<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

      Kapittel 12: DEN VIRKELIGE RANDY STEVENS

Joe hørte sugende lyder foran seg. Han syntes det hørtes ut som om noen gikk gjennom tykk gjørme. Han satte opp farten, lyste opp området foran seg med lommelykten, og fikk øye på Reuben som gikk i sikksakk gjennom det tykke krattet, om lag førti meter foran seg.
      Joe hadde fulgt etter Reuben i ti minutter da det gikk opp for ham at han ikke hadde hørt Chets stemme på en stund. «Chet?» ropte han stille, og snudde seg rundt og lyttet. Ingen svarte.
      Joe vurderte hvorvidt han skulle fortsette forfølgelsen av Reuben eller snu for å finne vennen. Før han rakk å bestemme seg, hørte han stemmene til to menn som kom mot ham fra motsatt retning. Joe skrudde av lommelykten og dukket ned bak et tre.
      «Han følger etter oss,» kom det fra en dyp stemme, men et lys fra en lommelykt sveipet over det tykke buskaset. Joe gjenkjente den som Zack Piatts stemme.
      «Fortsett ned den veien,» kom det fra den andre mannen. Det var en høy stemme som hørtes kjent ut, men Joe klarte ikke umiddelbart å identifisere den.
      Joe presset seg inntil treet og holdt pusten. Idet mennene passerte ham fikk Joe øye på Reuben Tallwalker, som hadde husket seg ned ved siden av et falt tre ikke mer enn fem fot ifra Joe.
      Reuben rettet fingeren sin mot leppene, et signal til Joe om at han måtte være stille. Tyve fot til venstre for dem banet Zack Piatt seg vei gjennom buskaset med en machete mens han lette etter Reuben eller Joe – eller begge to.
      Da Piatt var på trygg distanse, kravlet Joe over til Reuben. Han var ikke sikker på om han skulle slå ham ned eller ta hånda hans.
      «Vil du forklare alt dette?» hvisket Joe.
      «Etter ulykken ved arenaen så jeg rodeoklovnen kaste av seg forkledningen ved låven, før han løp videre inn,» begynte Reuben. «Så jeg fulgte etter ham.»
      «Hvem dyttet meg inn i Vulkanens stall?» presset Joe på.
      «To menn,» forklarte Reuben.
      «Så du ansiktene deres?» spurte Joe.
      «Nei. Det var mørkt og jeg var for langt unna,» svarte Reuben. «Men en av dem hadde rødt skjegg.»
      «Zack Piatt,» sa Joe. «Han gir seg ut for å være alligatorjeger, men vi tror han er en bankraner i tillegg.»
      Reuben nikket. «Den andre mannen hadde på seg en hvit hatt.»
      «Med oransje og svart fjær?» spurte Joe.
      Reuben nikket igjen.
      «Det kan ikke ha vært Randy Stevens. Han er på sykehuset,» sa Joe.
      Joe så Reuben kaste et spørrende blikk mot ham. «Jeg forklarer deg det senere,» sa Joe.
      «Er Zack Piatt mannen som har snoket rundt på Twin Cypress Key?» spurte Reuben med amper stemme.
      «Sannsynligvis. Men jeg ville ikke ha stelt i stand bråk med ham, Reuben,» advarte Joe. «Zack Piatt er sterk som en okse.»
      Plutselig landet nitti kilo med muskler på Joes rygg. «Å, jeg er sterkere enn en okse,» lo Piatt.
      Reuben kom seg på beina for å hjelpe Joe, men ble sendt i bakken av en mann med hvit hatt.
      Piatt dro Joe opp etter håret og holdt en machete mot strupen hans. «Hva tror du at du driver med her ute, gutt?»
      Joe svarte med å sende en albue i Piatts mage. Slaget sendte den store mannen over ende, og gav Joe sjansen til å rømme.
      Joe ville ikke forlate Reuben, men han visste at det smarteste trekket han kunne gjøre nå var å komme seg tilbake til rodeoområdet og skaffe hjelp.
      Joe beveget seg så raskt han kunne gjennom sumplandskapet. Da han så en trestubbe stå i veien, hoppet han over den, men foten landet ikke på fast grunn da han traff bakken. I stedet sank han ned til låret i gjørmete vann. Idet Joe sank en fot lenger ned, innså han at han ikke hadde landet i gjørme eller vann. Det var kvikksand!
      Han visste at han bare hadde sekunder på seg på å finne en vei ut av den nye faren. Han forsøkte å ta svømmetak med beina, i håp om å bremse nedsynkingen. Omtrent tre fot over seg fikk han øye på en lav gren hengende ned fra et mangrovetre.
      Joe vrikket av seg beltet sitt og forsøkte å hekte det over toppen av grenen. Det første forsøket feilet. På andre forsøk kom han nærmere, men beltespennen spratt av grenen.
      Joe sank ytterligere noen centimetere. Med all sin styrke strakk han seg ut og svingte beltet oppover igjen. Det hektet seg fast i mangrovegrenen over ham.
      Han tok tak i beltet med den andre hånda og begynte å dra seg ut av kvikksanden.
      Strålen fra en lommelykt blendet ham plutselig. «Hjelp meg!» ropte den yngste Hardy-gutten desperat.
      Skikkelsen som holdt lommelykten gikk bort til kanten av kvikksanden. Lysstrålen som blendet ham gjorde det umulig for Joe å finne ut av hvem det var, men han fikk et glimt av månelyset som reflekterte i en hvit hatt.
      Uten et ord tok skikkelsen tak i mangrovegrenen med en hånd. Joe strakk seg for å gripe tak i mannens ledige hånd.
      I stedet dro mannen i grenen med full styrke helt til den knakk i to biter. Deretter kastet han grenen fra seg i kvikksanden.
      «Vent!» ba Joe.
      Men mannen med den hvite hatten børstet bare støvet av hendene sine og gikk vekk.
      Joe forsøkte å bruke den ødelagte grenen til å dra seg ut av kvikksanden, men den var ikke lang nok til å nå den faste grunnen. Nå hadde Joe kvikksand ned til skuldrene. Han dyttet grenen dypt ned i kvikksanden, i håp om at det skulle dytte ham selv den andre veien oppover, men grenen nådde aldri bunnen.
      Kvikksanden nådde ham til haken nå. Han sank dypere, og Joe Hardy visste at han var i ferd med å gå tom for muligheter.

***

      «Navnet hans er Randy Stevens, og han bor her i Frog’s Peninsula,» informerte Frank Hardy til vakthavende pleier ved mottaket på sykehuset.
      «Og du er broren hans?» spurte sykepleieren.
      Frank følte seg ukomfortabel med å lyve på nytt. «Vel, jeg er … som en bror. Jeg er en nær venn.»
      «Legen sier han har noen dype kutt og muligens en lett hjernerystelse,» forklarte sykepleieren. «Hvor gammel er forresten vennen din?»
      «Atten,» svarte Frank.
      Sykepleieren tastet inn Randys navn på datamaskinen sin, for å se om sykehuset hadde en mappe på ham. «Ja, her har jeg ham. Randy Stevens, bor i 7 Manatee Lane. Han fjernet mandlene sine her i fjor.»
      «I fjor?» spurte Frank forvirret. Både han og de fleste av vennene hans hadde fått den samme operasjonen som barn. «Fikk han mandlene sine fjernet da han var sytten?»
      «Nei,» svarte sykepleieren, «da han var tretten.»
      Frank og sykepleieren utvekslet spørrende blikk. «Har du fødselsdatoen hans i mappen?» spurte Frank.
      «Skal vi se,» svarte pleieren. «Ifølge mappen fyller Randy Stevens femten om en uke.»
      Franks hjerne vrengte seg mens han forsøkte å finne ut av denne siste vendingen i det stadig mer innviklede mysteriet i Alligatorsumpen. «Takk skal du ha,» sa han til sykepleieren. «Hvor er den nærmeste telefonautomaten?»
      Frank tastet inn nummeret til politistasjonen i Frog’s Peninsula. Betjent Miles var ikke inne, og ingen hadde hørt fra henne den ettermiddagen.
      «Har dere noen anelse om hvor hun kan ha dratt?» spurte Frank betjenten i telefonen.
      «Hun gikk av jobb i ettiden i ettermiddag,» forklarte betjenten. «Hun sa hun skulle dra på rodeoen.»
      «Og det er alt hun sa?» presset Frank på.
      «Ja, det er alt hun sa,» bekreftet betjenten. Så la han til: «Å, vent. Hun sa hun ville stoppe ved marinaen for å dobbeltsjekke en sak først.»
      «Marinaen? Vel, takk, betjent,» sa Frank og la på. Enn så lenge måtte han drive med etterforskningen på egen hånd. Han skyndte seg bort til rommet hvor Randy var blitt plassert for å komme seg i bedre form.
      Lyset i Randys rom var slått av. Frank visste at han antakelig burde la tenåringen få hvile, men han trengte å få noen svar.
      «Randy?» sa Frank lavt. Han fikk ikke svar. «Randy?» Fortsatt ingen svar. Frank slo på lysbryteren ved siden av døren. Sykehussengen var tom. Randy Stevens var borte.

<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>