Dødelig farvann


<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

      Kapittel 2: OVERFALL I MØRKET

«Mann kom hit i forgårs. Han ønsket å låne utstyr verdt flere tusen dollar til et hårreisende bergingsprosjekt,» forklarte Branson. «Jeg sa nei, og i dag er utstyret borte. Hvem andre vet hvordan man kommer seg inn i oppbevaringsrommet? Det er ran, enkelt og greit.»
      «Ro deg nå ned, Ted,» sa politimannen. «Mann var partneren din. Om han tok utstyret, er jeg sikker på at han vil levere det tilbake.»
      «Det er for sent,» snøftet Branson. Han så på Frank og Joe igjen. «Hvor kommer dere to fra, og hvorfor i all verden ser dere etter Mann akkurat nå?»
      «Vi er venner utenbys fra,» svarte Frank. «Vi kom med fly i ettermiddag for å hjelpe ham med et prosjekt han jobber med.»
      «Hva slags prosjekt?» spurte politimannen.
      «Et båtbergingsprosjekt,» sa Frank. «Han fortalte oss ikke mye om det.»
      «Dere er svært så gode venner, som kommer ned hit uten engang å vite hvorfor,» mente Branson.
      Frank møtte blikket hans. «Faren vår har kjent Mann lenge,» sa han.
      «Slapp av, alle sammen,» sa politimannen, og dro frem en notisblokk. «La oss starte forfra. Jeg trenger at alle forklarer seg – inkludert dere to,» la han til, og kikket mot Frank og Joe.
      Over en time senere dro endelig guttene fra marinaen. Politimannen, sersjant Sauter, hadde nøye gått gjennom forklaringen deres, og hadde gitt dem et telefonnummer de kunne ringe dersom de hadde mer informasjon om Mann. Så hadde han anbefalt dem å dra tilbake til Bayport.
      «Snakk om kryssforhør,» sa Joe da de forlot marinaen og fortsatte ned hovedgaten, fortsatt med bagasjen fra Bayport i hånden. «Jeg trodde aldri vi skulle slippe vekk derfra. Men jeg kan ikke tro at fars venn kan være en tyv.»
      «Ikke jeg heller,» svarte Frank. «Jeg tror sersjant Sauter kan ha rett i at han har lånt utstyret, med planer om å returnere det. Men om han gjorde det uten tillatelse, så er det teknisk sett tyveri.»
      «Branson har virkelig ikke noe til overs for Mann,» sa Joe. «Jeg lurer på hva som har skjedd mellom dem.»
      «Jeg har en idé om hvordan vi kan finne ut av det,» sa Frank. Han gikk bortover mot en liten butikk som solgte fiskeagn, flere bygninger nedenfor marinaen. En kvinne kikket mot dem fra døråpningen mens de nærmet seg.
      «God ettermiddag,» hilste Frank til henne. «Det har foregått mye nede ved marinaen i dag.»
      «Hva dreier det seg om, alt sammen?» spurte kvinnen. «Jeg har sett politibiler komme og gå i hele dag.»
      «Noe utstyr er borte, og herr Branson tror det er blitt stjålet,» svarte Joe.
      «Hm,» sa kvinnen. «Jeg skulle tro han hadde råd til å miste en ting eller to. Han har nok av penger. Han ble med i virksomheten for bare tre år siden, og nå eier han hele stedet.»
      «Var ikke Alvin Mann en av eierne?» spurte Frank.
      Kvinnen nikket, så smilte hun. «Jeg kjente Alvin Mann godt. En gretten, gammel gubbe, men jeg likte ham. Han pleide å stoppe innom for å klage over noe som var galt. Været var for dårlig. Fisken bet ikke på kroken. Forretningene gikk dårlig. Alltid var det noe.» Hun ristet på hodet. «Det var før ulykken, selvfølgelig.»
      «Hvilken ulykke?» spurte Frank.
      «Det skjedde for mer enn et år siden,» sa hun. «Alvin var ute og dykket sammen med Dennis Branson – det er Ted Bransons sønn – og Dennis var nede for lenge. Han fikk trykkfall i kroppen. Dere vet, sånn som dykkere kan få noen ganger.»
      Frank nikket. Som erfaren dykker kjente han godt til trykkfall ved oppstigning, også kalt dykkersyke. Det skjedde når det dannet seg nitrogenbobler i blodet fordi dykkeren steg opp mot overflaten for raskt, etter et langt og dypt dykk.
      «Dennis kunne ha omkommet,» fortsatte kvinnen. «Ted Branson la skylden på Alvin Mann, og jaget ham ut av virksomheten. Det var leit, spesielt fordi Alvin var den som hadde startet forretningen.»
      «Vet du hvor vi kan finne Mann nå?» spurte Frank.
      Hun nikket. «Han bor i en trailervogn nord for Vilano Beach. Følg veien nordover til Conch Road. Ta til venstre og kjør helt til enden av veien. Fortsett videre, så vil dere se trailervognen ute blant trærne.»
      «Aldri undervurder betydningen av sladder,» sa Frank mens de fortsatte ned hovedveien for å finne en drosje.
      Vilano Beach befant seg på motsatt side av bukten ved St. Augustine. Conch Road lå tydeligvis ganske øde, for Frank og Joe måtte forhøre seg med flere drosjesjåfører før noen sa seg villige til å kjøre dem dit.
      Mens de kjørte gjennom byen, pekte sjåføren ut severdighetene for dem. «På høyre side har dere Castillo de San Marcos, det gamle fortet,» sa han. «I flere hundre år beskyttet fortet byen mot invasjoner. Hele byen kunne samle seg på innsiden i uker eller måneder av gangen.»
      Frank kikket på dem lave steinstrukturen, imponert over at noe så lite kunne ha en så stor militær betydning. Veggene var knapt ti meter høye. Et enslig, moderne bombefly kunne jevnet bygget med jorden i løpet av minutter.
      Etter å ha krysset broen over til Vilano Beach fortsatte drosjen nordover langs kysten i ti minutter før den svingte til venstre foran et lite motell.
      «Her er vi. Conch Road,» annonserte sjåføren. Han kjørte ytterligere noen kilometer før den asfalterte veien tok slutt. «Det ser ikke ut som om vi kommer lenger,» sa han.
      En smal grusvei fortsatte videre inn i skogen, men en politibil som sto parkert blokkerte for veien. En politimann steg ut av bilen og gikk bort til drosjen. «Jeg må be dere om å snu,» beordret han.
      Joe rullet ned vinduet sitt. «Vi ser etter Alvin Mann. Han bor her ved denne veien.»
      «Er dere slektninger av Mann?»
      «Venner,» svarte Joe.
      «Da kan jeg fortelle dere at Mann ikke er hjemme,» sa politimannen, og gjentok: «Nå må jeg be dere om å snu.»
      «Jeg beklager at dere måtte dra denne lange veien for ingenting,» sa drosjesjåføren mens han snudde bilen mot veien de hadde kommet fra. «Jeg må fortsatt ha betalt for turen ut hit, men dere skal få turen tilbake til byen gratis.»
      «Takk for tilbudet, men hva om du slipper oss av ved motellet vi så langs veien?» foreslo Frank.
      Sjåføren trakk på skuldrene. «Dere bestemmer.»
      Minuttet senere stoppet de foran Conch Motell & Kafé. Joe så seg om på parkeringsplassen. Med unntak av én eneste bil, var den tom.
      «Frank, kanskje noe nærmere byen ville være litt mer levelig,» sa han etter å ha gått ut av drosjen.
      «Vi er ikke her for å feste, lillebror,» sa Frank. «Jeg synes vi burde bo i nærheten av Manns trailervogn. Hvis vi sniker oss tilbake når det har blitt mørkt, kan vi kanskje komme på sporet av hva som har hendt ham.»
      De sjekket inn, og satte seg ned for en rask middag ved kaféen rett ved siden av motellet. Fra bordet deres kunne de se veien gjennom vinduet. Joe var nesten ferdig med å spise da en politibil kjørte forbi. Den kom fra veien som ledet til Manns trailer. «Der forsvinner vår venn,» sa han. «På tide å røre på seg.»
      Luften var varm og fuktig. Til tross for heten hadde begge guttene på seg langermede skjorter og mørke bukser, for å være vanskeligere å få øye på.
      «For en deilig, kjølig kveld,» vitset Joe, og tørket svetten fra pannen. «Det er akkurat like klamt nå på kveldstid som det er om dagen.»
      «Jeg kjente akkurat en regndråpe,» sa Frank til ham. «Det kommer til å kjøle deg ned.»
      «Flott,» mumlet Joe, og ikke lenge etterpå skylte regnet ned over dem. De hadde nesten nådd stedet der politimannen hadde bedt dem om å snu, da de hørte en bil som nærmet seg bak dem.
      «La oss komme oss ut av veien,» sa Frank. «Vi må ikke bli sett.»
      «Det der var ingen politibil,» sa Joe etter at bilen hadde passert dem. «Det var en pickup.»
      «Jeg lurer på hvorfor den er på vei til Manns trailer,» sa Frank.
      «Spør du meg, så spør jeg deg,» sa Joe, og de gikk videre. De holdt seg utenfor veien, slik at de unngikk å bli sett. Da asfaltveien tok slutt, fulgte de grusveien videre inn i skogen.
      Frank ledet an. Han fikk øye på et lys som blinket i trærne foran dem, og tørket vekk regnet fra øyet for å se bedre. «Så du det lyset?» spurte han.
      «Nei,» sa Joe bak ham. «Det regner for mye.»
      Noen få minutter senere fikk de øye på traileren. Joe la merke til at vinduene var mørke. I det dystre nattemørket virket traileren slitt og forlatt, omgitt som den var av busker og korte trær.
      «Mann må ha hatt sansen for privatliv,» tenkte Joe, «for å bo her ute i denne forlatte skogen uten engang en telefon.»
      Frank tok frem en lommelykt og lyste mot vognen. Navnet «Mann» var malt på en treplate over døren. «Vi er i det minste på rett sted,» sa han.
      Frank banket på døren flere ganger, i tilfelle det skulle være noen der inne, men ingen svarte. Han banet seg vei gjennom buskene bort til et av vinduene, strakte seg på tærne, og lot lyset fra lommelykten skinne gjennom vinduet. Det var vanskelig å se noe gjennom gardinene. Var det en bevegelse han så der i mørket, lurte han på, eller –.
      En kvist brakk bak ham. Lyden var så nær at han bråsnudde seg. «Joe, er det deg?»
      «Her borte.» Brorens stemme kom fra baksiden av vognen. «Ta en titt på dette.»
      Frank fulgte lyden av Joe og gikk rundt traileren. En jul Jeep var parkert mellom trærne. Joe tok lommelykten og lyste på innsiden. «Denne kjerra har det meste,» sa han beundrende. «Fire liters motor, metallfelger, cd-spiller og en telefonholder.»
      «Ikke akkurat den bilen jeg ser for meg Mann kjører,» sa Frank, og dyttet vekk noen grener for å ta en titt på bilfronten. «Den har til og med selvvalgt nummerskilt. Hva tror du ’NEESTER’ betyr?»
      Før Joe rakk å svare, hørte de et høyt brak fra traileren. De løp tilbake og dunket på døren. «Herr Mann?» ropte Frank. «Er du der inne?»
      «La oss slå inn døren,» sa Joe.
      Frank bøyde seg ned og kikket på låsen. «Den skulle ikke være for vanskelig å bryte opp,» mente han, og tok frem et lommeknivsett fra lommen. «Hvis du dytter døren litt innover, skal jeg klare å lirke denne inn i sprekken.»
      Joe lente seg mot døren mens Frank brynet seg på låsen. «Ett sekund til, så har jeg brutt den opp,» sa den eldste broren.
      Joe presset seg fortsatt mot døren da den plutselig åpnet seg. Han snublet inn i vognen, og landet på hendene og knærne.
      Han reiste seg raskt, og strevde med å holde balansen i mørket samtidig som han forsøkte å ta seg tilbake til døren. Han hadde en merkelig følelse av at han ikke var alene der inne.
      «Frank, gi meg lommelykten,» ropte han.
      «Ta imot,» hørte han Frank si. Joe snudde seg mot brorens stemme, og i et øyeblikk ble han blendet av lyset fra lommelykten som traff øynene hans.
      Så hørte han broren grynte. Lommelykten deiset i bakken.
      «Frank!» ropte Joe. Han hørte døren bli slått igjen, og noen beveget seg mot ham. Lyset fra lommelykten skimret langs bakken, og gjorde så vidt silhuetten av en person som sto ved siden av døren synlig. «Er det deg?» spurte han.
      Joe ventet et lite sekund på svaret som aldri kom. Så senket han hodet tok fart.
      Silhuetten flyttet elegant på seg. Før Joe rakk å endre retning, kjente han smerten som grep tak i nakken hans. Han sveivet framover og traff bakken, mens han febrilsk forsøkte å holde seg ved bevissthet mens angriperen deiset over ham og tok et kvelertak om halsen hans.


<< Forrige kapittel
      Neste kapittel >>

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar

 
Design by Free WordPress Themes | Bloggerized by Lasantha - Premium Blogger Themes | Macys Printable Coupons