<< Tilbake til bokoversikt
      Neste kapittel >>

      Kapittel 1: TIL EVERGLADES

«Se opp for de trærne!» ropte Joe Hardy idet sjøflyet surret over mangrovegrenene og nesten berørte dem.
      «Yiha!» utbrøt Dusty Cole, og vendte nesen på det lille flyet oppover. «Jeg skremte deg vel ikke, Joe?»
      «Nei, herr Cole, egentlig ikke,» svarte Joe. Han strøk det blonde håret sitt tilbake og tørket svetten av øyenbrynene.
      «Dusty er en våghals, selv når han ikke rir rodeo,» ropte Chet Morton over motorbrølet. Chet og Frank Hardy hadde trykket seg sammen i flyets baksete.
      Chet hadde blitt invitert av sin venn Dusty Cole til å delta på Swampland-rodeoen, som skulle finne sted denne helgen, og han hadde spurt Frank og Joe om å bli med ham. Akkurat nå var de på vei til Dustys avsidesliggende fiskerleir i Alligatorsumpen, der de skulle bo under rodeoen.
      En flokk med hvite fugler fløy av gårde idet sjøflyet nærmet seg en av de tusen øyene som omkranset Everglades i det sørlige Florida.
      «Hegrer!» ropte Frank. Han kikket ned i reisehåndboken han hadde lånt med seg fra Bayport-biblioteket.
      «Noen andre som er sultne?» spurte Chet, og stakk en håndfull med potetchips inn i munnen. «Det kan være den siste skikkelige maten vi spiser på en stund.»
      «Du bør ta det med ro, Chet,» sa Joe med et smil, «ellers vil du ikke være i stand til å heise deg opp i salen til lassokonkurransen.»
      «Det går bra. Dette er de nye lavkarbo-chipsene,» forklarte Chet innimellom knasene. «Egentlig kan jeg spise dobbelt så mange av dem.»
      «Vi skal fylle opp med forsyninger her ved Swamplands handelsstasjon,» forsikret Dusty dem da flyet begynte nedstigningen, og satte kursen mot en stor dam midt i det viltvoksende sumpområdet.
      «Dette er som å lande på store vannski,» sa Frank mens han så vannet under nærme seg.
      «Det stemmer,» sa Dusty. «Sjøfly har løpere i stedet for hjul. Løperne, eller pontongene, kan flyte omtrent på samme måte som vannski.»
      Dusty førte pontongene ned til vannoverflaten og lot flyet gli mot Swamplands handelsstasjon, som bare var en trehytte liggende ved vannkanten. Den fungerte både som dagligvarebutikk og som utleie for båter og hester, og var den eneste kommersielle forretningen i Alligatorsumpen.
      Idet Chet fikk fast grunn under føttene, tok han øyeblikkelig fram et tau fra sekken sin og kastet lasso rundt en bryggestolpe. «Jeg har øvd meg på parkometre hjemme i Bayport. Jeg er klar for å taue inn en okse!»
      «Helt siden du møtte Chet og faren hans på den rodeoen i Wyoming sist sommer, har han vært opphengt i cowboyer,» sa Frank til Dusty.
      «Da har han kommet til rett plass,» svarte Dusty.
      Idet gruppen tråkket opp på inngangspartiet til butikken, kunne de høre sinte rop fra parkeringsplassen. Frank fikk øye på en innfødt amerikaner med langt, grått hår som holdt en jaktkniv mot halsen på en politikvinne.
      «Rør deg, og jeg kutter over strupen din,» truet mannen knurrende.
      «Hei, er du gal? Legg den ned!» skrek Joe ut, mens han og de andre løp mot de to.
      Da han så gruppen kom løpende, lot mannen konstabelen gå. «Dusty Cole!» ropte han lystig. «Hvordan går det?»
      «Bra, bare bra,» svarte Dusty da de var framme hos mannen.
      «Vent et øyeblikk,» sa Joe. «Kjenner du denne fyren?»
      «Hvem, Angus? Har kjent ham i noen-og-tyve år,» sa Dusty, og klappet mannen på skulderen. «Jeg har kjent Angus Tallwalker helt siden han åpnet Swamplands handelsstasjon.»
      «Hva var det du nettopp gjorde?» spurte Frank, fortsatt forvirret over Tallwalkers opptreden.
      «Jeg viste bare betjent Miles her hvordan en av ranerne holdt en kniv mot strupen min,» svarte Tallwalker, og lot kniven gli tilbake i sliren.
      «Ble du ranet?» spurte Joe.
      «Jepp,» sa Tallwalker. «To ranere brøt seg inn i et bankhvelv i Miami for et par dager siden – den dagen da det store uværet traff oss. Kom seg unna med en halv million dollar. Politiet satte opp veisperringer ved Frog’s Peninsula, den nærmeste lille byen her.»
      «Hva har det med deg å gjøre?» brøt Dusty inn.
      «Hvis du har et øyeblikks tålmodighet, skal jeg fortelle deg det,» sa Tallwalker ertende til vennen. «For å unngå veisperringene tok kjeltringene en annen vei, kom hit til handelsstasjonen, kvittet seg med bilen sin og truet til seg en av luftbåtene mine.»
      «En luftbåt kan ta seg gjennom sivgresset i bare noen få centimetere med vann,» forklarte Dusty. «En vifte blåser båten bortover overflaten.»
      Betjent Miles, som hadde ventet tålmodig, banket en blyant mot notatblokken sin. «La oss gå videre med etterforskningen. Du fortalte meg at du aldri fikk sett ansiktene til ranerne, stemmer det?» spurte hun Tallwalker.
      «Nei. De hadde på seg svarte hetter,» svarte Tallwalker.
      «Har de funnet ranernes båt?» spurte Frank.
      «Min båt, mener du vel,» rettet Tallwalker ham.
      «Nei,» sa Frank. «Jeg mener deres båt. Byen kalles Frog’s Peninsula – det betyr at den ligger på en halvøy, stemmer ikke det?» Tallwalker nikket. «Altså er vi omkranset av vann på tre kanter,» sa Frank. «Dersom kjeltringene kjørte ut på halvøya, ville de blitt stående fast med mindre de hadde en båt liggende og vente på dem.»
      Betjent Miles hevet øyenbrynene. «Godt poeng. Jeg skal kikke nærmere på det,» sa hun, og tok notater i blokken sin. «Leser dere mange krimbøker?»
      «Leser dem?» brøt Chet inn. «Frank og Joe løser mysterier! De har hjulpet politiet i hjembyen vår, Bayport, i dusinvis av saker, og jeg har vært en viktig bidragsyter –»
      «Men nå er vi på ferie, alle sammen,» avbrøt Joe ham. Han forsøkte å stoppe Chet før vennen rakk å si noe mer. Hardy-guttene foretrakk helst å ikke si for mye om hva de gjorde, i tilfelle de trengte å jobbe undercover.
      Det kom en lyd fra radioen i politibilen, og betjent Miles lente seg inn for å ta imot samtalen. «Det var Kystvakten. De har funnet den stjålne luftbåten din,» sa hun.
      «Hvor?» spurte Tallwalker.
      «På bunnen av Florida Bay, er jeg redd,» svarte betjent Miles. «Båten må ha kantret under uværet. Så langt fra land, og med flere meter høye bølger og sterke undervannsstrømninger, er det ingen sjanse for at ranerne kan ha overlevd.»
      Betjent Miles satte seg inn i bilen sin. «Jeg ville sette pris på om dere holdt dette for dere selv,» fortsatte hun. «Vi vil ikke ha hele verden strømmende hit i jakten på stjålet tyvegods verdt en halv million dollar.»
      Da politibilen var ute av syne, sa Frank: «Etter kartet i boken min å dømme er Florida Bay stor.»
      «Jepp. Den er nesten en del av Mexico-gulfen,» sa Dusty.
      «Hvorfor ville kjeltringene ta en liten luftbåt ut i åpent hav under en storm?» spurte Frank. «De måtte vite at den ville kantre.»
      «Kanskje de forsøkte å nå en øy,» foreslo Joe. «Eller de kunne ha tenkt seg hele veien til Cuba.»
      «Folk gjør ville ting når de er desperate,» fastslo Dusty. «Men dere, vi har vår egen fisk å fange. Frank, du blir med meg og Angus til stallen der borte.» Dusty pekte på et langt, smalt treskur på den andre siden av parkeringsplassen. «Joe, her er en handleliste. Du kan gå inn i butikken og begynne å samle varene. Og Chet –»
      Dusty snudde seg mot stedet der Chet hadde stått, men Chet var borte.
      Joe fikk øye på ham på en søppelplass ved siden av parkeringsplassen, der han øvde seg på lassoferdighetene sine ved å kaste tauet mot speilet på en gammel, rusten bil.
      Dørbjellen ringte idet Joe gikk inn i butikken. Han samlet sammen varer som han satte på disken, slik at de kunne ta dem med seg videre til fiskerleiren. Bjellen ringte bak ham, og Joe snudde seg og fikk øye på en høy og muskuløs mann med rødt hår og rufsete, rødt skjegg som sto i døråpningen.
      «Selger dere snorkelutstyr?» spurte den rødhårede mannen med en dyp stemme.
      «Jeg er ikke sikker,» svarte Joe. «Finnes det noe sted å snorkle i sumpene?»
      Joe forsøkte å være morsom, men den rødhårede mannen lo ikke. «Jeg er på vei til Key West,» mumlet han.
      «Key West?» spurte Joe. «Det er flere hundre kilometere herfra.»
      Den rødhårede mannen snerret. «Har dere snorkelutstyr eller ikke?»
      «Jeg jobber ikke her,» svarte Joe. «Men jeg syntes at jeg så noe utstyr på hyllen der borte,» la han til, og snudde seg mot baksiden av forretningen.
      Joe hørte dørbjellen ringe bak ham. Da han snudde seg igjen, var den rødhårede mannen borte. Hvorfor slikt hastverk? tenkte Joe for seg selv, og bestemte seg for å følge etter mannen for å få svaret.
      Joe fikk øye på mannen idet han entret en luftbåt ved enden av brygga. En annen mann sto oppreist i båten, med ryggen vendt mot Joe. Gutten kunne ikke se trekkene hans, men han la merke til at mannen hadde på seg en hvit cowboyhatt med bøyd brem og en sort og oransje fjær festet til seg.
      «Dette kommer aldri til å fungere,» hørte Joe den rødhårede mannen brumme irritert. Han gikk nedover brygga for bedre å iaktta den andre mannens ansikt, da noe plutselig snodde seg om beina hans. Før Joe visste ordet av det, var han hodestups på vei ut i sumpen.

<< Tilbake til bokoversikt
      Neste kapittel >>