Farlige forretninger


<< Tilbake til bokoversikt
      Neste kapittel >>

      Kapittel 1: BRANN!

«For en konsert!» sa Frank Hardy idet han manøvrerte familiens stasjonsvogn ut av parkeringsplassen ved samfunnshuset i Pine Beach.
      «’Iron Tiger’ var fantastiske. De er definitivt bedre live enn i studio,» sa broren Joe, «og ’Blaster Boys’ var et perfekt oppvarmingsband.»
      «Perfekt,» samtykket Frank.
      Franks kjæreste, Callie Shaw, brøt inn: «Og dere ville ikke engang dra!»
      «Det var fordi Frank var redd for at han som 18-åring ville være den eldste personen i hele salen,» sa Joes kjæreste, Iola Morton, i en ertende tone.
      «Ja, og hva var det jeg sa?» sa Frank med et glis. «Gjennomsnittsalderen blant ungene der inne kunne ikke ha vært mer enn 14 år.»
      Iola kikket ut av vinduet på den stillestående trafikken. «Dersom de ungene var så unge, hvor kommer alle disse bilene fra?» spurte hun retorisk. «De måtte kjøre for å komme hit, noe som igjen betyr at de er gamle nok til å ha sertifikatet.»
      «Ikke nødvendigvis,» svarte Frank henne. «Foreldrene deres kjørte dem antakelig hit.»
      «Faktisk la jeg merke til flere inne på konserten som så gamle nok ut til å kunne være foreldrene våre,» skjøt Callie inn.
      Frank styrte bilen noen meter fremover, før han måtte stoppe igjen.
      «Denne trafikken er utrolig,» sa Joe.
      «Kanskje vi må bli værende her hele kvelden,» svarte Callie med et stønn. «Med denne farten kommer vi oss aldri tilbake til Bayport.»
      «Vel, jeg har uansett ikke noe bedre å ta meg til,» sa Iola. «Når jeg kommer hjem må jeg uansett høre Chet fortelle om hvor glad han er for å være en del av Troverdige Tenåringer.»
      De tre andre i bilen snudde seg mot Iola.
      «Har broren din blitt med Troverdige Tenåringer?» sa Joe vantro.
      «Mener du at han ikke har fortalt det til dere?» Iola sperret opp de grønne øynene sine. «Da håper jeg ikke han blir sint på meg for at jeg sa noe.»
      «Jeg har hørt at de er en ambisiøs gjeng,» sa Frank. «Chet er da vel for avslappet for dem?»
      «Hei, dere tre. Hva er Troverdige Tenåringer?» spurte Callie.
      «Troverdige Tenåringer er en landsdekkende salgsorganisasjon som ble dannet tilbake på 50-tallet,» forklarte Frank. «Det er voksne som driver firmaet, men hele salgsstyrken består av ungdommer mellom 16 og 19 år. Etter det kan en selger fortsette som lederaspirant.»
      «Men hva selger de?» ville Callie vite.
      «Husholdningsprodukter og hygieneartikler som shampoo og kosmetikk,» svarte Iola. «Troverdige Tenåringer selger produkter på vegne av selskapet Troverdige Hjem.»
      Mens de snakket løste trafikken seg noe opp, og bilene begynte å bevege seg i et sakte, men stødig tempo. Avkjørselen mot Bayport dukket opp foran dem. Frank la bilen over i høyrefilen i den fire felts motorveien.
      «Chet er helt oppstemt fordi han har fått seg en deltidsjobb og ikke trenger å bekymre seg for hva han skal ta seg til i sommer,» fortalte Iola de andre. «Problemet er at han kan tjene ekstra bonuspenger ved å rekruttere andre tenåringer og motta en prosentandel av salgene deres.»
      «Å, nei!» sa Joe med et stønn. «Jeg håper han ikke forsøker å rekruttere oss!»
      «Det kan du håndtere,» sa Frank. «Du som er så god til å unngå taklinger på fotballbanen bør ikke ha noen problemer med å utmanøvrere Chet.»
      Chet Morton fant seg til stadighet en ny hobby eller beskjeftigelse. Inntil nå hadde han vanligvis unngått enhver form for organiserte aktiviteter, med et hederlig unntak av fotballaget ved Bayports høyere skole. Frank og Joe, som var Chets lagkamerater og hans beste venner, fulgte med stilltiende fornøyelse med på at han hoppet fra aktivitet til aktivitet. Til tider sjonglerte han til og med mellom flere aktiviteter på én gang.
      «Det er godt at Chet ikke skifter ut venner på samme måte som han skifter ut hobbyer,» kommenterte Frank. «Ellers ville han ha vært innom alle vennegjengene på skolen for lenge siden.»
      «Gi ham litt tid,» sa Callie med et glimt i øyet. «Husk at sommeren bare så vidt har startet. Og hvis Troverdige Tenåringer er så ambisiøse som du sier at de er… –»
      Før hun rakk å fullføre setningen, kom plutselig en rød sportsbil med sort tak brasende bakfra, på innsiden av veibanen i en enorm hastighet, og smøg seg forbi Hardyenes bil. Den sneiet inn i bilen foran dem, skrenset inn på veien igjen, og forsvant videre inn i lyskrysset uten å bry seg om det røde trafikklyset.
      «Oj, sann!» sa Joe. «Hva er det han tror han driver med?»
      «For en galning!» raste Callie.
      «Fikk du øye på føreren?» spurte Iola.
      «Bare et raskt glimt,» sa Frank. «Han hadde rødt hår, og jeg tror det satt en mørkhåret pike ved siden av ham.»
      «De hadde det sannelig travelt,» sa Callie.
      «Ja,» svarte Joe, «de var travelt opptatt med å havne i en trafikkulykke.»
      Ved lyskrysset fortsatte veien i flere ulike retninger. Trafikken løste seg opp, og Frank, Joe og pikene var snart på full vei hjemover mot Bayport.
      Joe styrte Iola tilbake til det tidligere samtaleemnet. «Har Chet mast om at du skal bli med i Troverdige Tenåringer?» spurte han henne.
      «Vel, han har hintet om at han gjerne skulle sett meg bli med på et av møtene deres,» svarte Iola. «Hva kaller de dem? Jo, ’salgaton’.»
      Hun snudde seg mot Callie. «Og jeg er sikker på at han ville synes det var greit om du ble med meg.»
      «Jeg?» sa Callie, og lot som om hun var sjokkert. «Glem det. Jeg kunne ikke solgt eikenøtter til et ekorn om vinteren.»
      «Å, jeg vet ikke det. Ifølge Chet blir du aldri den samme etter at Bob Goodrich, den lokale lederen, har fått grepet på deg.»
      «På en god eller en dårlig måte?» spurte Frank.
      «Det må du finne ut av selv,» ertet Iola, og fortsatte: «Hvordan synes dere gutter at Chet oppfører seg for tiden?»
      «Det er vanskelig å si,» svarte Frank. «Vi ser ham knapt. Og nå forstår jeg hvorfor.»
      «Jeg har hørt at Troverdige Tenåringer driver med heldagsarrangementer hvor de rekrutterer nye selgere og forsøker å overbevise deg om at meningen med livet er å selge Troverdig-produkter,» sa Joe. «Jeg håper bare ikke at Chet har falt for den typen hjernevask.»
      «Hei, når har Chet noen gang falt for noe?» vitset Frank.
      Alle lo. Chets beskjeftigelser hadde en tendens til å få noen ganske overraskende konsekvenser, og ofte måtte han ty til Hardy-guttene for å hjelpe ham ut av vanskelighetene han hadde skaffet seg.
      «Er vi ikke forresten ganske nære Troverdige Hjems hovedkvarter nå?» spurte Joe.
      Frank nikket. «Det ligger like ved neste sidevei vi kommer til.»
      «Kan vi ikke sjekke det ut?» foreslo Callie. «Jeg har aldri vært der før.»
      «Det kan vi godt,» sa Frank. «Men det er ikke mye å se på. Det er bare et stort varehus utstyrt med kontorer og et auditorium. Frank skiftet fil for å kunne svinge til venstre og inn på Industriveien. Troverdige Hjem-komplekset lå i Pine Beachs industriområde i utkanten av byen.
      Da de nærmet seg avkjøringen lyste billyktene på omrisset av en ung mann som sprang over veibanen fra venstre side. Han var akkurat langt nok unna til at det ikke var fare for at de kunne treffe ham, men Frank slakket uansett ned på farten. Mannen forsvant inn i noen høye busker på høyre side av veien før Hardy-guttene eller pikene fikk sett nærmere på ham.
      «Hva gir du meg? Han gadd ikke engang se seg om etter biler før han løp over,» sa Frank. «Jeg lurer på hvorfor han hadde det så travelt.»
      «Om jeg får kloa i ham,» sa Joe sint, «skal jeg sørge for at han ikke gjør noe så idiotisk igjen. I hvert fall ikke foran vår bil!»
      Frank smilte av brorens vanlige rasende reaksjon. Noen ganger ertet han Joe og sa at han burde vært rødhåret i stedet for blond, ettersom rødhårede hadde et rykte på seg for å ha en kort lunte. Da ertet Joe ham gjerne tilbake og sa at han var overrasket over at brorens mørke hår ikke allerede var grått, med tanke på alle de faderlige rådene han ga ham.
      Frank satte opp farten igjen og svingte av til venstre, inn på Industriveien. Foran dem lå flere store bygninger. På taket ved et av dem var det plassert et stort skilt.
      «Troverdige Hjem,» leste Joe. «Ikke mye å se… –»
      Men mens han snakket druknet ordene i et dempet brøl. Skiltet ble revet løs fra bygningen, og et flammehav steg opp fra taket.


<< Tilbake til bokoversikt
      Neste kapittel >>

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar

 
Design by Free WordPress Themes | Bloggerized by Lasantha - Premium Blogger Themes | Macys Printable Coupons