Dødelig farvann


<< Forrige kapittel
      Tilbake til bokoversikt >>

      Kapittel 16: REDDET

Samtlige i rommet frøs til is og så på Joe i vantro. Hodet hans var rødt av et kutt i pannen, øynene var blanke, og ansiktet hadde en bestemt mine.
      «Godt, godt,» sa Stachel til slutt. Et steds fra hentet han frem en liten revolver og siktet den rett mot dykkertankene i Joes hender. «Hvis det er slik du vil ha det, får vi dø sammen. Jeg nektet å overgi meg i 1945, da landet mitt gikk tapte krigen, og jeg vil ikke overgi meg nå heller.»
      Ved siden av seg hørte Frank at Anita holdt pusten. Et øyeblikk innså han at han ikke pustet, han heller. De satt alle paralyserte og fulgte med mens Stachel og Joe stirret i hverandres øyne.
      De fant Frank tilbake til sansene sine igjen. Selv om hendene og føttene hans var bundet, begynte han å vri seg på gulvet fremover mot Stachels rullestol. Han visste at Carlos og Fritz kunne se ham, men selv ikke de sa noe.
      Da han kom i riktig posisjon bak rullestolen, rullet han over på ryggen og krummet beina. Så kikket han tilbake mot Anita og formet ett eneste ord med munnen.
      Hun oppfattet hva han mente, og slapp løs et skrik som fikk blodet til å fryse til is.
      Stachel snudde rullestolen sin bare et øyeblikk, men det var alt det Frank trengte. Han skjøt beina sine fremover og slo Stachels stol overende.
      Plutselig badet kabinen i lys, og en stemme runget gjennom en høyttaler: «Dette er politiet. Kom ut med hendene i været!»
      Fritz løp over rommet og grep tak i Anita, men Joe var raskt over ham og dyttet ham unna. Demas forsøkte også å streve seg på beina, selv om han var bundet på hender og føtter, men Frank sparket mot ham, og sparket sendte ham i bakken igjen.
      Sekundet senere strømmet det flere politimenn inn i rommet. «Ikke rør dere!» kommanderte de. Fritz, Carlos og Stachel innså nederlaget og løftet hendene over hodet, før de ble ført ut av kabinen. Demas ble dratt etter dem.
      Ted Branson og Gwen ropte mot dem fra politibåten idet Hardy-guttene og vennene deres kom seg ut på dekk. Så snart de var over i politibåten, løp Gwen frem og klemte rundt Anita.
      «Jeg var så bekymret for dere! Anita forlot dykkerbutikken for å hente litt mat, og kom aldri tilbake,» forklarte hun. «Jeg tilkalte politiet, og deretter ringte jeg Ted Branson.»
      «En av motellgjestene hadde allerede klaget på Demas og Carlos,» fortsatte Branson, «så motellbetjeningen førte oss rett til bungalowen de hadde leid.»
      «Derfra var det ikke så vanskelig å forstå hvor vi kunne finne dere,» forklarte Gwen. «Vi kom så snart vi kunne.»
      Gwen smilte mot Anita. «Og jeg har forresten viktige nyheter å bringe deg. Kystvakten plukket opp bestefaren din for et par dager siden, nesten åtte mil lengre syd herfra. Han gikk ikke ned med båten sin likevel! Han var nesten bevisstløs da de plukket ham opp. Han hadde drevet av sted i redningsvesten sin i dagesvis, og i flere dager visste de ikke engang hvem han var. Men de sier han kommer til å bli helt bra igjen.»
      Anita klemte Gwen hardere, før hun brast i gråt i Gwens armer. «Han blir bra igjen,» sa hun, igjen og igjen. Alle følelsene som hadde bygget seg opp de siste dagene strømmet ut av henne. «Jeg kan ikke tro det, etter alt som har skjedd, at han blir bra igjen! På en måte trodde jeg det hele tiden, men jeg var så redd.»
      Så snudde hun seg mot Frank og Joe. «Jeg har dere to å takke, mer enn noen andre.»
      «Det var ingenting,» begynte Frank.
      «Det var alt!» sa hun. Hun fikk tak i Joes blikk og ga ham et langt smil. Han smilte tilbake. «Takk for alt sammen,» sa hun igjen, med en stemme som knapt var noe mer enn hvisking.

Flere dager senere satt en blid gruppe med mennesker på stranden nord for St. Augustine. Alvin Mann var nettopp skrevet ut fra sykehuset, og nøt sin første dag på utsiden. Han var fortsatt solbrent etter prøvelsene han hadde vært gjennom, og dekket seg med presenning for å beskytte seg mot solen, men Hardyene kunne se at han var ved friskt mot.
      «Du burde virkelig holde deg inne, bestefar,» sa Anita og smilte mot ham.
      «Nonsens,» gryntet Mann. «Prøver du å bli kvitt meg allerede? Ingenting renser sjelen bedre enn en dag i solen. Dette er all medisin jeg trenger.»
      «Du vet hva legene har sagt,» minnet Gwen ham om.
      «Leger!» brøt Mann ut. «Jeg tok ikke imot ordre fra en bande med banditter, ikke engang da de hadde pistolene sine rettet mot hodet mitt, og jeg tar ikke imot ordre fra noen leger heller.»
      «Det er en ting jeg har lurt på,» sa Frank. «Hvordan overlevde du eksplosjonen da Demas skjøt hull i gasstanken?»
      «Jeg var ikke engang om bord på båten da den eksploderte. Jeg hoppet ut i vannet lenge før den sank. Jeg kan ikke skjønne annet enn at Demas forårsaket eksplosjonen slik at han kunne hevde at jeg var død. Han ville ikke innrømme for de andre at han hadde bommet på meg.»
      «Har du hørt noe nytt om gullet?» spurte Joe.
      «Det meste av det vil antakelig gå til advokater,» sa Mann. «Det er mange som krangler om det. Et par norske banker mener at de har retten til det, ettersom det var deres til å begynne med. Staten Florida vil ha sin del, de også. Men totalt er det verdt flere hundre millioner dollar. Om vi bare får en liten del av det, er det likevel mer enn nok for oss. Mer enn vi noen gang kunne drømt om. Og vi vil selvfølgelig gi dere to en fin belønning.»
      «Det er ikke nødvendig,» sa Joe. «Dette eventyret har vært belønning nok. Det, og vissheten om at dere er trygge, alle sammen.»
      «Det er vi,» gliste Anita. «Og vi har store planer også. Herr Groves, eieren av dykkerbutikken, har fortalt at han vil pensjonere seg. Så Gwen og jeg skal kjøpe butikken sammen. Gwen kan fortsette med dykkerbeskjeftigelsen sin, og jeg kan flytte filmproduksjonen min under vannet. Jeg har idéer til flere dokumentarer, kanskje til og med en spillefilm.»
      «En spillefilm!» utbrøt Joe. «Det høres flott ut! Kanskje Frank og jeg kan spille hovedrollene!»
      «Og denne gangen kan pressen til og med få navnene våre,» la Frank til med en latter.
      «Bare én ting,» sa Joe. «Hvilket navn skal stå først i rulleteksten?»
      «Respekter de eldre, lillebror,» sa Frank. Han slo et spøkefullt slag mot Joe, og jaget ham bortover stranden, mens bestefar og barnebarn så på med latter.


<< Forrige kapittel
      Tilbake til bokoversikt >>

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar

 
Design by Free WordPress Themes | Bloggerized by Lasantha - Premium Blogger Themes | Macys Printable Coupons