Dødelig farvann


<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

      Kapittel 11: I FELLEN

Det dødelige spydet skjøt fart i vannet, med stø kurs mot Frank. I neste øyeblikk, tenkte han, ville alt være over.
      Men spydet forsvant forbi ham, der det bommet på øret hans med bare noen centimeters margin, og spiddet i stedet luftslangen hans. Vannet ble fylt av bobler idet luften fosset ut av tanken og blåste bunnslammet ut i vannet omkring dem.
      Franks lunger skrek etter luft. Han sugde desperat på munnstykket i et forsøk på å skvise ut noen ekstra doser oksygen. Men all oksygenen var allerede ute av tanken, og verden rundt ham ble redusert til et tynt, mørkt og luftløst rom der han verken kunne se eller puste.
      Han kjente at en hånd grep ham om skulderen, og at noen – Gwen? – stappet et nytt munnstykke i munnen hans. Han grep det til seg, klemte på renseventilen for å skylle ut vannet, og sugde grådig i flere sekunder før han husket på å puste kontrollert.
      Han tok et siste, dypt pust, ga munnstykket tilbake til Gwen, og holdt pusten mens det var hennes tur til å puste. Frank var glad for at han hadde trent på denne teknikken, kjent som kompispusting, mange ganger tidligere.
      De lot munnstykket passere mellom hverandre flere ganger mens de så seg omkring etter dykkeren med harpunen, men de kunne knapt se noe som helst på grunn av bunnslammet som var blitt rørt omkring i vannet. Bare ved å følge tauet de hadde festet på utsiden klarte de å finne veien tilbake.
      Flere minutter senere var de ute av ubåten. Frank var ekstremt lettet over å være ute i det åpne havet, med det blå lyset over seg.
      Men de var fortsatt 40 meter under overflaten. De kunne ikke stige raskt uten å risikere å pådra seg dykkersyken. Nå som Gwens luftilførsel ble brukt av dem begge, ville den ikke vare lenge nok til at de rakk opp til overflaten – og ikke engang til nødtanken som de hadde festet til ankertauet.
      Frank så at Joe og Anita befant seg et kort stykke unna, tydeligvis intetanende om at noe hadde skjedd. Mens de fortsatt skiftet på å puste inn oksygen svømte Frank og Gwen mot dem.
      Nå kunne Frank bruke oksygen fra Joes tank i stedet for Gwens. De steg oppover, langsomt og forsiktig, men ved å puste forsiktig klarte de å komme seg opp til stedet der nødtanken ventet.
      Joe syntes at pausen ved nødtanken varte evig. Alle fire holdt seg fast til ankertauet i en klynge. De var slitne og iskalde, på tross av våtdraktene. Da de endelig nådde overflaten dro alle fire lettet av seg dykkermaskene og slukte den friske, salte luften.
      «Om jeg noensinne får tak i den fyren, skal jeg sørge for at han skulle ønske han aldri hadde dykket under overflaten,» sa Gwen. Frank sa ikke noe, men Joe kunne se at sinnet glødet i øynene hans.
      Anita var den første som kom seg oppi Gwens båt. «Der drar han! Han kommer seg unna!» ropte hun ned til de andre. De andre fulgte raskt etter henne opp stigen, og fulgte retningen som hun pekte i. De kunne se en liten båt som forsvant fra åstedet. Den hadde et blått kabinovertrekk med røde kantlinjer.
      Gwen plukket opp en kikkert og studerte båten. «Jeg kjenner den igjen,» sa hun. «Den tilhører Ted Branson. Vi får aldri tak i ham.»
      «Vi bør avlegge Branson et besøk,» sa Frank idet de selv satte kurs mot land igjen.
      «Alt dette trøbbelet, også viser det seg at vi fant U-599 i stedet for U-317,» sa Joe. «Det er det mange som kommer til å bli skuffet over.»
      «Men den eneste ubåten som har sunket utenfor St. Augustine er U-317,» protesterte Anita. «Dere leste det selv i de gamle avisene.»
      Gwen nikket, for å vise at hun var enig.
      «Så hvordan forklarer du at det var skrevet U-599 med store bokstaver ved kommandotårnet?» spurte Joe.
      «Enten er det mer enn én ubåt, eller så var ikke ubåten som sank i juni 1944 U-317 likevel,» sa Frank. «Enten det er det ene eller det andre, så skal vi finne det ut,» la han til.
      Det var blitt mørkt da de ankom byen og fikk lastet utstyret av båten.
      Frank var fortsatt fast bestemt på å snakke med Ted Branson så fort som mulig, selv om marinaen hans hadde vært stengt i flere timer.
      «La oss dra over til huset hans,» sa Frank. «Jeg vil vite hvem som var ombord på den båten, og hvorfor vi ble forfulgt. Det er på tide å få noen svar.»
      De fant Bransons hjemadresse i telefonkatalogen. Han bodde i et svært hus øst for gamlebyen. For å komme seg dit måtte de krysse en utsmykket, bueformet gammel bro som ble kalt 'Løvenes bro', og som forbandt St. Augustine til fastlandet.
      Ted Branson så irritert ut da han lukket opp døren for dem. «Hva er det dere tre vil?» spurte han.
      Frank holdt frem den ødelagte oksygenslangen og viste ham den. «Vi tenkte kanskje du kunne forklare dette.»
      «Hva skal det bety?» forlangte Branson å få vite.
      «Noen forsøkte å skyte meg med en harpun i ettermiddag,» sa Frank sint. «Det er slik slangen ble ødelagt. Hvem det enn var, brukte han båten din da han flyktet.»
      Branson lot pusten synke dypt ut. «Jeg er redd det antakelig er min sønn, Dennis, dere leter etter. Kanskje dere bør komme inn.» Han holdt døren åpen for dem.
      «Dennis har forsvunnet, og jeg frykter han har havnet i trøbbel,» sa Branson. «I morges stakk han av i en av båtene mine, uten min tillatelse. En av de ansatte så at han forsvant med den. Han har ikke kommet tilbake ennå, og jeg er bekymret.»
      «Har båten et blått kabinovertrekk?» spurte Frank.
      «Det høres ut som den,» nikket Branson trist. «Det var sannsynligvis Dennis som stjal utstyret som jeg anklaget din bestefar for å ha stjålet,» sa han til Anita.
      «Jeg forstår det ikke,» sa Joe. «Hvordan kan han stjele fra deg? Han er sønnen din.»
      Branson så ned i gulvet. «Han visste at jeg ville nektet ham det, dersom han ba om å få bruke utstyret. Kanskje jeg har vært for streng med ham,» sa han. «Etter at Dennis nesten omkom i den ulykken i fjor, forbød jeg ham å fortsette denne virksomheten som skattejeger. Jeg håpet at han ville finne seg andre hobbyer, men i stedet later det til at han har mistet interessen for alt annet.»
      Han snudde seg mot Anita. «Da bestefaren din dukket opp her forleden og sa at han hadde funnet U-317, tenkte jeg bare på at ulykken var løs igjen. Jeg ville ikke at Dennis skulle bli involvert. Det er derfor jeg nektet å snakke med bestefaren din. Men det var galt av meg å anklage ham for å ha stjålet noe.»
      «Jeg tok feil av deg også,» svarte Anita. «Jeg trodde du hadde lurt bestefaren min inn i en felle og anklaget ham for å kunne beholde gullet selv.»
      «Hvis vi finner ut noe mer om Dennis skal vi la deg få vite om det umiddelbart,» lovte Frank idet de forlot huset.
      «Det virker som om det var Dennis som skjøt mot deg,» sa Joe da de satte seg inn i Jeepen igjen. «Tror du han er innblandet i gjengen til Demas?»
      «Jeg tror ikke det,» svarte Frank. «Han var alene i dag. Jeg tror han var like redd som det vi var, og jeg tror ikke han mente å trekke av med harpunen.»
      «Så Demas er vår eneste virkelige mistenkte,» konstaterte Anita. «Hvordan finner vi ham igjen?»
      «Det er ikke sikkert vi trenger det,» mente Frank. «Han kan finne oss. Demas og gjengen hans vil finne ubåten, og vi vet hvor den er.»
      «Men hvilken ubåt?» spurte Joe. «U-317 eller U-599?»
      «Jeg er ikke sikker,» innrømmet Frank. «Og jeg skulle ønske jeg visste hvem Demas jobber for. Husker dere hva Sculley fortalte? Han sa at det satt noen andre i bilen den første gangen han møtte Demas.»
      «Vi sitter med for mange spørsmål,» sa Joe. Han merket at Franks hjerne var i ferd med å bli overarbeidet. «Jeg er så sliten at jeg ikke merker at jeg er sulten engang. Jeg trenger litt søvn før jeg kan tenke skikkelig.»

Neste morgen dukket de tidlig opp i Gwens dykkerbutikk. «Jeg regner ikke med at den datamaskinen har et modem?» spurte Frank.
      Gwen trakk på skuldrene. «Jeg tror den har det. Men jeg har aldri koblet meg på.»
      «La meg se,» sa Frank og satte seg ned. Han klikket med musen flere ganger, og skrev inn en rekke med koder adskilt med skråstreker. Skjermen ble svart, før det dukket opp en boks med beskjeden: 'OPPGI PASSORD'. Frank skrev noe på tastaturet, og en ny beskjed dukket opp: 'SKRIV INN FOR Å SØKE'.
      «En venn av far viste meg disse arkivene,» forklarte Frank. «Herfra kan vi søke opp informasjon om nær sagt hva som helst, inkludert tilgang til arkiver som ikke alltid er, la oss si, tilgjengelig for allmennheten.»
      Joe og Anita fulgte med, nærmest hypnotisert av mengden med data, mens tall og lister blinket over skjermen. «Dette er merkelig,» sa Frank etter litt tid. «Ifølge den tyske marinens arkiver skal U-599 ha sunket midt i Atlanteren.»
      Anita så på ham. «Det er minst tusen kilometer herfra.»
      «Vel, de tar feil,» sa Joe. «Et annet spørsmål er hvorfor folk her tror at ubåten som har sunket utenfor kysten er U-317, når det i virkeligheten ikke er det?»
      «Fordi det er det Klaus Krueger fortalte dem,» sa Frank, som husket de gamle avisklippene som de hadde saumfart. «Krueger var den eneste fra ubåten som overlevde, og det var hans forklaring som identifiserte ubåten som U-317.»
      «Hvorfor skulle Krueger lyve?» spurte Anita.
      Før Frank rakk å svare, ringte telefonen ved siden av dem. Gwen hørtes overrasket ut da hun svarte den. «God dag, herr Branson – jeg skjønner – nei, vi har ikke sett ham.»
      Hun holdt hånden over røret. «Det er Ted Branson. Han vil vite om noen av oss har hørt om et sted som heter Sandy Beach Motel.»
      Gwen fortsatte å snakke i telefonen. Til slutt la hun på røret. «Noen har sett Bransons savnede båt ved Sandy Beach Motel,» forklarte hun. «Ted sa at han dro over dit, men fant ikke spor av verken båten eller Dennis. Han er virkelig bekymret nå.»
      «Hvor er Sandy Beach Motel?» spurte Joe.
      Gwen slo opp adressen i telefonkatalogen. «Det ligger ved motorveien, omtrent to og en halv mil sydover.»
      Joe så på Frank. «La oss dra dit.»
      Anita ville bli med, men Joe snakket henne fra det. «Det finnes noen ting som Frank og jeg gjør best alene,» forklarte han.
      «Kommer vi ikke tilbake, må dere ringe politiet,» la Frank til.
      «Jeg skjønner.» Anita himlet med øynene. «Gutter er gutter, antar jeg. Greit. Dere havner nok i trøbbel, så må Gwen og jeg komme og redde dere. Bare vær forsiktige med Jeepen.»
      Fra dykkerbutikken kjørte Frank og Joe sydover ut av byen på en tofelts vei som lignet veien nord for Vilano Beach. Havet lå til venstre for dem, men utsikten ble blokkert av sanddyner, trær og hus.
      Da de så skiltet som fortalte dem at de var kommet til Sandy Beach Motel, svingte de til venstre og kjørte mot sjøen. Selve motellet kom snart til syne.
      «La oss la være å parkere rett ved motellet,» sa Joe.
      «Hvis vi kjører rett frem tror jeg vi kommer til stranden,» sa Frank. «Vi kan parkere der.»
      Snart passerte de et stort skilt:

      STRANDPASS PÅLAGT
      ENVEISKJØRT / 15 KM/T / INGEN LØSE HUNDER ELLER HESTER TILLATT
      INGEN HØY MUSIKK


      «Regler overalt,» gryntet Joe. «Tok vi med oss strandpassene våre?»
      «Skiltet sier ingenting om parkering,» svarte Frank.
      Etter å ha parkert gikk de tilbake til motellet, som besto av en hovedbygning med en lounge og en restaurant, omgitt av lave bungalower. Hele stedet bar på en øde og forlatt atmosfære, syntes Frank.
      Men Frank trodde ikke sine egne øyne da de gikk inn i loungen. Demas sto rett foran dem og spilte et videospill!
      Frank rygget ut av døren og trakk Joe med seg. «Det er Demas,» sa han.
      «Han kommer til å bli glad for å se oss... –»
      «Hysj!» hvisket Frank. «Vi vil ikke at han skal se oss, i hvert fall ikke ennå.» Han pekte mot en liten lekeplass på den andre siden av gaten som delvis var omringet av trær. «La oss vente der borte. Når Demas kommer ut, følger vi med på hvor han går.»
      En time senere var Demas fortsatt inne i loungen, og Joe begynte å bli utålmodig. «Man skulle tro han begynte å gå tom for småmynter nå,» sa han.
      Frank grep Joes arm. «Der er han!» Demas spaserte nedover gangveien mot en av de mer fjerntliggende bungalowene. Et firehjulstrekket kjøretøy sto parkert foran bungalowen.
      «La oss ta en titt på innsiden,» hvisket Frank. Joe fulgte etter da Frank dukket inn bak trærne og snek seg rundt til baksiden av bungalowen. Det var to vinduer på baksiden. Frank kravlet seg bort til det ene, og så inn i et tomt soverom. Han kunne ikke se noen, men han hørte stemmer.
      Da hørte han noen skrike ut i smerte. Joe hørte det også. Begge løp bort til det andre vinduet. Frank løftet hodet og tok en rask titt.
      «Dennis Branson er der inne, bundet fast til en stol,» hvisket Frank. «Demas er der sammen med Carlos, fyren som forsøkte å slå meg ned med en baseballkølle utenfor Anitas hus.»
      Samme øyeblikk som han kikket inn, slo Demas løs på Dennis. «Åh, ah!» Både Frank og Joe hørte Dennis grynte av smerte.
      Joe flekket tenner. «Jeg kan ikke sitte og høre på dette. Det er bare to av dem, ikke sant?»
      Frank nikket. «Så vidt jeg kan se, ja.»
      «Jeg går rundt huset,» sa Joe. «Gi meg ett minutt til å komme i posisjon, før du lokker dem ut av rommet.»
      Da Joe forsvant, plukket Frank opp en stein og telte til tretti. Så kastet han steinen så hardt han kunne gjennom soveromsvinduet, og løp etter broren.
      Joe hadde plassert seg bak en busk ved siden av bungalowen. Han ventet da han hørte vinduet knuse. Et øyeblikk senere fløy døren opp, og Demas kom løpende. Joe satte etter ham, dunket inn i mannens kropp, og fikk ham i bakken med en saftig takling.
      Så hørte han et klikk bak seg. «Et feilsteg, og du er død,» sa en stemme.
      Joe snudde seg langsomt. Frank sto noen meter unna ham med hendene løftet i været. Carlos sto ved døråpningen og rettet en pistol mot brorens bryst.
      Joe hadde ikke noe annet valg enn å overgi seg. Demas tok et bestemt tak i ham og dunket noe hardt inn i den nedre delen av Joes rygg, før kjeltringene slepte begge guttene med seg inn i bungalowen og tvang dem ned på kjøkkengulvet ved siden av Dennis.
      «Nå sitter vi her med tre fanger,» gryntet Demas. «For et rot. Vi har allerede fått tak i én som skal vise oss ubåten. Vi bør bli kvitt de to andre.»
      Han klukklo og snudde seg mot Hardy-guttene. «Gratulerer,» knurret han. «Dere to har lett etter den gamle mannen. Nå får dere endelig treffe ham – på bunnen av havet!»


<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar

 
Design by Free WordPress Themes | Bloggerized by Lasantha - Premium Blogger Themes | Macys Printable Coupons