<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

      Kapittel 13: EN FORTELLING OM TO UBÅTER

«Stopp!» Franks hode arbeidet hektisk for å finne en vei ut av knipen. Han hadde ikke betenkeligheter med å røpe hvor ubåten befant seg, men hva videre? Så snart Stachel og mannskapet hans visste hvor de skulle lete, hadde de ingen grunn til å holde fangene sine i live. Håpet om å trekke ut tiden ville være borte.
      Men om de ikke oppga ubåtens beliggenhet med det samme, ville Demas kutte strupen av Anita og fôre henne til haiene.
      «Dere vinner,» sa Frank til slutt. «Jeg skal vise dere nøyaktig hvor ubåten ligger. Men fortell meg først hvilken ubåt dere egentlig leter etter.»
      «Hvilken tror du?» snerret Demas, som fortsatt holdt kniven mot Anitas strupe. «Kjære deg, en hvilken som helst ubåt fungerer fint,» sa han ironisk. «Hvor mange vet du om?»
      «Jeg vet bare om én,» sa Frank rolig. «Men det er U-599. Det interessante er at historiebøkene forteller at det skulle vært U-317.»
      Stachel ga Frank et nesten beundrende blikk. «Godt, godt. Jeg skal forklare. I mai 1944 seilte U-599 fra Tyskland. Jeg var kapteinen ombord.»
      «Jeg trodde du var førsteoffiser,» sa Joe.
      «Ikke avbryt meg,» knurret Stachel. «Klaus Krueger var førsteoffiser, men på en annen båt. Jeg, Klaus Stachel, var kapteinen ombord på U-599. Vi seilte uten tillatelse fra Wehrmacht, det tyske militæret. På den tiden var Tyskland allerede i ferd med å tape krigen, og Wehrmacht var overtatt av forræderske sveklinger.»
      Han fortsatte: «Men mannskapet vårt var fortsatt patrioter. Uheldigvis hadde mange av oss en forhistorie som ikke ville bli tatt godt imot av de allierte seierherrene. Så vi lastet opp ubåten med gullet vi hadde skaffet til veie gjennom krigsårene.»
      «Dere var krigsforbrytere som flyktet med stjålet gods,» sa Joe, full av forakt. «Og nå vil du finne igjen den gamle skatten. Alt dette snakket om patriotisme til side, det eneste du er ute etter er penger.»
      Stachels øyne blusset opp. «Jeg er ikke interessert i pengene. Mine hensikter er langt høyere.»
      Demas likte ikke det han hørte. «Snakk for deg selv. Jeg er med på dette for pengene,» sa han.
      «Du har ikke fullført historien din,» oppmuntret Frank Stachel. «Hvordan ble U-317 involvert, og hvordan endte ubåten opp på havbunnen utenfor St. Augustine?»
      Stachel nikket. «Som sagt var Wehrmacht overtatt av forrædere. Da de fikk høre at vi hadde rømt, ga de ordre til vår egen flåte om å senke oss. Kapteinen ombord på U-317 forsøkte å følge ordren. Han satte etter oss midt ute i Atlanteren, den idioten. Han kunne ha slått seg sammen med oss. I stedet var vi nødt til å senke ham.»
      «Du snudde deg mot dine egne landsmenn,» sa Joe i en spottende tone. «Litt av en patriot!»
      Stachel ignorerte ham. «Da vi hadde senket U-317 innså jeg at det ga oss en perfekt mulighet til å skjule sporene våre. Vi opptrådte som U-317, og sendte radiomelding tilbake til Tyskland om at vi hadde senket U-599. I praksis ble vi U-317. Jeg personlig ble Klaus Krueger, førsteoffiseren. Krueger var en av de få overlevende fra U-317, så jeg kunne ta over papirene hans for å fullende min nye identitet. Det ville ha vært den perfekte flukt,» avsluttet Stachel, «dersom ikke en storm hadde ført oss for nært land, der vi ble oppdaget av amerikanerne.»
      «Hva hendte med den virkelige Klaus Krueger?» spurte Joe.
      «Vi ga ham et valg,» sa Stachel enkelt. «Bli med oss, eller dø. Han valgte å dø.»
      «Ga dere bestefaren min noe valg?» spurte Anita.
      «Jeg er redd vi ikke gjorde det,» svarte Stachel. «Han måtte dø, for vi kunne ikke stole på at han ville holde munn. Men om han hadde vist oss ubåten før han døde, ville ingen andre trengt å bli drept. I stedet sendte han deg dagboken sin, og tvang oss til å forfølge deg.»
      «Får jeg se dagboken hans?» spurte Anita, og følelsene lå tykt i stemmen hennes.
      Stachel ristet på hodet. «Jeg er redd vi ikke har tid til det. Dagboken var nyttesløs for oss. Den fortalte bare at ubåten var lokalisert i nærheten av Skeleton Key Rock. Men vi fant aldri ut av hvor det var.»
      «Et siste spørsmål,» sa Frank, som fortsatt forsøkte å hale ut tiden. «Om denne ubåten er så viktig for deg, hvorfor har du ventet i så mange år med å forsøke å finne den?»
      Stachels øyne smalnet. «La oss nøye oss med å si at jeg kom på kant med en viss søramerikansk statsleder.»
      «Han ble arrestert,» snøftet Demas. «Altså satt han fanget i et søramerikansk fengsel. Si meg, alt dette er fryktelig interessant, men kan vi komme tilbake til poenget? Tiden løper fra oss, og været ser ikke oppløftende ut.»
      Stachel stirret på Demas, så snudde han seg tilbake mot Hardy-guttene. «Nå som jeg har svart på alle deres spørsmål, stoler jeg på at dere vil svare på mitt. Hvor ligger vraket?»
      De levde på lånt tid nå. Frank hadde ikke annet valg enn å gi Fritz koordinatene som de hadde målt ved vraket dagen i forveien.
      45 minutter senere hadde de funnet bøyen som markerte åstedet for vraket og droppet ankeret. Mens de andre ventet utålmodig dro Demas og Carlos på seg dykkertankene på ryggen og dykket ned for å bekrefte at vraket befant seg der. Hardy-guttene, Anita og Dennis satt hjelpeløse på dekket, med hendene fortsatt fastbundet til ryggen.
      Solen sto lavt på himmelen da dykkerne vendte tilbake og erklærte at de hadde funnet ubåten. Stachel og Fritz var opprømte, men Demas var mindre optimistisk.
      «Å berge det gullet vil ikke bli enkelt,» advarte han. «Skroget ligger nesten opp-ned, halvt begravet i sandbunnen. Dersom gullet er lagret under de nedre dekkene, som du sa, kan det ta uker å hente det opp.»
      «Vi har ikke så mye tid,» sa Fritz. «Dere må jobbe raskere.»
      «Det er en farlig jobb,» sa Demas. «Carlos og jeg vil ikke risikere livene våre ved å ta snarveier. For ikke å nevne at været ser dårlig ut. Før eller senere kommer noen til å begynne å lete etter disse fangene våre.»
      «Hva er poenget ditt?» spurte Fritz truende.
      «Jeg synes vi burde dumpe fangene og komme tilbake etter gullet senere, når bråket har lagt seg,» sa Demas.
      «Vi drar ikke herfra uten gullet,» knurret Fritz, og nevene hans strammet seg. «Hvordan kan jeg ellers vite at dere ikke sniker dere tilbake på egen hånd og legger beslag på gullet selv?»
      Demas lot seg hisse opp av Fritz' ord. «Vi trenger tid,» insisterte han. «Vi har ikke engang det tilstrekkelige utstyret som trengs for et så stort prosjekt ombord. Du brydde deg aldri om å skaffe halvparten av sakene som jeg ba om.»
      Fritz og Demas nærmet seg hverandre med nevene knyttet. En stund så det ut for Joe som om det ville oppstå en slåsskamp.
      «Vi har med oss sprengstoff,» innskjøt Carlos. «Hvorfor sprenger vi ikke bare ubåten åpen?»
      «Det er galskap,» slo Demas skarpt fast. «Sprengstoffet vi har fungerer fint til å blåse opp luker og småsaker som det. Men det er ikke kraftig nok til å sprenge opp det ytre skroget.»
      «Hva om sprengstoffet ble detonert på innsiden av skroget?» spurte Fritz. «Det ville konsentrere styrken i eksplosjonen. I tillegg øker vi sjansene våre ved å dra fordel av eksplosivene som allerede finnes i ubåten.»
      «Foreslår du at vi rigger i stand sprengstoffet til ubåtens torpedoer?» spurte Demas.
      «Hvorfor ikke? Torpedoene kan fortsatt ha noe å fare med.»
      Demas var ikke overbevist. «Og hvordan foreslår du at vi får sprengstoffet vårt inn i torpedorommet? Det ligger helt foran ved baugen, og siden ubåten nesten ligger opp-ned er luken inn til torpedorommet begravet i sanden. Den eneste veien inn er gjennom et hull i skroget nær midten.»
      «Gå inn akkurat der det måtte passe dere,» sa Fritz standhaftig.
      «Du forstår ikke!» Demas kokte, og stemmen hans skingret nå. «Det tar tid å forflytte seg så langt gjennom et vrak. Det er hindringer på veien, og du må forsikre deg om at skroget holder. Å forsøke å gjøre alt det i hastverk, under disse forholdene, er det sikre selvmord. Selv om du skulle klare å komme deg helt inn og plante sprengstoffet, har du liten sjanse til å komme deg ut i tide. Jeg vil aldri risikere livet på en jobb som det.»
      Plutselig senket et ondt flir seg over Stachels fjes. «Min kjære Demas, det er ikke nødvendig at du risikerer livet på en jobb som det. Vi har to frivillige som venter og er klare.»
      Han snudde seg mot Frank og Joe. «Gratulerer, mine herrer. Dere har nettopp forlenget levetiden deres noe. Vi har et oppdrag å gi dere. Beklageligvis for dere to kan jeg ikke begripe hvordan dere skulle komme levende fra det.»

<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>