<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

      Kapittel 12: KRIGSFORBRYTEREN

Det gikk kaldt nedover Joes rygg da han lå med ansiktet i bakken på det kalde kjøkkengulvet. Han ville ikke tro det, men Demas' ord tydet på at Alvin Mann var død. Han tenkte på Anita. Nyheten ville knuse hjertet hennes.
      Han tvang seg til å fokusere på hva som skjedde her og nå, da Demas dyttet et tørkle foran øynene hans og bandt Joes hender og føtter fast. Dersom Mann var død, måtte han og Frank unngå å dele den samme skjebnen.
      Demas og Carlos gjorde seg ferdig med å binde Hardy-guttene, så forlot de kjøkkenet. Dennis, som lå fastbundet ved siden av dem, begynte å snakke så snart de var alene. «Gutter, jeg er virkelig lei meg for... –»
      «Hysj!» hvisket Frank. Demas og Carlos snakket sammen i rommet ved siden av dem, og han forsøkte å høre etter hva de sa.
      «Vi kvitter oss ikke med disse karene før vi snakker med Stachel,» sa Carlos. «Han vil holde en lav profil gjennom hele operasjonen, og vi bør ikke plage ham unødig. Stachel er farlig nok når han ikke plages,» la han til, med antydning til skjelving i stemmen.
      «Jeg er lei av å motta ordre fra Stachel,» sa Demas. «Han oppfører seg som om han fortsatt er general eller noe. Noen burde fortelle ham at krigen er over, og at landet hans tapte. Og det samme gjelder Fritz.»
      «Hold munnen din,» sa Carlos. «Vil du sette deg opp mot Stachel, får du gjøre det alene. Han er en farlig, gammel mann, selv om han sitter i rullestol nå.»
      «Jeg bryr meg ikke,» brøt Demas ham av. «Om jeg må høre historien om hvordan han overlevde ubåten og rømte fra sykehuset en gang til, tror jeg at jeg kaster opp.»
      «Ok, ok,» sa Carlos. «Jeg går på utsiden og ser meg litt om. De to guttene fløy ikke inn hit. Jeg vil vite hvordan de kom seg hit, og være sikker på at de var alene. Ikke gjør noe med fangene mens jeg er ute,» la han til. «Vi kan trenge dem, særlig hvis den andre guttungen lyver om hvor ubåten ligger.»
      Øyeblikket etterpå hørte Frank at døren ble slått igjen da Carlos gikk ut. De var alene med Demas. Han tenkte at dette var sjansen de hadde til å rømme, og kjempet for å løs hendene. Ved siden av ham gjorde Joe det samme.
      Men begge fryste til is da de hørte Demas' stemme bak dem. «Ikke forsøk dere på noe dumt,» sa han. «Ellers må jeg gjøre slutt på dere nå med en gang, uansett hva Carlos sier.»
      Dermed hadde de ikke annet valg enn å ligge stille. Joe regnet med at det hadde gått en halvtime da Carlos kom tilbake.
      «Jeg fant Jeepen deres parkert ved stranden,» fortalte han. «Vognkortet lå i hanskerommet. Den tilhører Manns barnebarn. Jeg fant også et kort fra en dykkerbutikk inne i byen som heter Grove's Aquatic.»
      De siste ordene fikk Joes hjerte til å banke raskere. Han håpet at Gwen og Anita hadde rukket å ringe politiet, ettersom han og Frank hadde vært borte en stund.
      De to mennene kom inn i kjøkkenet igjen, og dro Hardy-guttene på beina. «Ok, dere tre. Av sted!» Med bindet fortsatt foran øynene ble Hardy-guttene og Dennis ført ut av hytta og inn i bilen som sto parkert utenfor. De var i bilen i omtrent ti minutter før motoren ble skrudd av igjen.
      «Ut,» beordret Demas dem. Lukten av fisk og lyden av bølger som skvulpet mot båtene fortalte Frank at de var nær havet. Han ble ledet over en svaiende landgang og opp i en stor båt. Dekket føltes fast under beina hans, båten gynget nesten ikke i bølgene.
      «Senk hodet,» sa Demas. De gikk ned en trapp og skiftet retning flere ganger. Da han endelig fjernet bindet foran øynene deres, befant de seg i et vindusløst lager. Det var tomt, utenom en luftkompressor og en rekke dykkertanker. Det eneste lyset kom fra en enslig pære over døren.
      «Legg dere ned på gulvet med ansiktet ned,» beordret Demas.
      «Jeg sitter helst, hvis det er greit,» sa Joe.
      Han fikk et spark i siden som svar. Demas slo av lyset, smalt døren igjen, og etterlot dem i det stummende mørket.
      Dennis begynte å snakke så fort han var forsvunnet. «Dere kommer ikke til å skade meg, gjør dere vel?»
      «Vi er bundet til hender og føtter, om du ikke har lagt merke til det,» svarte Joe. «For ikke å snakke om at vi er fanget i et mørkt rom, holdt til fange av en gjeng med psykopater som planlegger å drepe oss så fort den eks-nazistiske lederen deres tillater det. Nei, Dennis, å skade deg står ikke høyt oppe på prioriteringslisten vår.»
      «Jeg har virkelig rotet det til for oss alle sammen,» fortsatte Dennis. «Jeg drepte dere nesten med harpunen min, selv om det aldri var meningen å fyre av. Og jeg fortalte Demas og kompisene hans om funnet av ubåten.»
      «Du argumenterer godt for at vi burde skade deg,» innrømte Joe.
      «Jeg sviktet faren min også,» sa Dennis. «Jeg tok båten hans uten å spørre. Jeg ville finne ubåtvraket og gjøre ham rik, så han ville være stolt av meg. I stedet har jeg ødelagt for alle sammen.»
      Etter det ble det stille. Det virket som om tiden slepte seg avgårde mens de lå der i mørket. Joe tenkte på Anita og Gwen. Hadde de tilkalt politiet, eller ventet de fortsatt i dykkerbutikken hvor Demas og Carlos kunne dukke opp når som helst? Han skulle ønske han kunne advare dem.
      Etter noe som virket som flere timer kjente Frank at vibreringen fra en motor ség gjennom rommet, og han forsto at båten hadde begynt å seile.
      Døren åpnet seg igjen, og Demas og Carlos kom inn. «Stachel vil se dere tre på dekk.»
      Få minutter senere sto Hardy-guttene og Dennis på dekket med ansiktene mot Demas og Carlos, som dekket dem med automatvåpen. En blondhåret mann med et skarpt utseende, som de andre kalte Fritz, sto bak dem.
      Båten de befant seg på var omtrent 50 fot lang. Den hadde to dekk, og bakerst hadde den en egen plattform for å gjøre det enkelt for dykkere å komme seg opp og ned fra havet.
      Frank finkjemmet horisonten for landemerker. Floridas kystlinje var ganske flat, men han gjettet på at de befant seg i nærheten av stedet hvor de hadde funnet vraket av ubåten dagen i forveien.
      Luften føltes ikke særlig mye friskere enn hva den hadde vært nede i lasterommet. Den var varm og fuktig, uten vind, og det var overskyet. Frank var ingen meteorolog, men han hadde en følelse av at det brygget opp til storm.
      Fritz hevet stemmen, fortsatt stående bak Demas og Carlos. «Takket være vår venn Dennis, vet vi at ubåten befinner seg her i nærheten.» Han smilte. «Nå trenger vi den eksakte plassen.»
      Han så på Frank, Joe og Dennis etter tur. «Hvem av dere vil fortelle oss det?»
      «Fortell oss først hva som har skjedd med Alvin Mann,» krevde Joe å få vite.
      «Alvin Mann er død,» sa en kald stemme bak dem. En motorisert rullestol rullet inn i synsfeltet deres. Den lille motoren duret i stillheten som var brutt av denne nye personen.
      Dennis gispet, men Frank og Joe viste ingen følelser da de stirret tilbake på mannen i rullestolen. Huden i ansiktet og på hendene var rynkete og dekket med arr. Leppene var misdannede. Øynene var harde og runde, med hårløse skorper der hvor øyenbrynene skulle ha vært.
      «Dere to har en hel del selvkontroll,» sa mannen i rullestolen til Hardy-guttene etter en pause. Han snakket med tysk aksent. «Jeg viser meg sjeldent i offentligheten, for de fleste finner ansiktet mitt opprivende. Med tanke på at dette er deres første gang, takler dere det nokså godt.»
      Frank stirret tilbake på ham. «Klaus Krueger, formoder jeg?»
      «Godt, godt.» Mannen i rullestolen smilte. «Ja, det var navnet jeg brukte da de trakk meg ut av havet den gangen.»
      «Hans virkelige navn er Klaus Stachel,» la Fritz til.
      «Hvorfor tok du deg bryet med et falskt navn?» spurte Joe.
      Stachel så ut til å bli støtt. «Klaus Krueger var et virkelig navn som tilhørte en virkelig person. Det var bare ikke mitt navn. Jeg lånte det fra ham, etter at jeg drepte ham. Klaus Stachel trengte å forsvinne. Han hadde en forhistorie som ville blitt misforstått av alt for mange mennesker.»
      «Med andre ord var han en krigsforbryter,» gjettet Frank. «Og er det fortsatt.»
      Stachels vippeløse øyne lynte. «Han var en patriot som kjempet for verdensherredømme. Han var sterk. Ikke slik som de svake amerikanerne som reddet meg opp fra sjøen og etterlot meg alene i en sykehusseng, og regnet med at jeg allerede var død.»
      «Journalene ved Menendez-sykehuset sier at du er død,» sa Joe. «Hvordan fikk du til det?»
      Stachel styret rullestolen sin nærmere Joe. «Jeg hadde ingenting med det å gjøre. Den narraktige Waldo Payne gjorde det for å skjule sin egen tabbe. Payne hadde vakt den kvelden, men falt i søvn og gjorde det mulig for meg å rømme. Jeg aner ikke hvordan han forfalsket dødsattesten, eller hvilket lik han brukte.»
      Stachel flirte mens han fortsatte. «Jeg undersøkte Paynes bakgrunn, og fant ut at han hadde en hjertefeil som holdt ham ute fra militæret. Han må ha skammet seg over seg selv.»
      «Det hadde han ingen grunn til,» sa Frank. «Å ha en medisinsk feil er ikke skammelig.»
      Stachel så på ham med forakt. «Dine moderne idealer er veldig edle. Men i 1944 var det en skam for en mann å jobbe på et sykehus i stedet for å kjempe for sitt land. Og å la tabben sin bli kjent i nyhetene, så hele verden kunne få vite om det, ville ha vært uholdbart.»
      «Det er synd å høre at noen tenker slik,» sa Joe.
      Stachel skulte mot ham. «Konsentrer deg om å synes synd på deg selv, du. Med mindre Paynes svake hjerte svikter i løpet av de nærmeste timene, lever han lenger enn dere.»
      «Hvorfor måtte Mann dø?» spurte Frank.
      «Idioten trakk en pistol mot meg, så jeg måtte skyte ham,» gryntet Demas.
      «Herr Demas skjøt ham faktisk ikke,» la Fritz hånlig til. «Han forsøkte å skyte ham, men han bommet. Kulen traff gasstanken i stedet slik at Manns båt eksploderte og sank. Mann ble drept i eksplosjonen, og det gjorde nesten Demas også, men heldigvis for ham fulgte vi etter like bak ham.»
      «Mann ville måttet ha dø uansett,» innrømte Stachel, «men ikke før han hadde fortalt oss åstedet for vraket. Hvilket er hvorfor dere må fortelle oss det i stedet, nå med en gang.»
      «Hvorfor skal vi si noe som helst hvis dere har tenkt til å drepe oss uansett?» spurte Frank.
      «Det finnes gode måter å dø på, og det finnes dårlige måter å dø på,» sa Stachel kaldt. «Jeg har sett menn tigge om nåde for å få dø.»
      «Selv om du dreper oss, kommer du aldri unna med det,» sa Joe. Han forsøkte å høres mer selvsikker ut enn han følte seg. «Politiet leter etter oss akkurat nå.»
      «Å, virkelig?» Fritz smilte mot ham. «Og hvem skulle ha tilkalt dem? Ikke den søte kjæresten din, vel?»
      «Hent jenta opp på dekket,» brøt Stachel ham av. Demas forsvant og kom raskt tilbake med Anita på slep.
      «Anita!» brøt Joe ut. «Har de skadet deg?» Hun kastet raskt et skremt, men trassig blikk mot ham mens Demas dro henne bort til ripen på siden av båten og holdt en kniv mot strupen hennes.
      Stachel snudde seg mot Frank og Joe igjen. «Med mindre dere vil at vi skal hive den søte, unge damen til haiene, er jeg sikker på at dere vil vise oss nøyaktig hvor ubåten er,» sa han.

<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>