Dødelig farvann


<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

      Kapittel 7: HAIANGREP

Joe stirret mot raden av glinsende tenner i haiens enorme munn mens den kom imot ham. Den var bare noen få armlengder, og den bevegde seg raskt.
      Bare et par meter til.
      Joe tvang seg selv til å holde seg rolig. Han visste at haier har et dårlig syn, men blir blir tiltrukket av bevegelser. Selv boblene fra lufttilførselen hans kunne tiltrekke seg havdyrets oppmerksomhet. Haier likte egentlig ikke smaken av menneskekjøtt – men akkurat denne haien var kanskje ikke klar over det.
      I siste øyeblikk dukket Joe unna. Haien suste forbi ham, bare noen centimetere fra ansiktet hans, og satte i stedet kjevene i en forbrent tømmerstokk som en gang hadde vært en del av kahyttveggen. Hele båten ristet mens haien ristet hodet frem og tilbake inntil treverket brast. Uhyret svømte vekk med deler av treverket fortsatt hengende fast i munnen.
      Joe så ned på Anita. Hun var fortsatt sperret inne av vrakdelene, men hun var oppmerksom nok til å legge dekke kuttet sitt med våtdrakten slik at haien ikke like raskt luktet blodet. Med den ledige hånden la hun press på såret for å kontrollere blødningen.
      Joe kjempet for å hjelpe henne fri fra glasskårene og vrakdelene mens haien sirklet og kom mot dem på nytt. Han tok tak i en brukket tømmerstokk.
      Han holdt tømmeret foran seg med begge hender og stemte føttene mot dekket, mens han forsøkte å huske hva fotballtreneren hadde lært ham: «Skal du ta imot et slag? Krum nakken og gi et fra deg i stedet.»
      Haien nærmet seg igjen. I siste sekund sparket Joe fra med beina og dunket tømmerstokken inn i haiens kjeft, mens han samtidig dyttet haihodet unna seg.
      Haien skiftet kurs og sprellet av gårde med tømmeret i kjeften. Joe og Anita stirret på den mens den sirklet flere ganger, før den endelig forsvant inn i det dunkle havmørket.
      Nå som haien var borte, fikk Joe tid til å hjelpe Anita løs. Han pekte oppover med tommelen, som et signal om å stige til overflaten.
      Anita ristet på hodet og pekte i stedet mot åpningen til den nedre delen av kahytten. Joe kunne ikke annet enn å beundre motet hennes. På tross av farene måtte hun vite hva – eller hvem – som befant seg nedenfor trappen.
      De svømte tilbake til åpningen og kikket ned trappen igjen. Hånden var der fortsatt, den fløt i det mørke vannet. Joe bevegde beina, lyste med lykten og manøvrerte seg ned for å ta en nærmere titt på hånden.
      Lettelsen strømmet gjennom kroppen hans da han forsto hva det flytende objektet var, og han holdt det opp for å vise det til Anita. Det var en hanske.
      Nå kunne de endelig stige tilbake til overflaten, men de tvang seg til å gjøre det langsomt og forsiktig mens de holdt utkikk etter haien. Joe gispet grådig etter luft idet hodet hans brøt vannflaten. Den friske luften hadde aldri smakt så godt som nå. Anitas hode poppet opp sekundet senere.
      Mens de svømte tilbake til båten forventet Joe når som helst å kjenne beinet bli bitt av ham. Først da begge to var trygt oppe på dekket våget han å puste lettet ut.
      Frank og Gwen lyttet med bekymring mens Joe og Anita fortalte hva som hadde skjedd. Selv om hun var lettet for at de hadde sluppet uskadd fra hendelsen, var Gwen opprørt over hva som hadde skjedd. «Ingen skulle svømme inn i vraket,» sa hun. «Som profesjonell dykker er det jeg som har ansvaret. Om vi skal dykke igjen, må jeg vite at alle sammen holder seg til planen.»
      «Det var min feil,» sa Anita, mens Gwen bandasjerte kuttet på armen hennes. «Ingenting ville skjedd dersom jeg ikke hadde fått panikk. Men uansett fant vi ut alt vi ville vite.»
      Ingen sa noe da de halte opp ankeret og satte fartøyet i retning mot land igjen. Alle fire satt i sine egne tanker. Samtlige visste at Anitas siste bemerkning ikke var helt sann.
      Til tross for forsøkene visste de ingenting sikkert, tenkte Joe. Kanskje hadde Mann gått ned med båten sin, og kanskje hadde han ikke det. Det eneste de visste var at han fortsatt var savnet, og at han fortsatt var etterlyst av politiet. Dét, tenkte Joe bistert, samt at mennene som hadde stjålet dagboka hans og forsøkt å kidnappe Anita fortsatt var på frifot.
      Solen sto lavt på himmelen da de fortøyde båten til brygga og slo av motoren. Først da brøt Frank stillheten.
      «Det er én person vi fortsatt ikke har snakket med,» sa han. «Burt Sculley, din bestefars assistent. Hvor er han nå? Om han treffer bestefaren din jevnlig, må ha vite et eller annet.»
      «Jeg vet ikke hvordan vi kan finne ham,» innrømte Anita. «Han står ikke listet i telefonkatalogen, og da jeg ringte opplysningen kunne ikke de hjelpe meg heller. Han er fra Australia, og jeg tror ikke engang han er lovlig borger i USA. Bestefar betalte ham kontant, tror jeg, under bordet.»
      «Hva med fyrstikkene vi fant under vognen til bestefaren din?» spurte Joe. «De var fra en klubb der du mente vi kunne finne ham.»
      «Ja, klubben heter Rock Bottom,» sa Anita. «Jeg har bare vært der én gang, og da lovte jeg meg selv å aldri dra tilbake. Det er et ganske heslig sted.»
      «Det går vel greit dersom vi blir med deg,» mente Frank. «Vi burde dra dit i kveld. Det er kanskje ikke mye, men det er da et spor.»
      Anita sukket. «Ok. Men la oss dra tilbake til motellet først. Hvis vi skal dra dit, må jeg kle meg for anledningen.
      Etter å ha hjulpet Gwen med å bære tilbake tankene og det andre dykkerutstyret fra båten, satte Hardy-guttene og Anita seg tilbake på plass i Jeepen og kjørte tilbake til motellet. Frank og Joe tok en rask middag på kaféen mens Anita forsvant inn på rommet sitt. Hun lovte at hun snart var tilbake.
      Over en time senere ventet de fortsatt på henne. «Hun bruker jammen meg lang tid,» klaget Joe, mens han travet frem og tilbake på gulvet.
      Men da hun endelig kom, mente Joe at det var verdt ventetiden. «Du ser flott ut,» dumpet det ut av ham. Han visste at Iola, kjæresten hans hjemme i Bayport, ville plantet albuen i siden på ham dersom hun hadde sett reaksjonen hans.
      Anita hadde på seg en kort, sort kjole. Hun hadde lagt håret bakover, og et lite lag med mascara understreket de brune øynene hennes. «Er dere klar for fest?» smilte hun.
      De klatret inn i Jeepen og kjørte sydover mot Vilano Beach. «Rock Bottom» var et passende navn, tenkte Frank da de parkerte inn foran klubben, en slitt, gammel trebygning. Det strømmet høy musikk fra innsiden av bygget, akkopagnert av enkelte utrop og, ved én anledning, lyden av glass som knuste.
      «Vil dere ombestemme dere?» spurte Anita, men Frank og Joe nølte ikke. De trengte å finne Burt Sculley, og dette stedet var deres eneste spor.
      Inne dunket musikken fra høyttalerne. Til alt bråket var det overraskende få mennesker her, noterte Joe seg. Klubben varmet fortsatt opp til kvelden. Det var bare noen ganske få personer på dansegulvet, mens en del andre satt rundt bordene mens de lo og pratet høyt sammen. Bakerst i lokalet spilte en kar biljard med seg selv.
      Joe og Anita bevegde seg mot dansegulvet mens Frank gikk bort til biljardbordet. Karen øvde seg på biljardtriks, og forsøkte å senke kulene via veggene og hjørnene på bordet. Ingen av dem traff.
      Han holdt på med kulene i noen minutter før han snudde seg mot Frank. Ansiktet hans var tykt og rundt. «Skal vi ta en kamp?» Frank nikket som svar.
      «Jeg heter Stan,» sa mannen idet han slo det første slaget, som spredte kulene utover biljardbordet. Ingen av dem gikk ned i hullene. «Du er ikke herfra, er du?»
      Frank ignorerte spørsmålet, og konsentrerte seg om det første slaget sitt. Han senket én av kulene, og fikk ytterligere to kuler nedi før han bommet med et slag og gikk vekk fra bordet. «Jeg ser etter Burt Sculley,» sa han forsiktig. «Har du sett ham i kveld?»
      Stan ga ham et skarpt blikk. «Hvem ønsker å vite det?»
Frank forsøkte å skjule opphisselsen. «Jeg har en venn som forsøker å samle et mannskap,» svarte han. «Jeg har hørt at Sculley ser etter en jobb.»
      «Jeg har ikke sett ham i kveld,» svarte Stan. «Ikke ennå. Men om du blir værende, dukker han kanskje opp.»
      Spillet fortsatte. Stan bommet videre med sine slag, og ble irritert da Frank senket kule etter kule ned i hullene. Til slutt fikk han ned den sorte kula, og hadde vunnet spillet. «Vi tar en ny runde,» sa Stan, «men jeg må bare ta en telefon først.»
      Frank sa seg enig. Han var ikke videre imponert over Stans personlighet, men denne fyren kjente til Sculley. Så lenge det fantes en mulighet til å få flere opplysninger, ville han at spillet skulle fortsette. Mens Stan tok telefonsamtalen sin, gikk Frank over til dansegulvet og underrettet Joe og Anita om hva han gjorde.
      Stan kom tilbake, og de startet å spille igjen. Frank forsøkte flere ganger å stille spørsmål om Sculley, men Stan unnlot å svare på dem. Alt han sa var at Sculley muligens ville komme senere. I mellomtiden vant Frank to kamper til, og Stan ble stadig mer frustrert.
      «Det er et bedre bord inne på bakrommet,» sa Stan etter den tredje kampen. «La oss gå inn der.»
      «Hva er galt med dette bordet?» ville Frank vite.
      Stan slengte biljardkøen sin på bordet. «Jeg insisterer,» sa han. «Dessuten er det noen bak der som du muligens vil møte.»
      Den bemerkningen vekket Franks interesse. Han kastet et blikk over rommet mot Joe og Anita, som fortsatt danset, og ville fortelle dem hvor han gikk, men Stan var allerede på vei bakover i rommet. Frank nølte et lite øyeblikk, så fulgte han etter.
      Stan gikk bort til gangen og åpnet en dør. «Inn her,» sa han.
      «Bare vent litt,» sa Frank. Han kunne se at døren ledet inn i et stort oppbevaringskott som nesten var tomt. Foruten noen mopper og litt annet vaskeutstyr var det ikke noe der inne. «Ikke for å være frekk, men jeg liker stemningen bedre her ute... –»
      Noen tok tak i ham bakfra før han rakk å fullføre. En hånd tok tak om halsen hans, og en annen grep tak i høyrearmen. Frank slo sin venstre albue raskt bakover, og hørte et grynt idet han traff personen bak seg.
      Stan tok et steg frem og slo Frank i magen. Frank kroket seg sammen og gispet etter luft, men Stan grep tak i håret hans og tvang hodet opp igjen.
      Frank strevde med å se noe, men kjempet videre mot armene som fortsatt holdt tak i ham bakfra. Stan trakk nevene tilbake og forberedte et slag som ville slå Frank ut. Men slaget kom aldri.
      I stedet kjente Frank et kaldt, skarpt knivblad som ble presset mot strupen hans. Han visste at enhver bevegelse kunne bli hans siste, så han slappet av i kroppen og lot seg bli dratt inn i kottet. Stan fulgte etter, låste døren bak dem og skrudde på lyset.
      Frank kunne fortsatt ikke se hvem som holdt kniven mot strupen hans. «Folkens, hvis dette dreier seg om at jeg vant i biljard, er jeg sikker på at vi kan bli enige om noe,» sa han, og forsøkte å kjøpe seg litt tid mens han fant ut av hva som foregikk.
      «Hold kjeft!» brølte Stan, og slo Frank i ansiktet med baksiden av hånden.
      Endelig åpnet knivmannen munnen. Han hadde en sterk aksent som Frank gjenkjente som australsk. «Gi meg én god grunn for hvorfor jeg ikke skal skjære strupen av deg,» sa mannen.
      Til tross for situasjonens alvor måtte Frank kjempe for å skjule opphisselsen sin. Angriperen hans var Burt Sculley!


<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar

 
Design by Free WordPress Themes | Bloggerized by Lasantha - Premium Blogger Themes | Macys Printable Coupons