Dødelig farvann


<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

      Kapittel 8: ALLIGATORBURET

Frank måtte tenke raskt. Sculley ville kutte strupen hans, og han visste ikke engang hvorfor.
      Han skjønte at det hadde vært dumt av ham å følge etter Stan uten å si ifra til Joe hvor han skulle. Med musikken som fortsatt pumpet gjennom lokalene, var det nytteløst å rope etter hjelp.
      Sculley presset kniven enda nærmere strupen hans. «Gi meg en grunn for hvorfor jeg ikke skal drepe deg,» gjentok han, høyere denne gangen.
      Frank skjønte at å late som om han ikke visste noen ting ville gjøre Sculley enda sintere.
      «Hør, Sculley, jeg skjønner at du er sint,» sa han, «men vi må snakke sammen om dette.»
      «Du og vennene dine burde tenkt på det før dere ødela leiligheten min og truet med å drepe meg,» bet Sculley av ham.
      «Hva... –» begynte Frank, men Sculley vred armen hans og tvang ham til å snu seg rundt. Stan grep tak i den andre armen, og de to mennene presset Frank mot veggen mens Sculley presset kniven mot Franks bryst. Han var mindre enn Frank, med kort hår og en lang, rett nese.
      «Dere gikk for langt,» snerret Sculley. «Nå får dere igjen.»
      På utsiden dunket noe hardt inn i døren til kottet. Låsen holdt stand, men lyden fikk Sculley og Stan til å virvle seg rundt.
      Det var akkurat så mye distraksjon som Frank trengte. Han kastet opp begge armene, tok tak i Sculleys kniv med én arm og fikk grep om Stans kjeve med den andre. Stan falt bakover, mens Sculley dyttet mot Franks grep. Han brukte begge hender og forsøkte å kjøre kniven inn i Franks bryst.
      Da ble døren blåst opp. Joe fløy inn i rommet og dumpet inn i Sculley, som ble dyttet framover. Frank klarte bare så vidt å styre kniven unna slik at den passerte ham harmløst, mens Sculley falt over ende på gulvet. Joe falt oppå ham.
      Frank snudde seg rundt og plasserte et spark i Stans mage. Stan vaklet bakover, brukte armer og bein for å gjenvinne balansen, og løp ut døren.
      Joe halte Sculley på beina og tvang ham inn til veggen, der han klemte ham fast.
      «Er du ok?» spurte Joe.
      «Nå er jeg det,» svarte Frank.
      Anita stakk hodet inn døråpningen. «Har dere gutter det gøy her inne?»
      Joe vinket henne ut. «Vi trenger bare et par minutter med kvalitetstid her. Lukk døren bak deg, og bank på den for å advare oss dersom det kommer noen.»
      I stedet for å gjøre som han sa, gikk Anita inn i kottet og lukket døren etter seg. Det kalde uttrykket i ansiktet hennes ga både Frank og Joe en støkk.
      Hun stirret på Sculley mens Frank og Joe ransaket ham. «Hvor er bestefaren min?»
      «Bestefaren din?» Sculleys øyne viste at han langsomt begynte å forstå. «Du må være Anita. Jeg trodde dere var... –» Stemmen forsvant.
      «Du trodde vi var hva?» ville Frank vite.
      Sculley stirret på gulvet, inntil Joe grep tak i skjorten hans og lente seg over ham. Øynene lyste. «Jeg begynner å miste besinnelsen min,» knurret Joe. «Jeg er lei av å bli påkjørt, truet og generelt bli jaget rundt. En manns liv er i fare.»
      Sculley så redd ut. «Jeg vet virkelig ikke hvor bestefaren din er,» sa han til Anita. «Jeg har ikke sett ham siden vi fant... –» Stemmen forsvant igjen.
      Joe strammet grepet om Sculleys skjorte. «Fant hva?»
      «Jeg er ikke engang sikker. Et eller annet ubåtvrak. Etter det mistet vi totalt kontrollen.»
      Joe løsnet på grepet. «Fortell alt,» sa han.
      Sculley sukket. «Jeg har jobbet med Mann i omtrent seks måneder. Vi driver for det meste med standard bergingsarbeid, men i tillegg er Mann besatt av å finne en tysk ubåt fra 2. verdenskrig,», fortalte han, og fortsatte:
      «For flere måneder siden møtte jeg en fyr som heter Demas. Han kjente til ubåten, og tilbød meg betaling for å gi ham jevnlige rapporter om arbeidet vårt. Og en god bonus dersom vi fant ubåten. Jeg tenkte at det var lettjente penger, og at vi aldri kom til å finne vraket uansett.»
      «Du fikk penger for å spionere,» sa Joe med forakt i stemmen.
      Sculley så utilpass ut. «Sist søndag fant vi ubåten, ved ren og skjær flaks, flere kilometere syd for der vi hadde lett etter den. Mann sa det var pussig, for det var en plass hvor han hadde dykket mye tidligere, ved et sted han kalte Skeleton Rock.
      «Skeleton Key Rock,» rettet Anita ham. Hun var oppstemt. «Jeg vet om den øya. Omtrent 35 kilometer ut fra kysten, sydøst for byen, stemmer ikke det?»
      Sculley nikket overrasket.
      «Det var jeg som fant på navnetk,» la hun til. «Øya så ut som et skjeletthode. Det finnes en liten hule der som du kan svømme inn i, og... nei, glem det.» Hun så flau ut da hun innså at alle stirret på henne.
      Sculley fortsatte å fortelle. «Etter at vi hadde funnet ubåten, ringte jeg Demas. Han ville at jeg skulle beskrive stedet for ham over telefon, men jeg nektet. Jeg ville ha pengene mine først, så vi avtalte et møte.»
      «Hva skjedde?» spurte Joe.
      «Jeg dro aldri. Jeg fikk en følelse av at det var en dårlig idé. Demas gjorde meg alltid nervøs, og da jeg fortalte ham at vi hadde funnet ubåten, skiftet han tone. Jeg kunne høre grådigheten i stemmen hans. Etter det ransaket de leiligheten min. Jeg har ligget i skjul siden da.»
      Sculley snudde seg mot Anita. «Dagen etter forsvant bestefaren din. Jeg er redd Demas og gjengen hans har tatt ham. Jeg er virkelig lei meg, jeg trodde aldri at noen skulle bli skadet.»
      «Uansett forrådte du ham,» sa Joe bistert.
      «Hvordan kom du i kontakt med Demas?» spurte Frank.
      «Han etterlot meg et telefonnummer,» svarte Sculley. «Noen ganger tok han telefonen, men for det meste etterlot jeg en beskjed på svareren.»
      «Kan du ringe Demas og avtale et nytt møte i morgen tidlig?» spurte Frank.
      Sculley ristet på hodet. «Jeg vil ikke nærme meg de karene noen gang igjen.»
      «Vi insisterer,» sa Joe. «Og vi drar med deg. Si til ham at du vil møtes på et offentlig sted. Da er du trygg.»
      «Dere burde passe dere for hvem dere ypper dere mot,» sa Sculley. «Disse folkene betyr bråk. Demas er ikke den verste. Han er bare en småfisk.»
      «Hva mener du?» spurte Joe.
      «Første gang jeg møtte Demas, møttes vi på en parkeringsplass. Han hadde med seg en annen person som ble værende i bilen, som så ut som en viktig person. Selv Demas var redd for ham. Annethvert minutt gikk Demas tilbake til bilen og snakket med ham gjennom vinduet, som var rullet ned et lite hakk.»
      «Men du kan ikke ligge i skjul for alltid,» sa Frank til Sculley. «Vi kan hjelpe deg med å bli kvitt disse karene.»
      Uten å vente på svar dro de med seg Sculley til en av klubbens telefoner, og nektet å slippe taket før han hadde tatt telefonsamtalen. De kunne ikke se spor etter Stan. Han hadde tydeligvis forsvunnet for godt.
      «Ok, da har dere fått møtet deres,» sa Sculley da han la på røret. «I morgen tidlig klokken ti, ved Alligator World.»
      «Alligator World?» spurte Joe.
      «Det er en fornøyelsespark i St. Augustine. Omtrent som en liten dyrehage,» forklarte Anita.
      «Demas forlangte at vi skulle møtes der,» sa Sculley. «Foran Caymans bur.»
      «Hvem er Cayman?» spurte Frank.
      Anita smilte. «Det får dere vite i morgen.»
      Idet de forlot klubben startet Sculley å gå i en annen retning, og sa at de skulle treffes igjen neste morgen. Frank holdt ham i armen og trakk ham tilbake.
      «Kan du ikke tilbringe natten på motellet vårt?» foreslo han.
      «Takk, men... –»
      «Virkelig, vi insisterer,» sa Joe, og ga Sculley et lite dytt og et bredt smil. Han visste at det ville bli en lang natt, for han og Frank kom til å måtte bytte på å holde vakt over Sculley. Men de kunne ikke risikere å miste mannen av syne.
      «Greit nok,» sa Sculley. «Jeg liker et komfortabelt rom med en deilig seng og en varm dusj om morgenen, og en god frokost etterpå.»
      «Jeg skal gi deg en deilig dusj,» mumlet Joe. «Du skal få sove i dusjen hvis ikke du oppfører deg.»
      Det ble en lang natt, akkurat som Joe fryktet. Den neste morgenen var det bare Sculley som virket uthvilt. «Den beste søvnen jeg har hatt på mange dager,» sa han strålende. «Med dere to som passet på meg, sov jeg som en unge.»
      Sculley tok seg så god tid i dusjen at han brukte opp alt varmtvannet, og tvang dermed Frank og Joe til å dusje i kaldt vann. Frank var redd de var for sent ute til avtalen klokken ti, men da de ankom Alligator World hadde de fortsatt flere minutter på seg.
      Frank og Joe snakket Anita fra å bli med dem til møtet med Demas. «Demas vet ikke hvem Joe og jeg er, og det vil gjøre ham usikker,» sa Frank. «Om du blir med, kjenner han deg antakelig igjen eller gjetter hvem du er.»
      «Slipp oss av et kvartal eller to unna og vent i Jeepen,» foreslo Joe. «Vær klar til å handle raskt når vi dukker opp. Vi kan ha hastverk.»
      Frank og Joe holdt seg tett på Sculley da de gikk mot billettboden, hvor et stort skilt annonserte hovedattraksjonen: «MØT CAYMAN, FLORDAS STØRSTE ALLIGATOR I FANGENSKAP».
      «To, takk,» sa Frank til billettselgeren.
      «Betaler dere ikke for meg?» protesterte Sculley.
      Frank sukket. «Ok, vi sier tre.»
      «Nå vet vi i det minste hvem Cayman er,» sa Joe idet de gikk gjennom inngangsporten. Området var omringet av et gjerde, men luftområdet var åpent. En rekke stier og broer som var dekket med løvverk knyttet sammen sumper fylt av skilpadder, firfisler og alligatorer.
      Frank pekte mot et område der en folkemasse hadde samlet seg. «Det må være Caymans bur.»
      «Ingen tegn til Demas ennå. Jeg tipper han ikke dukker opp,» sa Sculley.
      Joe så på klokken. «Ikke få for høye forhåpninger. Klokken er akkurat ti.»
      Da de gled inn i folkemengden, la Joe merke til at mange av dem kikket forventningsfulle på klokkene sine. De ventet åpenbart på noe. «Hva er det som skjer?» spurte han en mann som sto ved siden av ham.
      «Caymans formiddagsmat,» svarte mannen. «Han er et monster. Det er et syn å se de kjevene i aksjon.»
      Hardy-guttene og Sculley beveget seg mot den andre enden av buret, der folkemengden var mindre, og gikk oppover stien for å se seg omkring. Alligatoren var bare halvveis oppe fra vannet. Bakbeina og halen var fortsatt under vann, men de kunne se at dyret var enormt.
      «Han må være nesten åtte meter lang,» mente Frank. Alligatoren hvilte i solen, øyenene var lukket igjen. En rad med tenner stakk ut av kjeften og formet et glis som så ondt ut.
      «Han ser for lat ut til å være farlig,» kommenterte Joe.
      «Ikke narr deg selv,» svarte Frank. «Alligatorer kan bevege seg utrolig raskt. Men vanligvis angriper de ikke mennesker.»
      «Det sa du om haier også,» mumlet Joe.
      Mens han stirret på folkemengden, la Frank merke til den svære mannen som hadde forsøkt å kidnappe henne fra huset hennes i Jacksonville. «Er det Demas?» spurte han Sculley, som nikket.
      Joe kikket i retningen de pekte, men alt han kunne se var en uniformert vakt som beordret en kvinne om få sønnen hennes ned fra gjerdet som han hadde klatret på.
      «Hvor er Demas?» spurte Joe.
      «Bak vakten,» sa Frank.
      Demas bevegde seg mot dem med et glis om munnen, og gikk direkte bort til Sculley. «Jeg er glad for at du endelig ringte oss,» sa han. Så la han merke til Frank og Joe. «Hei, hva gjør dere to her?»
      Før de rakk å svare, kastet Sculley seg mot Demas. «Du lurte meg!» ropte han. Demas hoppet til side, og Sculley dumpet inn i folkemengden slik at flere personer ble slått over ende.
      «Hva er det du prøver deg på?» En røslig kar strittet imot Sculley. Han kom seg på beina og løp av gårde, men den røslige mannen løp etter ham. Med seg fikk mannen flere av de andre gjestene. Sikkerhetsvakten fulgte etter mens han blåste i fløyten sin.
      Demas snudde seg og løp i motsatt retning. Frank og Joe satte etter mens mannen brøytet seg frem gjennom folkemengden.
      «Flytt deg, kjerring.» Demas pløyde seg vei mellom kvinnen og den lille gutten som fortsatt hang på gjerdet. I trengselen dultet han borti gutten.
      Kvinnen skrek av redsel idet sønnen hennes falt over gjerdet. Han forsøkte å få igjen balansen, men Frank og Joe så med gru at han falt over på den andre siden av gjerdet, rett inn i Caymans bur!
      «Noah!» skrek kvinnen.
      Frank og Joe løp mot gjerdet. Den lille gutten gråt mens han plasket i sølen. Alligatoren var våken nå. Den rettet blikket sitt mot Noah.
      «Mamma!» skrek Noah. Alligatoren lusket ut av vannet, i retning av gutten.
      Joe så seg desperat omkring. Sikkerhetsvakten hadde løpt etter Sculley, og alle andre virket hypnotisert av det som skjedde på innsiden av buret. Alligatoren nærmet seg hele tiden gutten. Joe måtte gjøre noe raskt, ellers ville barnet bli drept.
      Han slang seg over gjerdet, og landet på hender og føtter i søla, bare tre meter fra det forskremte barnet.
      «Her!» ropte han, og forsøkte å tiltrekke seg dyrets oppmerksomhet. Alligatoren snudde seg og så på ham, åpnet og lukket igjen kjeften om hverandre, og pilte fremover mellom Joe og den lille gutten. Joe ble forskrekket over hvor raskt alligatoren bevegde på seg. Den var knapt tre meter unna ham nå.
      Så åpnet alligatoren kjeften og jaget rett mot ham.


<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar

 
Design by Free WordPress Themes | Bloggerized by Lasantha - Premium Blogger Themes | Macys Printable Coupons