Dødelig farvann


<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

      Kapittel 14: SELVMORDSOPPDRAGET

«Tuller du med meg?» ropte Joe. «Hvorfor skulle vi hjelpe dere?»
      Stachel pekte på Anita og Dennis. «Dersom dere lykkes, og vi klarer å heve godset vårt fra ubåten, skal disse to få lov til å leve. Vi setter dem av på land etter at vi har rømt unna.»
      Anita ristet på hodet. «Ikke gjør det,» sa hun.
      Frank og Joe nølte, og forsøkte å avgjøre om de kunne stole på at Stachel ville holde løftet sitt.
      «Dere har i virkeligheten ikke noe valg,» sa Stachel rolig. «Folk som dere har aldri noe valg. Dere gjør alltid det heroiske. Det er svakheten deres. Dere er forutsigbare.»
      Fritz smilte mot dem. «Dere får trøste dere med at dere får en historisk død. Dere blir de siste falne i 2. verdenskrig.»
      «La meg dykke sammen med dem,» ba Anita.
      «Det går ikke,» sa Fritz. «Vi trenger deg som forsikring. Uten deg i vår besittelse, kan vi ikke være sikre på at guttene våre her vil gjøre det rette.»
      «Så la meg dykke med dem,» meldte Dennis Branson seg. «Jeg er unyttig som forsikring. Frank og Joe ville antakelig gladelig kastet meg til haiene etter rotet jeg har stelt i stand.»
      «Godt, godt,» sa Stachel fornøyd. «Enda bedre, faktisk. Tre av dere vil ha større sjanse til å lykkes enn to.»
      «Det begynner å bli mørkt,» sa Joe, som forsøkte å kjøpe seg mer tid i håp om at Ted Branson eller Gwen hadde tilkalt politiet. «Kan vi ikke i det minste vente til i morgen tidlig?»
      «Godt forsøk,» svarte Fritz, «men inni ubåten er det alltid mørkt. Hvem bryr seg om hva klokken er?»
      «Jeg liker fortsatt ikke dette,» mumlet Demas. «Vi utstyrer disse guttene med sprengstoff og sender dem over bord. Hvordan vet vi at de ikke bruker eksplosivene til å senke oss, på tross av jenta?»
      «Så snart de er i vannet hever vi anker og seiler unna,» svarte Fritz. «Når vi hører eksplosjonen kommer vi tilbake og plukker opp gullet.»
      «Disse tre heltene har ikke annet valg enn å arbeide for oss,» sa Stachel og nikket. «Deres eneste mulighet ville være å kvitte seg med sprengstoffet og svømme vekk bare for å drukne som feiginger, vel vitende om at venninnen deres ville lide samme skjebne. Bedre å dø raskt i en eksplosjon, med en mulighet for å redde venninnens liv.»
      «Hvordan detonerer vi sprengstoffet?» spurte Frank.
      «Ikke bekymre dere for det,» sa Carlos. «Jeg kobler dem til dykkertankene deres. Datamaskinen på tankene er programmert med en alarm som uler når luften er i ferd med å tømmes. Detonatoren blir koblet til maskinen, slik at når alarmen går – bang!
      Demas gliste mot dem. «Kan det bli enklere? Det eneste dere må gjøre for å detonere bomben er å puste.»

Carlos trengte tid på å feste sprengstoffet til dykkertankene, så Hardyene og Dennis hadde noen få timer på seg til å forberede seg på oppdraget.
      Frank gruet seg til å vende tilbake til innsiden av ubåten. Han mintes det fryktinngytende mørket, følelsen av å være fanget, og den totale mangelen på oversikt takket være mudderet og bunnslammet som gjorde det umulig å se noe.
      For å gi dem mer tid til å nå torpedorommet, fortalte Carlos dem, fikk de med seg hver sin ekstratank fylt med en oksygenrik blanding som kaltes nitrox, i stedet for luft. Dette ville redusere farene som fulgte ved å bruke nitrogen, og øke tiden de hadde til rådighet nede på bunnen.
      Likevel innså Frank at Demas beskrivelse av jobben som et selvmordsoppdrag var ganske passende. På 130 fots dybde ville selv ikke ekstratanken var i mer enn en time, og selv om de nådde torpedorommet med god margin måtte de fortsatt ofre resten av luften for å detonere sprengstoffet.
      Stachel tegnet opp en enkel skisse av ubåtens plantegning mens de ventet. «Fra hovedkontrollrommet må dere ta dere fremover gjennom mannskapets lugarer,» forklarte han. «Ta med dere et brekkjern for å bryte opp døren til torpedorommet, som antakelig er forseglet.»
      Frank lyttet nøye, men han visste at når de først var inni ubåten ville det vanskelig å holde oversikt over hvor de var. For å nå torpedorommet måtte de stole på kompasset – og på flaksen.
      Rett etter midnatt hadde Carlos tankene deres klare. Metallrørene med sprengstoffet er sveiset til bunnen av oksygentankene,» forklarte han. «Hver av dere har med dere en ladning som eksploderer så fort lufttrykket er nede i 300 psi. Ikke forsøk å løsne sprengstoffet fra tankene,» advarte han. «De er veldig sensitive. Ethvert forsøk på å tvinge dem fra tankene vil få dem til å eksplodere.»
      Idet de fikk tankene på ryggen tvang Anita seg til å holde ansiktet modig, men Joe kunne se at hun var i ferd med å bryte sammen. «Lykke til,» stammet hun, uten å vite hva hun skulle si. «J-jeg er veldig stolt av dere.»
      Frank og Joe utvekslet et betenkt blikk før de la seg ned i vannet. Ingen av dem følte behov for å si noe. De hadde aldri vært så ille ute som nå, men likevel hadde de ikke gitt opp håpet. Dennis Branson var også taus, men ansiktet hans hadde fått et bestemt uttrykk.
      Så fort de grep tak i markeringsbøyen dro båten opp ankeret og seilte vekk, som lovet, og de tre guttene var alene igjen midt på det mørke havet. De dro maskene over fjesene sine, tom et siste trekk av frisk luft, og lot seg synke nedover det mørke dypet.
      Joe hadde dykket om natten tidligere også, men det hadde aldri opplevdes slik. Å dykke ved et korallrev under fullmånen var én ting. Å synke ned i et bekmørkt, uendelig hav var noe helt annet. Mørket rundt dem slukte det svake lyset fra hodelyktene deres. De kunne likeså godt være ute i verdensrommet. Utenom tauet som bøyen var festet i, fantes det ingenting som kunne hjelpe dem med å orientere seg.
      De sjekket trykkmålerne da de nådde bunnen. Hver av dem hadde startet med tankene fylt med 3000 psi. Så fort de nådde 300 psi, ville alt være over.
      Frank holdt ut sin oksygenmaske mot Joe og Dennis, og ga tegn til at de skulle puste fra hans tank. Joe forsto umiddelbart hvorfor. Ved å dele på oksygenet kunne de bruke opp Franks tank først. Den ville detonere før de to andre, så de ville ha to oksygentanker å dele på opp til overflaten.
      Ved å dele på Franks oksygen gjorde at hele prosessen gikk langsommere, og de måtte være sikker på at han ikke hadde tanken på seg når den eksploderte. De måtte også komme seg tilbake til overflaten før de to andre tankene nådde et lufttrykk på 300 psi.
      Joe trakk frem et kompass og pekte det mot ubåten. Noen minutter senere kom den i syne foran dem. Joe svømte nesten på ubåten før han oppdaget at den var der, en mørk skygge i de beksvarte omgivelsene.
      Nå tok Frank ledelsen. Han svømte til det stedet der han og Gwen hadde entret ubåten tidligere. Han svømte inn først og ignorerte skjelettet som hadde skremt Gwen og Dennis på den forrige dykkerturen.
      På innsiden av ubåten kjente alle tre raskt på den ekstra faren som lå på lur. Hvem som helst av dem kunne sette seg fast eller svømme seg vill inni den avgrensede strukturen. Frank tilbød Joe og Dennis et nytt trekk med oksygen, så sjekket han lufttrykket: 2300 psi gjensto. De andre hadde fortsatt 2600 psi.
      Joe kikket på kompasset sitt. Slik ubåten lå begravet på bunnen, måtte de svømme omtrent rett syd for å nå torpedorommet lengst fremme.
      For å unngå å sparke opp bunnslam flyttet de seg ved hjelp av fingrene, ikke ved å sparke unna. De førte seg fremover med et tau, og håpet at de mot alle odds ville få bruk for det på veien ut igjen.
      Som Frank hadde fryktet var ikke Stachels skisse over plantegningene mye til hjelp nå som de var her nede. Uansett hvor han kikket, var alt han kunne se svart metall og møkk. Det faktum at ubåten lå nesten opp-ned bidro bare til enda mer forvirring.
      Likevel gjettet Frank på at de måtte være omtrent halvveis gjennom mannskapslugarene da han sjekket trykket sitt igjen. Han var nede i 1600 psi. Halvparten av oksygenet hans var borte, men Joe og Dennis hadde fortsatt nesten 2200 psi igjen hver.
      Hver eneste fot de beveget seg gjennom ubåten førte dem ett skritt nærmere målet – og ett skritt lenger unna tryggheten. De gyste da de passerte stadig flere skjeletter, og måtte skvise seg forbi en stor tønne som hadde som hadde falt inn i korridoren i et enda tregere tempo.
      Det var bare 550 psi igjen av Franks tank da de nådde en lukket luke. På den andre siden, håpet de, lå torpedorommet. Luken hadde et rundt håndtak som lignet et ror. Joe forsøkte å vri på det, men håndtaket lot seg ikke rikke.
      Frank ble minnet på Stachels instruksjoner, og trakk frem brekkjernet han hadde tatt med seg. Dennis og Joe tok også tak, og sammen vred de tre brekkjernet så hardt de kunne mot håndtaket.
      Endelig flyttet hjulet så vidt på seg, selv om det bare var en liten tomme. Det tok fortsatt flere minutter, og mye verdifull oksygen, å vri hjulet rundt seg selv så mange ganger som det trengtes for å åpne luken. Til slutt tok Joe tak i håndtaket, klemte føttene mot veggen, og trakk det så hardt han kunne mot seg. Luken ble slått åpen. De var inne!
      På innsiden var torpedoene montert på rekke i midten av rommet, i en illevarslende oppstilling. Kunne de fortsatt bite fra seg etter mer enn 50 år på havbunnen?
      De hadde ikke tid til å fundere over det. Franks tank var nede i bare 410 psi. Joe hadde 1100, og Dennis bare så vidt over 900. De hadde nådd den avgjørende delen av oppdraget. De måtte klare å sprenge opp ubåten slik at gullet kom til syne. Ellers ville Anita dø.
      Og selv om de klarte å overleve eksplosjonen, ville de sannsynligvis dø selv også, tenkte Joe bistert. De hadde brukt opp mesteparten av oksygenet sitt på å komme seg inn. De hadde ikke nok til tilbakeveien.
      Med mindre de fant en snarvei, tenkte Joe. Han stirret lengselsfullt på de fire torpedorørene. Hvert rør var forseglet med en ytre luke som førte ut til utsiden av skroget. De nedre rørene lå nok begravet i sandbunnen, regnet han med, men de øvre tubene kunne muligens lede ut til åpent hav. Om de bare kunne bryte opp lukene.
      Med ett visste Joe hva han måtte gjøre. Det var en desperat plan, men den kunne fungere. Og så vidt han visste, var den deres eneste håp om å overleve.


<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar

 
Design by Free WordPress Themes | Bloggerized by Lasantha - Premium Blogger Themes | Macys Printable Coupons