodeoklovnen før han slipper unna,» ropte Joe over skulderen idet han hastet ut av døren til traileren.
      Da Joe løp mot utstyrshuset, hørte han Melvin Deeter fortelle publikum over høyttaleranlegget at villokseridningen ville bli utsatt inntil omstendighetene rundt Randy Stevens ulykke var blitt etterforsket nærmere.
      Joe traff på Dusty og et par andre cowboyer foran utstyrshuset, og han fortalte dem om Barney Quick.
      «Vel, uansett hvem skurken er, så forsvant han inn gjennom utstyrshuset og ut på baksiden før noen fikk sett ham ordentlig,» sa Dusty til Joe. «Vi er på vei til hovedbygningen nå.»
      Dusty og de andre forsvant videre. Joe bestemte seg for å tenke seg om før han gikk videre, og forsøkte å forestille seg hvor på rodeoområdet han ville gjemme seg dersom han var en kriminell.
      Øynene hans fant en stor, mørk bygning som lå for seg selv i utkanten av området. «Låven!» sa han høyt. Nær hjørnet på låven så han en skikkelse som bøyde seg ned over noe, under en hengende lykt.
      Joe løp mot låven. Skikkelsen under lykten reiste seg opp på beina. Joe gjenkjente den flerfargede, vevde jakken. Det var Reuben.
      Joe var fortsatt femti meter unna da Reuben gikk forsiktig inn i låven. Det virket ikke som om han hadde dårlig tid, som om han var på flukt. Joe tvilte faktisk på at Reuben, med ryggen mot ham, hadde sett Hardy-gutten nærme seg.
      Joe stoppet opp ved hjørnet av låven og ville se hva Reuben hadde bøyd seg over. Det var en klovnehatt og en parykk. Barney Quicks kostyme, tenkte Joe for seg selv.
      Han tok en sniktitt inn døren til låven, men Joe så ikke annet enn mørke. Han klatret oppå en tønne som sto i nærheten, grep tak i en lanterne med åpen flamme som hang på en krok over ham, og listet seg inn den store, to etasjer høye bygningen.
      Joe kunne høre pusten, fnysingen og hviningen fra noen av hestene i stallen. Navnene deres var skrevet ned på skilt ved siden av hver enkelt stalldør.
      Joe leste navnene på hestene han passerte. Diablo, Pecos Bill og Tordensky. Foran seg kjente han igjen Vulkanen som navnet på hesten som Reuben hadde ridd under konkurransen. Idet Joe passerte Vulkanens stall, hørte han en svak lyd.
      Han gikk mot lyden og oppdaget et sett med sporer som hang på en spiker ved siden av Vulkanens stall. De rørte litt på seg, som om noen nettopp hadde berørt dem idet de gikk forbi.
      Med ett hørte han lyden av en pisk som smalt. Han krøket seg sammen i smerte da pisken smalt borti hans høyre hånd og tvang ham til å slippe tak i lykten. Lanternen falt i bakken, og satte fyr på det høydekte gulvet.
      Før han klarte å kvele flammene, grep grove hender Joe bakfra og dyttet ham inn i Vulkanens stall.
      Vulkanen reiste seg opp på to bein og sparket framover med hovene. Joe holdt opp armene for å beskyttet ansiktet sitt, og merket samtidig den intense heten fra flammene som raste rett på utsiden av stallen.
      Uten noe sted å søke dekning inne i stallen, innså Joe at det tryggeste stedet for ham ville være på Vulkanens rygg. Han grep tak i hestens mane og forsøkte å heise seg opp, men Vulkanen rygget bakover og sparket febrilsk igjen. En hov traff Joe like over det høyre øyet hans og slo ham rett ned.
      Liggende på ryggen, halvveis svimeslått, klarte Joe bare så vidt å registrere de oransje ildtungene som bredte seg langs døren inn til stallen.
      Plutselig ble stalldøren revet åpen. Joe svingte seg til side, og unngikk så vidt å bli truffet av Vulkanen som stormet forbi ham. Noen grep tak i håndleddene hans og begynte å dra ham over låvegulvet.
      Joe hostet, forsøkte å få i seg oksygen. Røyken var så tykk at han knapt fikk puste, og han kunne ikke se ansiktet på redningsmannen sin. Det siste Joe så før han besvimte var ermet på en flerfarget, vevd jakke.
      «Joe?» sa en stemme.
      Joe kom sakte til seg selv og åpnet øynene sine. «Chet!» sa han til sin gamle venn, som nå knelte over ham.
      «Er du ok?» spurte Chet.
      «Ja, jeg pustet bare inn for mye røyk,» svarte Joe, og så seg omkring for å få oversikt over situasjonen. Han lå på utsiden av låven, støttet opp mot en hestesal.
      Dusinvis av rodeoryttere og tilskuere løp rundt i alle mulige retninger. Noen slapp løs hester som var fanget inne i stallene sine, andre fylte opp bøtter med vann. Alle bidro for å få bukt med brannen i låven.
      «Hva skjedde med hodet ditt?» spurte Chet.
      Joe kjente etter kuttet over øyet der hesten hadde sparket ham. Han fortalte Chet om hvordan han hadde fått øye på Reuben, som sto bøyd over det stjålne klovnekostymet, og fulgt etter ham inn i låven.
      «Jeg ble kastet inn i Vulkanens stall,» fortsatte Joe, «så kom noen andre og trakk meg ut i sikkerhet.»
      «Hvem?» spurte Chet.
      «Jeg vet ikke hvem som dyttet meg inn, men jeg tror det var Reuben Tallwalker som fikk meg ut igjen,» svarte Joe.
      «Reuben?» gjentok Chet. Så la han til: «Wow.»
      Joe kom seg opp på beina og så seg omkring. «Men hvor er Reuben nå?» Verken han eller Chet fikk øye på ham blant alle de som hjalp til med å slukke brannen.
      «Der borte,» sa Chet og pekte mot baksiden av låven. Bortenfor flammene kunne Joe se Reuben løpe over engen mot det skogkledde sumpområdet.
      «Vi følger etter ham denne gangen,» insisterte Joe. De lånte et par lommelykter fra to cowboyer, og løp av gårde mot sumpen.
      Bekmørket ble bare brutt av den smale lysstrålen fra Joes lommelykt. Etter et øyeblikks pause ved utkanten av skogen kastet de to tenåringene seg ut i sumplandets uhyggelige mørke.

<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>