Dødelig farvann


<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

      Kapittel 3: GULL FRA GAMLE DAGER

«Joe!»
      Frank gispet etter luft. Noe hadde truffet ham i magen idet han hadde trådt inn i den mørke vognen og slått luften ut av ham, og han hadde falt ut på utsiden igjen. Han hadde mistet lommelykten inne i vognen. Døren hadde slått igjen etter ham, og stengt Joe inne på innsiden.
      Frank kom seg på beina. Han vred om dørhåndtaket, men døren var låst. Fra innsiden hørte han broren grynte og falle til bakken.
      Han dunket på døren med knyttnevene. «Joe!» ropte han på nytt. Så trakk han seg tilbake, tok fart, og kastet seg mot døren med all sin tyngde. Denne gangen ga låsen etter og døren fløy opp.
      Frank tumlet inn i traileren, og øyeblikkelig falt han over en kropp på gulvet. Lommelykten ga fra seg et svakt lys der han hadde mistet den, og han kunne se at Joe kjempet med noen. Frank tok tak i angriperens hårfeste og forsøkte å dra personen vekk.
      «Slipp meg, din idiot!» Det var en kvinnestemme.
      Frank ble så paff at han slapp taket og tok et steg bakover. Han plukket opp lommelykten og pekte lyset mot scenen foran seg.
      Joe lå på gulvet, i et fastlåst grep med slank kvinne. Mens Frank sto og så på, slo hun nevene sine mot Joes muskuløse arm. «Slipp meg!» gjentok hun ropende mot øret hans. Joe, fortsatt halvt i svime, gjorde som hun sa.
      Den unge kvinnen dro seg vekk fra Joe. Hun holdt på å snuble i en stol, men klarte å holde seg på beina. Hurtig skrudde hun på et lite lys, løp ut til kjøkkenet, fikk tak en kjøttkniv, og holdt den foran seg.
      «Kom dere ut herfra,» sa hun, med en blanding av sinne og frykt i stemmen. «Jeg ringte politiet da jeg hørte dere komme. De kan være her når som helst.»
      «Ro deg ned,» sa Frank, med øynene festet mot kniven. «Vi vil ikke gjøre deg noe.» Han kastet et raskt blikk mot broren. «Joe, er du ok?»
      Joe nikket. Frank la merke til at broren så forslått ut, men han satt oppreist nå.
      «Politiet er på vei,» gjentok kvinnen. Frank mente hun kunne være et par år eldre enn ham selv, sannsynligvis i begynnelsen av tyveårene. Hun hadde langt, brunt hår og brune øyne.
      «Vi ser etter Alvin Mann,» sa Frank. «Vi er Frank og Joe Hardy, gamle venner av ham.»
      Den unge kvinnen skulte mot ham. «Pleier dere alltid å bryte dere inn i folks hjem når dere ikke får svar?»
      «Da vi hørte bråket fra innsiden trodde vi Mann var i trøbbel,» svarte Frank.
      Joe reiste seg opp og masserte nakken sin. «Vi visste heller ikke hvem sin Jeep som sto parkert på utsiden, eller hva –.»
      «Dere brøt dere ikke inn i den også, gjorde dere?» avbrøt kvinnen ham fortørnet.
      «Slapp av,» sa Joe. «Det går helt fint med Jeepen din. Jeg skulle bare ønske jeg kunne si det samme om min egen nakke. Hva slo du meg med?»
      «Et dykkervektbelte.» Hun nikket mot et belte som lå på gulvet. «Flaks for deg at det er et moderne belte, lagd av gummi. Før i tiden brukte man bly for å lage dem.»
      «Flaks for meg.» Joe smilte nesten.
      «Hvem er du?» spurte Frank.
      «Jeg er Anita, Alvin Manns barnebarn.»
      «Hvorfor svarte du ikke da vi banket på døren?» spurte Joe.
      «Beklager at jeg ikke var mer sosial,» snøftet Anita. «Dere kommer kjørende hit midt på natten, kikker inn vinduet og hamrer ned døren. Hva regner dere med – at jeg tilbyr dere middag?»
      «Det er ikke akkurat midt på natten ennå,» sa Joe.
      «Og vi kjørte ikke. Vi gikk,» la Frank til.
      «Jeg hørte en bil,» insisterte Anita.
      «Da er det noen andre i nærheten,» sa Frank. Han gikk bort til døren og kikket ut.
      «Jeg bekymrer meg ikke for hvem som er der ute,» sa Anita. «Jeg bekymrer meg for hvem som er her inne.»
      «Om vi ønsket å skade deg, hadde vi gjort det for lenge siden,» sa Joe høflig. «Bestefaren din ringte etter faren vår for to dager siden. Far var opptatt. Det er derfor vi er her.»
      «Når på døgnet ringte han?» spurte Anita.
      Joe tenkte seg om. «Rundt fem om ettermiddagen, tror jeg.»
      «Han ringte meg like etterpå,» sa Anita raskt. «Han hørtes veldig oppbrakt ut. Han fortalte meg at han hadde vunnet det store lotteriet, og at vi ville bli rike. Men før han rakk å forklare, ble han kuttet av midt i en setning. Jeg hørte ham stønne. Så ble linjen kuttet.»
      Mens hun fortsatte, vokste bekymringen i ansiktet hennes. «Jeg visste med en gang at noe hadde hendt ham. Jeg ventet på at han skulle ringe meg opp igjen, men han gjorde aldri det. Til slutt ringte jeg politiet. De sporet opp nummeret til en telefonkiosk i byen. Politiet sa de skulle ta seg av det, men jeg fikk ikke sove, så jeg ringte Ted Branson – den tidligere partneren hans – men han hang opp røret. Jeg prøvde også å få tak i Burt Sculley, assistenten hans. Til slutt kom jeg meg i Jeepen min og kjørte ut hit midt på natten. Jeg bor i Jacksonville, en time unna –.»
      Mens Anita snakket, tok Joe seg i å beundre motet hennes. Hun hadde dratt hit fordi hun var bekymret for bestefaren, uten å ta hensyn til sin egen sikkerhet. «Du må være mer forsiktig,» sa han. «Ingen vet hva du kunne funnet her.»
      Anita kastet et raskt smil mot ham, så fortsatte hun: «Jeg lette overalt i byen, men klarte ikke å finne ham. Til slutt fant jeg bilen hans parkert nede ved havnen, hvor han har båten sin fortøyd, ikke langt herfra. Båten er borte...» Stemmen hennes stilnet.
      «Du vet at politiet mistenker bestefaren din for å stå bak et ran?» spurte Frank.
      Anitas øyne flammet opp. «Jeg vet. Det er latterlig.»
      «Kan han ha lånt utstyret?» spurte Joe. «Da han ringte oss, snakket han om et funn av en ubåt fra 2. verdenskrig.»
      Anita satte seg ned på sofaen og sukket. «Gjennom hele livet har bestefar vært besatt av å finne vraket av U-317, en tysk ubåt som sank utenfor St. Augustine i 1944. Han tjente om bord på Kystvakten under krigen, og skipet hans plukket opp den eneste overlevende fra ubåten,» forklarte hun. «Bestefar kunne litt tysk, så han fikk ansvaret for den overlevende. Tyskeren het Klaus Krueger. Krueger levde ikke lenge, men før han døde rakk han likevel å fortelle bestefar at ubåten hadde hatt med seg gull verdt flere millioner dollar.»
      Regnet økte i styrke på utsiden av vognen. Dråpene pisket mot taket. Frank og Joe vekslet et langt blikk, og ventet på at Anita skulle fortsette.
      «U-317 ble en besettelse for ham,» sa hun. «Han risikerte forretningene sine, familien sin, selv livet sitt. Partnerne hans ble også dratt inn i det.»
      «Mener du Ted Branson?» spurte Joe.
      Hun nikket. «Men også hans første partner, Waldo Payne, og Bransons sønn, Dennis. Alle var besatt av fortellingen, helt til Dennis nesten døde i en ulykke i fjor.»
      «Vi hørte om det,» sa Frank.
      «Den ulykken var ikke bestefars skyld,» påsto Anita heftig. «Alle visste at Dennis var en uforsvarlig dykker. Om noen var ansvarlige for ulykken, så var det Ted Branson selv. Han oppmuntret sønnen stadig til å lete. Og Dennis gjorde alt for å tilfredsstille faren.»
      «La oss gå ut ifra at bestefaren din virkelig fant ubåten,» sa Joe. «Han trengte hjelp til å heve den. Kanskje han vendte seg til Branson for hjelp, men ble avslått. Kanskje det var da han tok kontakt med oss. Han ringte deg også, men samtalen ble brutt.»
      «Hva som skjedde er åpenbart,» mente Anita. «Branson har vært ute etter bestefar helt siden ulykken, kanskje enda lengre enn det også. Nå har han en tydelig grunn til å bli kvitt ham – enten ved å beskylde ham for tyveri, eller ved å gjøre noe enda verre – slik at han kan beholde gullet selv.»
      «Branson ville ikke være den eneste mistenkte,» påpekte Frank. «Alle som kjente til Kruegers historie kunne muligens stå bak. Det inkluderer Waldo Payne og Dennis Branson. Finnes det noen andre?»
      «Payne kan ikke mistenkes,» sa Anita. «Han og bestefar har vært venner siden krigen. De seilte sammen. Kanskje Burt Sculley, bestefars assistent. Jeg tror ikke han fortalte det til noen andre enn dem. Han var svært hemmelighetsfull. Han ville ikke at noen skulle finne ubåten før han fant den selv.»
      Frank kikket ut av døren igjen. «Hørte noen av dere noe?» spurte han.
      «Jeg har hørt ting i hele dag,» svarte Anita. «Kanskje fantasien min løper løpsk, men jeg tror at de som tok bestefar er ute etter meg også. I morges ringte jeg en venninne i Jacksonville og ba henne dra til huset mitt for å mate hunden min. Hun sa at det sto en bil med to menn på innsiden parkert foran huset.»
      «Hvis du tror at noen er ute etter deg, er ikke denne vognen noen trygg plass,» sa Frank. Han tenkte på pickupen som hadde passert dem langs veien, og lydene han hadde hørt.
      Anita nikket. «Jeg er klar til å dra. Jeg kom bare for å hente bestefars journal, men jeg finner den ikke. Vanligvis har han den på skrivebordet. Normalt vil jeg ikke kikke i den, men jeg tenkte den kanskje inneholdt noe som kunne fortelle hva som har skjedd med ham.»
      «Du sa at politiet ville komme,» påpekte Joe. «Skal vi vente til de kommer?»
      «Å, ja,» svarte Anita. «Men vi kan i hvert fall starte motoren på Jeepen.»
      De forlot vognen og gikk tilbake til plassen der Jeepen sto parkert. Selv i mørket kunne Frank og Joe umiddelbart merke at noe var galt. Jeepens hjul så ut til å være for lave.
      Anita gispet. «Dekkene mine!»
      «De har blitt skåret i stykker,» sa Frank bistert.
      «Hvordan skal vi komme oss vekk herfra?» spurte Anita. Frykten hadde vendt tilbake til stemmen hennes.
      «På samme måte som Joe og jeg kom hit. Til fots. Men burde ikke politiet være her snart?» spurte Frank.
      «De kommer egentlig ikke,» stønnet Anita. Hun kikket vilt mot trærne rundt seg. «Jeg sa det bare for å skremme dere vekk.»
      Joe så rådvill ut. «Ring politiet nå, da vel,» sa han. «Vi vet at bestefaren din ikke har noen telefon her, men vi så en mobiltelefonholder i Jeepen din.»
      Anita ristet på hodet. «Jeg var så stresset da jeg dro fra Jacksonville at jeg glemte den igjen der.»
      Anita pakket ned noen av tingene sine i en liten ryggsekk før de begynte å gå. Regnet hadde gitt seg, men nå var det fullstendig mørkt, og skyene skygget for månen.
      Frank og Joe kunne se at Anita nærmest var panisk. Joe stilte henne spørsmål for at tankene hennes ikke skulle løpe løpsk. «Hva betyr ’Neester’?» ville han vite, og tenkte på bilskiltene hennes.
      «Det er navnet på firmaet mitt, Neester Productions,» svarte hun. «Jeg produserer tv-reklamer. Det kommer fra et gammelt kallenavn.»
      «Det kommer en bil,» avbrøt Frank dem. «La oss komme oss ut av veien.»
      De fikk øye på en pickup som kom kjørende, sakte, med motoren tøffende. Frank kunne ikke si om det var den samme pickupen som de hadde sett tidligere.
      Anita hoppet opp. «Det er bestefars bil!»
      «Vent!» ropte Joe, men det var for sent. Anita hadde allerede løpt ut i veien. Da hun løp inn i skinnet fra billyktene, stoppet pickupen og sjåføren steg ut.
      Frank og Joe kom seg på beina. «Bestefar?» hørte de Anita ropte. Døren åpnet seg på passasjersiden, og Anita tok et steg tilbake.
      Joe løp mot henne så raskt han klarte. «Anita! Kom deg vekk fra veien!» Anita må ha hørt ham, for hun tok enda et steg bakover.
      De to mennene hoppet tilbake i bilen og smalt igjen dørene. Pickupen begynte å bevege seg fremover. Anita snudde seg for å løpe, men snublet i den våte, grusete veien.
      Da spant bildekkene forover idet føreren tråkket på gasspedalen. Til sin store skrekk så Joe at pickupen siktet rett mot Anita!


<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar

 
Design by Free WordPress Themes | Bloggerized by Lasantha - Premium Blogger Themes | Macys Printable Coupons