Dødelig farvann


<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

      Kapittel 10: SELSKAP I SJØEN

«Dette må være en feil!» utbrøt Anita. «Hvordan kan Waldo Payne ha undertegnet dødsattesten? Han var sjømann, ikke lege.»
      Fru Pritchett gikk bort til et av de andre arkivskapene og dro frem en ny mappe. «Han var faktisk ingen av delene,» sa hun. «Ifølge våre ansettelsesnotater jobbet han med ikke-medisinske arbeidsoppgaver her. Han var ansatt fra 1944 og ut 1946.»
      «Det gir ikke mening,» fastholdt Anita. «Waldo Payne var i Kystvakten, akkurat som bestefar. De ble venner like etter krigen.»
      «Kanskje det finnes to forskjellige Waldo Payne,» foreslo fru Pritchett.
      «Det ville vært et nokså utrolig sammentreff,» mente Joe. «Kan det være at han var i Kystvakten samtidig som han jobbet på sykehuset?»
      Franks hode konsentrerte seg om noe annet. «Skal ikke en dødsattest signeres av en lege? Hvilken lege var det som behandlet Krueger?»
      Han bladde selv gjennom tyskerens journaler, og fant navnene til flere doktorer. «Jobber noen av dem fortsatt her?»
      Fru Pritchett ristet på hodet. «De pensjonerte seg for flere år siden, alle sammen. Jeg vet ikke hvor noen av dem befinner seg nå.»
      De gikk gjennom journalene en stund til, men fant ikke noe annet å sette fingeren på. Etter å ha takket fru Pritchett for hjelpen, forlot de sykehuset.
      «Payne har en del å forklare,» sa Anita idet de hoppet inn i Jeepen igjen. «Han fortalte garantert aldri bestefar at han var den som signerte Kruegers dødsattest.» Hun gyste. «Det virker som en ganske viktig detalj å utelate.»
      «Hvor skal vi?» spurte Joe da Anita kjørte Jeepen ut av parkeringsplassen og satte retning ut av byen.
      «Til Jacksonville,» svarte Anita. «For å snakke med Waldo Payne på nytt.»
      Til tross for rushtrafikken nådde de Paynes leilighet før solen hadde gått ned for dagen. Nok en gang svarte ikke Payne da de ringte på dørklokken, og denne gangen var han ikke i svømmebassenget på baksiden heller. De bestemte seg for å spise middag, og heller prøve igjen senere.
      Flere timer senere var Payne fortsatt ikke hjemme. I mellomtiden hadde de dratt til Anitas hus for å plukke opp posten, og hadde også stoppet innom naboens hus for å se til Baloo. Det begynte å bli sent.
      Frank kikket på klokken. «Vi burde komme oss tilbake til St. Augustine. Husk at vi skal ut og dykke i morgen. Vi får forsøke oss hos Payne igjen senere.»
      Joe meldte seg frivillig til å kjøre tilbake til St. Augustine. Han hadde sett hvordan de siste dagene hadde tæret på Anitas krefter, og mente at hun trengte litt hvile. Hun ble sittende i baksetet, fortapt i sine egne tanker. Det var nesten midnatt da de ankom motellet, så de gikk rett til rommene sine.
      De våknet før soloppgang neste morgen, og kjørte ned til dykkerbutikken. Gwen viste dem morgenavisen idet de gikk inn. «Gratulerer,» sa hun til dem. «Dere er berømte.»
      Avisforsiden viste et bilde av den lille gutten de hadde reddet, stående ved siden av moren. «Ukjente helter redder gutt fra alligator», lød overskriften.
      Frank himlet med øynene. «Godt vi stakk av da vi gjorde,» sa han.
      Joe hadde et drømmende uttrykk i øynene. «Jeg vet ikke. Dette kunne blitt det store gjennombruddet mitt. Kanskje de ville stelt i stand en parade for meg. Borgermesteren kunne gitt meg bynøklene. For ikke å snakke om muligheter for tv-roller, talkshow... –»
      Gwen dyttet to dykkertanker i baken hans. «Gi deg,» sa hun. «Vi har utstyr vi må få lastet i båten.»
      Mens de kjørte ut mot stedet der de mente ubåtvraket lå, gikk Gwen gjennom de viktigste utfordringene i jakten på sunkne skip. «Det tar vanligvis mange år, som bestefaren din fikk erfare. Først må du gå gjennom rapporter fra øyenvitner, notater fra sjøfolk, alt du kan finne. Vraket var antakelig en fare for skipstrafikken i tiden etter at det sank, før det brøt sammen, så du må se på historiske opplysninger. Først når du har smalnet inn det mulige området til noen få kvadratkilometer, kan du saumfare det skikkelig. Til det finnes det instrumenter som kan hjelpe deg; sonarapparater, magnetometere og dybdesøkere, blant annet. Men ingen av dem er feilfrie.»
      «Dersom bestefar og Sculley fant vraket, ville de ha satt ut en bøye for å markere stedet,» sa Anita.
      «Riktig,» sa Anita med et nikk. «Dersom vi kan komme oss til riktig område burde vi være i stand til å finne bøyen, men selv det kan ta litt tid.»
      Gwen plukket opp et instrument som for Frank lignet på en blanding av et teleskop og en vinkelmåler, og løftet det opp mot øyet sitt. «Før jeg begynte å bruke LORAN-radiosignaler, brukte jeg denne sekstanten for å notere ned stedene jeg dykket på, inkludert Skeleton Key Rock. Det er ganske gammeldags, men det fungerer.»
      «Hvordan gjør du det?» spurte Frank.
      «Jeg bruker denne trearmede vinkelmåleren for å måle opp to tilstøtende vinkler,» forklarte Gwen. «Så velger jeg ut tre punkter på land, tegner opp en linje mot hver av dem, og noterer ned vinklene for å markere punktet hvor linjene møtes.»
      Etter å ha notert ned målingene fra sekstanten, lette de gjennom havbunnen ved hjelp av en dybdesøker som var plassert i bunnen av båten før Gwen droppet en bøye i sjøen.
      «Vi starter letingen her. Dersom vi har gjort alt riktig, bør det finnes en annen bøye i nærheten som markerer hvor ubåten befinner seg.»
      «Jeg forstår det ikke,» sa Joe. «Dersom du har dykket her mange ganger tidligere, hvor har du ikke funnet ubåten selv?»
      Anita trakk på skuldrene. «Det er ikke noe du bare dumper borti uten at du leter etter det. Akkurat nå er vi omtrent to og en halv mil sør for der bestefar trodde vraket skulle ligge.»
      «Det er lett å gå glipp av ting når du er under vann,» la Frank til. «Jeg leste en artikkel om en skattejeger som fant et spansk skip som hadde sunket med gullbarrer for millioner av dollar om bord. Han fant et moderne dykkerspyd mindre enn 15 meter unna vraket. Noen hadde svømt rett forbi uten å legge merke til det.»
      Søket etter bøyen tok tid, akkurat som Gwen hadde sagt. De senket stadig flere bøyer i vannet for å kunne orientere seg skikkelig, og sveipet deretter parallelt gjennom området. Selv om de fortsatt håpet å finne bøyen som Mann hadde etterlatt seg for å markere ubåtvraket, fortsatte de også å lese av resultatene fra dybdesøkeren.
      Det var tidlig på ettermiddagen, og skyene hadde samlet seg over dem, da Anita ropte ut fra det øvre dekket. «Der er den! Jeg kan se den!»
      Frank og Joe kjente spenningen stige da de senket ankeret, mens Gwen brukte både sekstanten og LORAN-apparatet for å notere ned bøyens eksakte posisjon. Frank hadde en følelse av at de endelig nærmet seg nøkkelen til mysteriet. Ville de finne ubåten nede i dypet under dem? funderte han. Og hva ville de i så fall finne inni vraket?
      Joe slet med å lytte til Gwens formaninger mens han samlet sammen dykkerutstyret sitt.
      «Dette dykket blir ikke enkelt,» sa hun. «Vi skal ned på 130 fots dybde, eller 40 meter, som betyr at vi må ta pauser underveis for å dekompresjonere. Luften vil ikke vare like lenge som sist, og dere må være på vakt mot nitrogennarkose.»
      «Nitrogen-hva-for-noe?» spurte Joe.
      «I dype dykk kan den konsentrerte nitrogenen du puster inn ha en merkelig, forgiftende effekt,» sa Gwen. «Noen dykkere blir disorientert, eller mister dømmekraften og tar forhastede beslutninger. Noen ganger får det farlige konsekvenser.»
      «Det ville være så ulikt Joe,» ertet Anita. «Å miste dømmekraften og ta forhastede beslutninger, mener jeg.»
      «Vi må passe på hverandre,» sa Gwen. «Og til slutt, ikke glem at risikoen øker betraktelig dersom noen av oss tar seg inn i vraket.»
      De dro på seg dykkerutstyret i taushet. Selv Joe visste at Gwen hadde rett. Dype dykk var langt farligere, for det var ikke bare å stige til overflaten i en nødssituasjon. Man måtte gå langsomt oppover og ta pauser for at nitrogenbalansen i blodet skulle holde seg jevn.
      «Vi fester en nødtank med oksygen til ankertauet,» sa Gwen. «Hvis noen er i ferd med å gå tom for luft når vi stiger til overflaten igjen, kan de puste fra den.»
      Joe og Anita var de første uti vannet, og ble raskt fulgt av Frank og Gwen. De brukte hendene til å trekke seg ned med ankertauet, og kjempet samtidig mot undervannsstrømmene. Jo dypere de dykket dess kaldere ble vannet, og Frank var glad for at han hadde våtdrakt på seg.
      Da de nådde bunnen klarte ikke Frank å la være å bli bergtatt av den uhyggelige stemningen. Over ham hadde vannet en svak, mørkeblå farge, men langs bunnen gled horisonten ut i bekmørke.
      Omrisset av noe gedigent strakk seg langs bunnen foran dem. Til å begynne med skjønte ikke Frank hva det var, for det lå halvt begravet i sandbunnen og opp-ned.
      Omtrent 15 meter bortenfor dem, dekker av koraller og skjell, lå skjelettet av en massiv ubåt fra krigstiden.
      Joe klarte ikke å la være å tenke at de var på vei mot en eneste stor stålkiste da han og Anita ledet vei mot ubåten. Den første delen de nådde var kommandotårnet som egentlig reiste seg opp fra den midtre delen av skroget, men som nå hadde løsnet fra ubåten der den lå på siden, dekket av sjøgress og alger.
      Joe svømte nærmere og børstet vekk planteveksten som hadde grodd langs skroget under vann. Han lyste med lykten, og skimtet tallet «9». Anita kikket på ham, øynene hennes var fylt med spørsmål. Men da de fortsatte å børste vekk algene, ble mistanken hans bare forsterket. De hadde funnet feil ubåt. Dette var ikke U-317, det var U-599!
      Frank og Gwen hadde svømt bort til dem nå. I et øyeblikk fløt alle rundt i vannet, lamslått av oppdagelsen. Stillheten under vann forsterket lyden av deres egen pust mens de tok funnet inn over seg.
      Frank var den første som tok seg sammen. Han og Gwen startet å svømme mot baugen. Uansett hvilken ubåt det var de hadde funnet, var han fast bestemt på å utforske den.
      Etter om lag ti meter nådde de et svært hull i skroget. Mørket sluket lyset fra strålen da han rettet lykten ned i hullet. Frank hadde ikke klaustrofobi, men plutselig følte han ingen trang til å svømme inn dit.
      Men samtidig lokket nysgjerrigheten ham inn, og han kunne se at Gwen, på tross av alle advarsler, tenkte på det samme. Hun langet et tau over mot ham, og han kilte enden av tauet sikkert fast i det ytre hullet.
      Frank gikk inn i ubåten med beina først, halvt krabbende, halvt snublende. Gwen fulgte etter. På innsiden av skroget var det enda mer klaustrofobisk enn hva Frank hadde klart å forestille seg. Det var akkurat som i en grav, tenkte han, bare at denne graven var fylt med skjell, fisk og – hvem visste hva annet som befant seg her?
      Han hadde hørt alt for mange historier om dykkere som svømte seg vill og ble sittende fast i skipsvrak, av og til bare noen meter ifra redningen. Enhver bevegelse kunne sparke opp bunnslam som ville gjøre det umulig å se noe fremfor seg. Selv med et tau måtte de være forsiktig så de ikke ble separert eller forsvant fra hverandre.
      De beveget seg fremover, mer ved å dytte seg frem med armene enn ved sparke ifra, for å unngå å sparke løs sanden. Etter fem meter stoppet de. Frank hadde allerede mistet retningssansen. Det eneste han kunne se da han svingte lykten i en halvbue rundt seg var alger og svart metall.
      Så frøs han til, da lykten sendte lysstrålene i retningen de hadde kommet fra. Noe glimtet i lysstrålene like ved åpningen de hadde tatt seg gjennom. Han gjenkjente ribbein, tenner og det innsunkne tomrommet fra det som en gang hadde vært to øyne. De fillete restene av en uniform dekket fortsatt ribbeina.
      Det var et menneskeskjelett.
      Gwen grep tak i armen hans. Øynene hennes var store som tinntallerkener. Frank følte redselen selv også, da han innså at de måtte svømme rett forbi skjelettet for å komme seg ut igjen.
      Da så han noe som rørte på seg i de mørke skyggene. Det gikk kaldt oppover ryggen hans da en sortkledd dykker dukket opp og blokkerte utgangen. Frank og Gwen rørte seg ikke. Hjertene deres hamret idet dykkeren løftet opp en harpun og rettet den direkte mot dem.
      I et grusomt øyeblikk var det ingen som rørte på seg. Frank og Gwen ville ikke oppjage den andre dykkeren, for de visste at enhver tabbe kunne få dem drept.
      Den sortkledde dykkeren virket også usikker på hva han skulle foreta seg. Han rygget bakover mot utgangen, mens han fortsatt pekte mot dem med harpunen. Men han så ikke hvor han beveget seg. Han var ikke klar over det selv, men Frank så at han rygget rett inn i skjelettet.
      Det var akkurat som om skjelettet strakk seg ut for å omfavne dykkeren da han nådde det. Beinrestene av hånden la seg over masken hans.
      Dykkeren slo armene vilt rundt seg for å komme seg løs. I panikken trakk han av, og harpunen sendte et dødelig skudd rett mot Frank.


<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar

 
Design by Free WordPress Themes | Bloggerized by Lasantha - Premium Blogger Themes | Macys Printable Coupons