Dødelig farvann


<< Tilbake til bokoversikt
      Neste kapittel >>

      Kapittel 1: EN HET KONFRONTASJON

Joe Hardy fikk en tanke som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen hans, mens han stirret ut av flyvinduet ned mot Floridas kystlinje.
      «Hvis en ubåt sank under 2. verdenskrig, ville vel vraket fortsatt være fullt av skjeletter?» funderte han høyt.
      Ved siden av ham kikket Frank, broren, opp av dykkemagasinet han leste. «Det er vanskelig å si,» svarte han. «I tropene, hvor vannet er varmt, ville et skjelett falle fra hverandre ganske raskt. Men i dypt, kaldt vann tipper jeg det ville holde seg i minst 50 år.»
      Joe hadde vært med på mange eventyr i løpet av sine 17 år, men tanken på å finne et menneskeskjelett i en sunken ubåt fikk håret i nakken hans til å reise seg.
      Han hadde alltid hatt lyst til å dykke i gamle vrak. Han hadde dykket før, på Bahamas, da han og Frank hadde hjulpet med å finne skatten fra Dona Bonita, en spansk galleon. Men det skipet hadde smuldret i sanden for flere hundre år siden, og kun skatten besto. Han hadde aldri fått muligheten til å utforske selve skipet.
      «Jeg har hørt at det er mørkt og trangt inni et ubåtvrak,» sa Joe, og skiftet stilling i det trange flysetet. «Vraket ville være fullt av mudder og sand som gjør det lett å gå seg vill. Det ville være farlig, men hvem vet hva vi kunne funnet? Det ville være verdt risikoen.»
      «Vi er ikke her for å dykke,» minnet Frank ham om. «Vi er her for å hjelpe fars venn, Alvin Mann.»
      Frank, ett år eldre og et par centimeter høyere enn Joe, delte brorens interesse for eventyr, men han tenkte seg gjerne om før han kastet seg ut i noe dumt.
      Likevel var Frank like ivrig som Joe etter å lande i Florida. Jo raskere de kom seg av flyet, jo raskere kunne de finne ut av hva den mystiske telefonsamtalen de hadde mottatt to dager tidligere – telefonsamtalen som hadde brakt dem til Florida – egentlig dreide seg om.
      Frank tenkte på den dagen de hadde fått telefonsamtalen. Det hadde vært mandag ettermiddag, rett før klokka sytten. De skulle kjøre faren, privatdetektiven Fenton Hardy, til flyplassen, og hadde hatt dårlig tid. Hardy hadde satt samtalen på høyttaleren så Frank og Joe kunne høre på.
      Mannen i den andre enden var Alvin Mann, en gammel venn av Hardy som drev en båtmarina i St. Augustine, Florida.
      «Dette er alvor,» hadde Mann stemme runget tydelig i høyttaleren. «Folk har lett etter denne ubåten siden 2. verdenskrig. Nå har jeg funnet den, men jeg trenger din hjelp.»
      «Selvfølgelig vil jeg hjelpe deg,» hadde Fenton Hardy svart. «Beklageligvis må jeg rekke et fly nå. Kan jeg ringe deg om noen få timer?»
      «Jeg må ringe deg,» svarte Mann, med en inntrengende stemme. «Jeg har ikke noen telefon i traileren. Og ikke ring meg på kontoret, heller, for jeg har hatt problemer med partneren min. Det beste ville være om du kunne komme ned hit. Jeg vet det er på kort varsel, men jeg lover at det er verdt det. Vi vil bli rike.»
      «Jeg er redd det ikke går,» sa Fenton. «Jeg har akkurat tatt på meg et viktig oppdrag, og vil være borte i ti dager.» Han så på klokken. «Faktisk kan jeg ikke snakke nå i det hele tatt. Klokken er nesten fem. Jeg må komme meg til flyplassen.»
      «Fem!» utbrøt Mann. «Jeg innså ikke hvor sent det er. Jeg må komme meg på postkontoret før det stenger. Jeg ringer deg om en time.»
      «Men da er jeg ikke –,» begynte Hardy, men Mann hadde lagt på før han fikk fullføre.
      På veien til flyplassen hadde Hardy sagt til sønnene: «Dere må snakke med Mann når han ringer tilbake. Bruk dømmekraften deres, og hjelp ham så godt dere kan.»
      «Vi drar gjerne ned dit,» hadde Joe sagt. «Jeg regnet uansett med at vi ville sløse bort de siste dagene av ferien vår. Sa ikke Mann at vi kunne bli rike?»
      «Vær forsiktig,» hadde faren advart. «Skattejakt er Manns lidenskap, men det er en farlig lek. Det har kostet ham mye – inkludert familien hans. De forlot ham for flere år siden på grunn av det.»
      Frank og Joe hadde ventet hele neste dag på Manns oppringning, men den hadde aldri kommet. De hadde prøvd nummeropplysningen, men det fantes ingen Alvin Mann i registeret. Til slutt, da Joe hadde fått en merkelig følelse, hadde han ringt politiet i St. Augustine, og fått vite Manns barnebarn hadde meldt ham savnet.
      Etter det hadde det ikke vært mulig å holde dem tilbake. «Far ville sagt at vi burde dra ned dit,» hadde Joe insistert, og moren hadde endelig vært enig. De hadde bestilt billetter på neste tilgjengelige fly til St. Augustine.
      En flyvertinne i uniform nærmet seg, og vekket Frank opp fra tankene. «Vi lander om noen få minutter. Vær vennlig og ta opp seteryggen.»
      Frank gjorde det, og lente seg over broren for å se ut av vinduet. Han kunne se byen der fremme, omkranset av det glinsende vannet i Matanzas-bukta.
      «Jeg gleder meg til å se byen,» sa han. «St. Augustine er den eldste europeiske bebyggelsen i Nord-Amerika. Dette stedet var en viktig havn for skatteskipene som seilte i gamle dager. Gull og sølv for milliarder av dollar må ha passert her.»
      Dottene i ørene fortalte dem at flyet var på vei ned, og noen minutter senere rørte flyhjulene bakken og trillet flyet bortover mot terminalen.
      «Vennligst påse at du får med deg all håndbagasje før du forlater flyet,» sa flyvertinnen over høyttaleren idet Frank og joe gikk gjennom utgangsdøren.
      En halv time senere hadde de plukket opp koffertene, og forlot terminalen. Himmelen var overskyet, og luften var fortsatt fuktig etter et nylig regnskyll.
      Joe tørket seg over øyebrynene. Han merket allerede fuktigheten. «Ok, så hva er planen?» spurte han.
      «Mor ga meg Manns visittkort. Hun fant det på kontoret til far,» svarte Frank. Han plukket et fillete kort ut fra lommen. «MANN OG PAYNE MARINA,» leste han høyt. «Jeg tror vi burde dra dit og se hva vi kan finne.»
      «Mann sa at han hadde hatt trøbbel med partneren,» poengterte Joe.
      «Trøbbel er grunnen til at vi er her,» svarte Frank. «Før eller senere kommer vi på å møte på det uansett.»
      En kort drosjetur langs motorveien tok dem fra flyplassen til byen, hvor motorveien svingte inn på Ponce de Leon Boulevard. På høyre side var det en lang og smal bukt. Til venstre for veien lå forretningene og butikkene på rad og rekke.
      Drosjesjåføren svingte til venstre inn på en smal vei, kjørte til enden, og stoppet ved en stor marina. Frank la merke til at skiltet på utsiden viste at stedet het Branson Marina. Enda mer iøynefallende var det imidlertid at flere politibiler med blinkende lys sto parkert på utsiden.
      «Er du sikker på at dette er riktig adresse?» spurte Frank.
      Sjåføren nikket. «Boatyard Road, nummer fem.»
      De visste ikke hva annet de kunne gjøre, så Frank og Joe betalte sjåføren og gikk mot det takdekkete området der flere båter sto utstilt, med koffertene fortsatt på slep. Utenfor sto en politimann lent på patruljebilen sin, mens han snakket inn i en radio. Inne ved båtene snakket flere politimenn med en mørkhåret mann og en høy tenåring med shorts og bustete, blondt hår. Ingen så ut til å merke at Hardy-guttene gikk inn.
      «Han ranet meg,» sa den mørkhårede mann. Ansiktet var rødt av sinne. Han var omtrent 50 år gammel, med et velstelt hår som liksom passet med den skarpe nesen og den trange, marineblå genseren.
      «Nå, Ted, det vet du ikke,» sa en av politimennene, en kar med høy panne og nesten firkantet kjeve. «La oss få alle faktaene på bordet før noen beskyldes for noe.»
      «Jeg vet hva som skjedde,» insisterte mannen. «Jeg vil dere skal finne ham og tiltale ham!»
      «Ikke lær meg hvordan jeg utfører min egen jobb,» sa politimannen med en skarp stemme. «Vi tar oss av dette. Vi har hatt ham etterlyst siden i går, da barnebarnet hans meldte ham savnet. Hvor enn han er, finner vi ham.»
      Branson dunket hånden sin mot pannen. «Han har forsvunnet,» mumlet han. «Det gjør det bare enda mer opplagt at han er skyldig.»
      Den blonde gutten forsøkte å snakke, for første gang. «Far, kanskje vi skulle –.»
      «Hold kjeft, Dennis!» sa mannen skarpt. Så la han merke til Hardy-guttene. Han snudde seg og stirret mot dem. «Hva vil dere?»
      «Beklager å forstyrre,» sa Joe overrumplet. «Jeg tror vi må ha fått feil adresse. Vi ser etter Alvin Mann, og trodde dette var hans forretning.»
      «Hans forretning!» eksploderte mannen. «Det er latterlig. Det er min forretning nå, og det har det vært i over et år. Jeg er Ted Branson.»
      Politimannen med firkantkjeven la armene i kors over brystet og så på Hardy-guttene. «Hvem er dere?» spurte han.
      «Venner av Mann. Vi kommer utenbys fra,» svarte Joe.
      «Hva foregår her?» spurte Frank.
      «Jeg stiller spørsmålene,» sa politimannen. «Men til deres informasjon er Mann en ettersøkt rømling for øyeblikket.»
      «En rømling,» snerret Branson. «Det er en fin måte å si det på. Mannen er en tyv. Han har ranet meg for utstyr verdt tusenvis av dollar!»


<< Tilbake til bokoversikt
      Neste kapittel >>

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar

 
Design by Free WordPress Themes | Bloggerized by Lasantha - Premium Blogger Themes | Macys Printable Coupons